Prof. Marcos Tadeu expande pesquisas a países de Língua portuguesa

Russland
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°N 100°Ø
Российская Федерация (Rossijskaja Federatsija), Россия (Rossija)
Den russiske føderasjon

Flagg


Våpen
Flagg Riksvåpen

Kart over Российская Федерация (Rossijskaja Federatsija), Россия (Rossija)
Innbyggernavn Russer, russisk
Hovedstad Moskva
Tidssone UTC+2 til +12
Areal
– Totalt:
– Vann: Rangert som nr. 1
17 075 200[a] km²
0,5 %
Befolkning
– Totalt: Rangert som nr. 9
139 390 205[b]
Bef.tetthet 8,16 innb./km²
HDI 0,719 (rangert som nr. 65)
Styreform Føderativ republikk
President Dmitrij Medvedev
Statsminister Vladimir Putin
Offisielt språk Russisk
Uavhengighet fra Sovjetunionen
26. desember 1991
Valuta 1 Rubel=100 kopek
Nasjonaldag 12. juni
Nasjonalsang Hymne til den russiske føderasjonen
ISO 3166-kode RU
Toppnivådomene .ru
Kart over Den russiske føderasjon
Kart over Den russiske føderasjon

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Russland (russisk Россия, Rossija uttale (hjelp·info)), offisielt Den russiske føderasjon (russisk Российская Федерация, Rossijskaja Federatsija uttale (hjelp·info)), er et land i det nordlige Eurasia. Russland er med sine drøye 17 000 000 km² verdens største land og dekker en åttendedel av verdens landmasse, mens landets 142 millioner innbyggere gjør det til verdens niende mest befolkede. Russland grenser mot Norge, Finland, Estland, Latvia, Hviterussland Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Folkerepublikken Kina, Mongolia, Nord-Korea samt Litauen og Polen via Kaliningrad-eksklaven.

Russlands hovedstad er Moskva, som ligger i den europeiske delen av landet. De vestlige delene av Russland dominerer både befolkningsmessig og økonomisk, mens områdene øst for Uralfjellene er langt tynnere befolket og preget av stepper og skogområder. Fra øst til vest strekker landet seg over 11 250 km og dermed elleve tidssoner.

Russland har et semipresidentialistisk politisk system, der Dmitrij Medvedev har vært president og statsoverhode siden 2008. Vladimir Putin er statsminister og regjeringssjef. Russland er en føderasjon med mange delrepublikker med egne politiske ledere og forsamlinger. Delrepublikkene er typisk knyttet opp imot de mange ikke-russiske etniske gruppene i landet og har utstrakt selvstyre.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har Russland i stor grad overtatt den tidligere supermaktens rolle i internasjonal politikk. Russland er fast medlem i FNs sikkerhetsråd og har også en ledende rolle i Samveldet av uavhengige stater (SUS). Landet er en av verdens sterkeste militærmakter og har verdens største arsenal av kjernefysiske våpen.
Innhold
[skjul]

* 1 Etymologi
* 2 Naturgeografi
o 2.1 Landskap og geologi
o 2.2 Vann og vassdrag
o 2.3 Fjell
o 2.4 Klima
o 2.5 Flora og fauna
* 3 Demografi
o 3.1 Folkegrupper
o 3.2 Språk
o 3.3 Religion
* 4 Historie
o 4.1 Opprinnelse, Kievriket og invasjoner fra øst
o 4.2 Storfyrstedømmet Moskva
o 4.3 Tsar-Russland
o 4.4 Sovjetunionen
o 4.5 Russland etter Sovjetunionens fall
* 5 Politikk og administrasjon i Russland
o 5.1 Politiske partier
o 5.2 Administrativ inndeling
o 5.3 Forsvars- og utenrikspolitikk
o 5.4 Rettsvesen og menneskerettigheter
o 5.5 Statens inntekter og utgifter
o 5.6 Flagg, symboler og ordener
o 5.7 Statistikkorganer
o 5.8 Forholdet til Norge
* 6 Økonomi og næringsliv
o 6.1 Industri, naturressurser og energi
o 6.2 Landbruk og fiske
o 6.3 Turisme
o 6.4 Samferdsel og telekommunikasjoner
* 7 Samfunn
o 7.1 Kalender og helligdager
o 7.2 Utdanning
o 7.3 Forskning
o 7.4 Massemedia
o 7.5 Helse
o 7.6 Likestilling og familiemønstre
o 7.7 Kriminalitet
o 7.8 Sivile organisasjoner
o 7.9 Urbanitet
* 8 Kultur
o 8.1 Musikk, dans og drama
o 8.2 Litteratur og skriftkultur
o 8.3 Folklore
o 8.4 Billedkunst, byggekunst og museer
o 8.5 Film
o 8.6 Mat og drikke
o 8.7 Idrett
* 9 Fotnoter
* 10 Referanser
* 11 Eksterne lenker

Etymologi [rediger]

Det russiske språket har to navn for «Russland». Navnet Rossija (Россия) ble konstruert i det sekstende århundre, og ble gradvis tatt i bruk i løpet av det syttende og attende århundre. Begrepet ble brukt til å beskrive det nye imperiet til Peter den store, og hadde som funksjon å minne folk om de nye politiske realitetene. Begrepet Rossija var ment å erstatte det eldre navnet Rus` (Русь), et navn som har vært i bruk siden midten av det niende århundre og som ble brukt om folkegruppene som bodde i Russland, Hviterussland og Ukraina på den tiden. Likevel lever Rus`-navnet videre, side om side med Rossija. Mens Rossija betegner statsdannelsen, har Rus` en mer emosjonell betydning. Sistnevnte begrep er ofte brukt i litteraturens verden, der det signaliserer det «egentlige» Russland – folket, mentaliteten, kulturen.[1]

En innbygger i Russland kalles på norsk «russer». På russisk finnes det på samme måte som for Rossija / Rus` flere betegnelse på russere; demonymene rossijkskij (российский) og rossijanin (россиянин) leder tankene hen til en russer i betydningen «innbygger i Den russiske føderasjonen», mens begrepet russkij (русский) har samme konnotasjoner som Rus`.[1]
Naturgeografi [rediger]

Utdypende artikkel: Russlands geografi
Topografisk kart over Russland. Områdene i sør og i øst er de mest fjellrike, mens det vestlige Sibir og den europeiske delen av landet er langt flatere.

Russland dekker det meste av de nordlige områdene av superkontinentet Eurasia. Siden Russland dekker så store områder, er det både ensformig og mangfoldig, og både topografien, klimaet, vegetasjonen og jordsmonnet er svært variert. Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette dekket av tundra lengst nord, så kledd med barskog (taiga), så blandings- og lauvskog, sletter (steppe) og halvørken (ved Kaspihavet) ettersom vegetasjonen endrer seg med klimaet. Sibir viser en lignende inndeling. Landet inneholder 40 biosfærereservater definert av UNESCO.[2]

Russland ligger på nordlige og midlere breddegrader på den nordlige halvkule og er mye nærmere Nordpolen enn ekvator. Landet er enormt stort, til sammenligning nesten to ganger så stort som USA og mer enn 50 ganger så stort som Norge, og dekker et areal på 17,1 millioner kvadratkilometer. Fra vest til øst strekker landet seg fra Kaliningrad (eksklaven som siden 1991 har vært skilt fra resten av landet av Litauen) til øya Ratmanov (en av Diomedesøyene) i Beringstredet. Dette er omtrent samme avstand som fra Norge og vestover til Alaska. Fra nord til sør strekker landet seg fra de nordligste arktiske øyene i Frans Josefs land til sørenden av republikken Dagestan ved Kaspihavet, en avstand på 4 500 km med særdeles variert, og ofte ugjestmildt, terreng.
Landskap og geologi [rediger]

Geografer har tradisjonelt delt inn de enorme områdene i Russland i fem naturlige soner: tundrasonen, taiga- eller skogssonen, steppe- eller slettesonen, den halvtørre sonen og fjellsonen. Det meste av Russland består av to sletter (Den østeuropeiske slette og Den vestsibirske slette), to lavland (det nordsibirske lavlandet og Kolymalavlandet lengst nordøst i Sibir), to platå (Det sentralsibirske platå og Lenaplatået i øst) og en rekke fjellområder som hovedsakelig ligger lengst nordøst eller langs grensen i sør.

Geologisk sett definerer to store deler av den prekambriske kontinentalplaten Russlands form: Den østeuropeiske kraton i vest og den sibirske kraton i øst. Disse skilles av det orogone beltet Ural-Okhotsk, som oppstod i sen prekambrisk tid og utviklet seg videre i Paleozoikum. I øst stopper den sibirske kraton i Stillehavsbeltet, der det fortsatt er stor geologisk aktivitet. Nord for det russiske fastlandet (i Arktis) ligger det eurasiske bassenget, som også lenge var preget av fjellkjedefoldinger.[3]
Vann og vassdrag [rediger]
En lekter på Volga i nærheten av Nizjnij Novgorod. Volga er Europas lengste elv, og har med sin store betydning som transportåre vært sentral i russisk historie.

Kjente elver i den europeiske delen av Russland omfatter Volga, Don, Kama, Oka og Nordre Dvina. I tillegg kommer elver som Dnepr og Daugava, som har sin opprinnelse i Russland men renner gjennom andre land på veien ut til havet. I Asia er Ob, Irtysj, Jenisej, Angara, Lena, Indigirka og Kolyma viktige russiske elver. I den europeiske delen av Russland blir elvene drenert ut i Nordishavet, Østersjøen, Svartehavet og Kaspihavet, mens den asiatiske delen blir drenert ut i Nordishavet og Stillehavet. Mange av de elvene har opp igjennom historien tjent som sentrale kommunikasjonsårer for russisk handel og samferdsel, dette gjelder spesielt Volga i den europeiske delen av landet, men også elvene i Sibir i den grad de er isfrie. Størst utbygd vannkraft har elven Jenisej med sideelv Angara, etterfulgt av Volga-vassdraget, og i betydelig mindre grad Amur.
Russlands seks lengste elver Navn↓ Lengde
(km)↓ Vannføring
(m³/s)↓ Nedslags-
felt (km²)↓ Munner ut i↓
Lena 3&503&4400&4 400 3&504&16300&16 300 3&506&2490000&2 490 000 Nordishavet
Amur 3&503&4354&4 354 3&504&11000&11 000 3&506&1929955&1 929 955 Stillehavet
Irtysj 3&503&4248&4 248 3&503&2980&2 980 3&506&1673470&1 673 470 Nordishavet
Jenisej 3&503&4093&4 093 3&504&19800&19 800 3&506&2620000&2 620 000 Nordishavet
Volga 3&503&3700&3 700 3&503&7300&7 300 3&506&1350000&1 350 000 Kaspihavet
Ob 3&503&3650&3 650 3&504&12600&12 600 3&506&2990000&2 990 000 Nordishavet
Bajkalsjøen med omgivelser sett fra verdensrommet. Bajkal er både verdens dypeste innsjø og verdens største ferskvannssjø i volum.

Russland har flere av verdens største innsjøer. Spesiell er Bajkalsjøen, som er verdens største ferskvannssjø i volum. Denne er med en dybde på 1680 meter også verdens dypeste innsjø. Russland grenser også til Kaspihavet, som er verdens største innlandshav.
Russlands største innsjøer og innlandshav Navn↓ Areal
(km²)↓ Høyde over
havet (m)↓ Dybde
(m)↓ Kommentar
Kaspihavet 3&505&371000&371 000 1&499&720000&-28 3&503&1025&1 025 Ligger bare delvis i Russland
Bajkalsjøen 3&504&31500&31 500 3&502&456&456 3&503&1637&1 637
Ladoga 3&504&17703&17 703 3&500&4&4 3&502&225&225
Onega 3&503&9616&9 616 3&501&32&32 3&502&124&124
Tajmyrsjøen 3&503&4560&4 560 3&500&6&6 3&501&26&26
Khankasjøen 3&503&4190&4 190 3&501&68&68 3&501&10&10 Ligger på grensen til Folkerepublikken Kina
Fjell [rediger]
Elbrus er Russlands høyeste fjell med 5 642 meter over havet, og ligger i Kaukasus.

Russland har flere fjellrike områder. Sør i den europeiske delen av landet ligger fjellkjeden Kaukasus. Her ligger Elbrus, som Russlands høyeste fjell med 5 642 meter over havet. Andre høye fjell i russisk Kaukasus er Dykh-Tau (5 205 moh.), Sjkhara (5 200 moh., delvis i Georgia) og Kosjtan-Tau (5 144 moh.).

Uralfjellene regnes (sammen med Uralelven) som grensen mellom Europa og Asia. Uralfjellene strekker seg 2 498 kilometer fra steppene i Kasakhstan til Nordishavet, med øyene Vajgatsj og Novaja Semlja som en fortsettelse av fjellkjeden. Narodnaja (1 894 moh.) er den høyeste fjelltoppen i Ural.

Det sørlige Sibir er også et fjellrikt område. De sørsibirske fjellene strekker seg fra Sentral-Asia i vest til Okhotskhavet i øst, og deles igjen inn i flere spesifikke fjellkjeder. Blant disse er Kuznetsk Alatau, Abakanfjellene, Altaj og den platålignende Salairryggen. Kamtsjatkahalvøya helt øst i landet er også svært fjellrik, og har mange aktive vulkaner. Her ligger vulkanen Kljutsjevskaja Sopka (4 750 moh.), som også er det høyeste fjellet i det russiske fjerne Østen. Øya Sakhalin (som er Russlands største med et areal på 78 000 km²) i Stillehavet er også fjellrik, med Lopatina (1 609 moh.) som høyeste punkt.
Klima [rediger]

Utdypende artikkel: Russlands klima
Et snødekket Kreml med Den røde plass i forgrunnen.

Siden størstedelen av landet ligger mer enn 400 kilometer (og enkelte deler hele 2 400 km) fra havet domineres Russland av områder med innlandsklima. De store fjellformasjonene i sør og i øst hindrer at Indiahavet og Stillehavet påvirker klimaet i spesielt stor grad, og det er dermed Atlanterhavet og Nordishavet som har størst innvirkning på Russlands klima. I praksis har landet bare to årstider, sommer og vinter. Våren og høsten i Russland er kun korte perioder med raske endringer i været.[4]

Store deler av Russland har en gjennomsnittlig dagtemperatur på over 20 ºC om sommeren, og det kan også inntreffe enkelte hetebølger. Tordenbygene blir sjelden kraftige bortsett fra i fjellområdene og på de sørlige steppene. Det kan være perioder med lett regn eller snø over store deler av landet, og selv om periodene kan vare ganske lenge kommer det sjelden store mengder. De eneste stedene som har en normal årsnedbør over 1000 mm er kysten av Stillehavet og enkelte stasjoner i fjellet.
Flora og fauna [rediger]
En bjørkeskog i Sibir, Novosibirsk oblast. Bjørk er nasjonaltreet i Russland.

Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette, også kjent som Den russiske slette, kledd med henholdsvis arktisk tundra, barskog (taiga), temperert lauvskog, gressmark (steppe) og halvørken som kommer etter hverandre, samtidig som endringer i vegetasjon reflekterer endringer i klima. Halvørkenene finnes først og fremst rundt Kaspihavet. I Sibir er det en lignende rekkefølge på vegetasjonstyper, men taiga dominerer. Russland har verdens største skogreserver[5] og disse er kjent som «Europas lunger».[6] Det er kun regnskogen i Amazonas som absorberer en større mengde karbondioksid.

Dyrelivet i Russland er meget rikt, med 266 pattedyrarter og 780 fuglearter. I alt 415 dyrearter har blitt oppført i Russlands rødlistebok per 1997[7] og er nå vernet.
Demografi [rediger]

Russland har en befolkning på 141,9 millioner (2009 estimat).[8] Folketallet er imidlertid på vei nedover, da landet har 12,1 fødsler og 14,7 dødsfall pr. 1000 innbyggere (2008).[9] I sekstenårsperioden 1992–2008 falt folketallet i Russland totalt 12,3 millioner (ikke justert for migrasjon), og hovedårsaken til dette er lav fruktbarhet blant russiske kvinner. En annen viktig faktor i nedgangen i folketallet er den høye mortaliteten, spesielt for menn. I 2006 var forventet levealder for menn 60,4 år, mot 76,5 år i Vest-Europa.[10] Kun halvparten av russiske 16 år gamle gutter kan nå forvente å bli 60, og om trenden fortsetter kan folketallet i 2050 komme ned i 100 millioner.[11]

Hoveddelen av befolkningen holder til i den europeiske delen av Russland, spesielt tett befolket er Moskva-området. Samtidig er store områder i blant annet Sibir mer eller mindre folketomme. Mens landet som helhet har en befolkningstetthet på åtte personer pr. kvadratkilometer har store deler av det rurale europeiske Russland en gjennomsnittlig befolkningstetthet på ca. 25 personer pr. kvadratkilometer. Mer enn 1⁄3 av landet har imidlertid en befolkningstetthet på under én innbygger pr. kvadratkilometer.[12]
Folkegrupper [rediger]
Sibirsk kosakk fra tidlig 1900-tall. Denne folkegruppen har spilt en viktig rolle opp igjennom russisk historie, og er spesielt kjent for ferdigheter på hesteryggen og i krig.

Russland befolkes av et hundretall etniske grupper, og et titall nasjoner, men domineres av etniske russere. Dernest kommer nasjonaliteter fra de mange nabolandene, men også mange urbefolkningsgrupper fra blant annet Ural og Sibir.

I folketellingen i 2002 var 79,83 % av befolkningen registrert som etniske russere. De største minoritetsgruppene var tatarer (3,83 %), ukrainere (2,03 %), basjkirer (1,15 %) og tsjuvasjer (1,13 %).[13]

Av spesiell interesse for nordmenn er gruppen kjent som kolanordmenn. Disse utvandret fra Norge til det nordvestlige Russland på slutten av 1800-tallet, og kom i medias søkelys på slutten av 1900-tallet, da det ble reist krav om at de skulle få norsk statsborgerskap.
Språk [rediger]

Utdypende artikkel: Språk i Russland

Russland har et stort antall etniske grupper, og det snakkes rundt 100 språk i landet.[14] Det eneste offisielle statsspråket er russisk, et slavisk språk som snakkes av rundt 116 millioner mennesker innenfor landets grenser (2002),[15] noe som utgjør omtrent 83 prosent av befolkningen. Mange delrepublikker har også gjort sine lokale språk medoffisielle. I før-revolusjonær tid var russisk først og fremst bøndenes og provinsbefolkningens språk i det kjernerussiske området. Borgerskapet i de vestlige byene snakket gjerne tysk, og den russiske (høy)adelen, herunder tsarfamilien, snakket vanligvis fransk eller tysk.

Landets nest største språk er tatarisk, med 5,4 millioner brukere hovedsakelig i Tatarstan, etterfulgt av ukrainsk, med 2,9 millioner brukere, tsjuvasjisk (1,8 millioner), basjkirsk (1,4 millioner) og hviterussisk (800 000).[15][16] Russlands minoritetsspråk representerer i hovedsak den indoeuropeiske, den uralske, den altaiske, den kartvelske, den pontiske og den dagestanske språkfamilien, i tillegg til at det fins enkelte paleosibirske og andre språk.

Russisk skrives med kyrilliske bokstaver, og det russiske alfabetet fikk sin nåværende form i 1918. Andre språk i Russland skrives også med det kyrilliske alfabetet, mens enkelte av dem bruker andre alfabeter.
Religion [rediger]
Vasilijkatedralen i Moskva. Den russisk-ortodokse kirke er landets viktigste trossamfunn og har en spesiell plass i russisk offentlighet.

Russlands klart dominerende religion er ortodoks kristendom. Omtrent 100 millioner russere anser seg som russisk-ortodokse kristne, selv om majoriteten av disse ikke er regulære kirkegjengere.[17] Den største minoritetsreligionen er islam, med omtrent 23 millioner tilhengere.[18] Det finnes også flere mindre kristne trossamfunn i landet, slik som protestanter, armensk-ortodokse og romersk-katolske. Russland har også såkalte «gammeltroende», som betegner tilhørerne til flere konservative kirkesamfunn som brøt med Den russisk-ortodokse kirke på 1600-tallet.

Kristendommen kom til Russland på slutten av 900-tallet, da Vladimir I Svjatoslavitsj kristnet Kievriket. Russland har full religionsfrihet gjennom grunnloven og loven om religionsfrihet fra 1997, men loven nevner også den ortodokse kristendommens «spesielle bidrag» til landets historie og kultur.[17] Den russisk-ortodokse kirkes overhode har siden 2009 vært patriark Kirill.
Historie [rediger]

Utdypende artikkel: Russlands historie
Opprinnelse, Kievriket og invasjoner fra øst [rediger]

Steppene i dagens Russland ble tidlig befolket av folkegrupper som blant annet skytere. Senere slo greske kolonister seg ned rundt Svartehavet og brakte med seg impulser fra den klassiske verden. Under folkevandringstiden ble også det senere Russland invadert av nomader som avarene og hunerne. Noe senere dannet khazarene et rike i det nordlige Kaukasus.

Fra 500-tallet kom slavere fra Sentraleuropa, og i løpet av de neste par hundre årene ble de gradvis den dominerende folkegruppen i det vestlige Russland. Fra midten av åttehundretallet dominerte skandinaviske vikinger vannveiene i det vestlige Russland og Ukraina. Datidens krøniker forteller at en Rurik skal ha blitt konge i Novgorod rundt 860, og etterkommerne hans ekspanderte sørover til Kiev og flyttet maktsenteret dit. I løpet av de neste par hundre årene var Kievriket dominerende i Øst-Europa.

I det ellevte og tolvte århundre ble slaverne invadert av tyrkiske folkegrupper som kiptsjakene og petsjenegene. Senere ble de tyrkiske rikene invadert av mongolene. Mongolene dannet staten Den gylne horde, som kontrollere mesteparten av Russland i tre hundre år.
Artikkelen inngår i serien om

Russlands historie

Novgorod Monument LOC cropped.jpg
Epoker

Forhistorie

Kievriket

Mongolinvasjonen

Storfyrstedømmet Moskva

Tsar-Russland

Keiserdømmet

Revolusjonen

Borgerkrigen

Sovjetunionen
– 1921–1953
– 1953–1985
– 1985–1991

Den russiske føderasjon
Kronologier

Tidslinje over historien

Liste over monarker
Storfyrstedømmet Moskva [rediger]

Storfyrstedømmet Moskva var det mektigste av arvtagerne til Kievriket. Moskvas dominans økte gradvis, og rivaler som Tver og Novgorod ble etterhvert annektert. Mongolene (eller tatarene som de etterhvert ble kjent som) ble også gradvis drevet tilbake, og Ivan III («den store») firedoblet Moskvas territorium på andre halvdel av 1400-tallet. Ivan tok tittelen «storfyrste over alle russere», og bygde Moskvas Kreml.

I 1547 ble Ivan IV («den grusomme») kronet til Tsar. Ivan innførte en rekke reformer – med Opritsjnina som den mest radikale – og Storfyrstedømmet Moskva ble omdannet til det multietniske imperiet Russland. På 1600-tallet ekspanderte Russland østover og dannet kolonier i Sibir og ved Stillehavet.
Tsar-Russland [rediger]

Utdypende artikler: Tsar-Russland og Det russiske keiserdømmet

Fra 1613 til 1917 ble Russland styrt av Romanov-dynastiet. Samfunnet var patriarkalsk og sterkt rangdelt, med liten grad av økonomisk frihet. Størstedelen av befolkningen var rettsløse landarbeidere som levde under godseierne. Hvis et gods ble solgt, fulgte gårdsarbeiderne automatisk med som eiendom. Loven om at gårdsarbeiderne lå under godseierne (livegenskapet) ble avskaffet i 1861, men selv om folk ble frie, levde de fortsatt et svært kummerlig liv. De fleste var analfabeter, og det var ofte problemer med å skaffe nok mat.

Russland fremsto på 1800-tallet som en av de ledende maktene i Europa og verden. Seieren over Napoleon og den påfølgende russiske okkupasjon av Paris var et høydepunkt for russisk stormakt. Russland ekspanderte på denne tiden også transkontinentalt med Det russisk-amerikanske kompani, men Russlands feste på det amerikanske kontinent endte da Alaska ble solgt til USA i 1867.

Det vokste også fram betydelig indre opposisjon, ikke minst av agrar-populistisk karakter (narodnikene) og tidlige sosialistiske opposisjonsgrupper omkring de nye fabrikkbyene. Mye av motstanden mot tsar-styret var derimot religiøs og tilbakeskuende, og rettet seg imot vestliggjøringen som startet med Peter den store (1682–1725).

Russlands svakhet ble stadig tydeligere på 1900-tallet. Nederlagene i den russisk-japanske krig i 1904 utløste et revolusjonsforsøk som ble slått ned i St. Petersburg i januar 1905. Deltakelsen på Ententens side mot Tyskland og sentralmaktene i den første verdenskrig viste hvor svakt samfunnet var. I februar 1917 gjorde militærstyrker, arbeidere og bønder opprør, og Tsar Nikolaj II ble tvunget til å abdisere. Dette forsterket motsetningene og oppløsningen av samfunnsmaskineriet. En midlertidig regjering ble innsatt i Petrograd (St. Petersburg), men denne maktet ikke å avslutte krigsdeltagelsen. Dette la grunnlaget for Oktoberrevolusjonen samme år, der bolsjevikene tok makten tross liten oppslutning i befolkningen. Tsaren og hans familie ble holdt fanget av bolsjevikene, før de ble likvidert natt til 17. juli 1918 i Jekaterinburg.
Sovjetunionen [rediger]

Utdypende artikkel: Sovjetunionen

Gjennom andre trinn i Den russiske revolusjonen kom kommunistene under ledelse av Vladimir Lenin til makten 7. november 1917 (oktober etter datidens ortodokse kalender). De sluttet øyeblikkelig fred med Tyskland i Brest-Litovsk, en fred som innebar at store deler av det vestlige Russland midlertidig kom under tysk kontroll. Etter at kommunistene seiret i Den russiske borgerkrigen fra 1918 til 1922, ble Sovjetunionen etablert. Etter revolusjonen erklærte Finland seg uavhengig og kontrollen over landet gikk tapt, sammen med randstatene Estland, Latvia og Litauen, som i 1918 også erklærte selvstendighet. En krig med Polen i årene 1919 til 1921 ble avsluttet med Riga-freden, og fastsatte landets nye grenser i vest. De delene av det gamle tsarriket som var dominert av andre folkegrupper enn russere, fikk nå status som egne sovjetrepublikker, formelt likestilt med Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR), men reelt avhengige av og fullt underlagt den russisk-dominerte Sovjetunionen fra 1923. RSFSR utgjorde 2⁄3 av folketallet og over 70 prosent av landarealet i Sovjetunionen, og russere hadde de fleste lederposisjoner i partiet.

I årene omkring 1930 klarte kommunistpartiets generalsekretær Josef Stalin i den interne maktkampen etter Lenins død å utmanøvrere mulige konkurrenter blant partifellene. Et system av tvangsarbeids- og fangeleirer ble i 1930 formalisert i Gulag, som inntil Stalins død i 1953 hadde 14 millioner fanger i leire og 4-5 millioner i kolonier.[19] Under Moskvaprosessene i 1937–39 ble all opposisjon ryddet av veien, og Stalin etablerte et personlig diktatur.

I august 1939 undertegnet Sovjetunionen og Tyskland Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikke-angrepspakt som også delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. I september-oktober 1939 okkuperte de to landene Polen og delte det mellom seg. Sovjetunionen angrep i slutten av november 1939 Finland, som etter Vinterkrigen måtte avstå territorium. I juni 1940 ble Estland, Latvia og Litauen okkupert og innlemmet i Sovjetunionen. Tyskland brøt i juni 1941 ikke-angrepspakten og gikk til angrep på Sovjetunionen. Kampene mot Tyskland under andre verdenskrig ble en veldig påkjenning på Sovjetunionen, med et samlet tap på nesten 27 millioner mennesker,[n 1] men seieren over aksemaktene gjorde landet til en av verdens to supermakter.

I etterkrigstiden var store deler av verden delt mellom amerikansk og sovjetisk innflytelse, i det som ble kjent som Den kalde krigen. Sovjetunionen var det førende land i østblokken, militært gjennom Warszawapakten, økonomisk gjennom COMECON. Forsøk på å bryte den sovjetiske dominans, som ved oppstandene i DDR i 1953 og i Ungarn i 1956, og under Prahavåren i Tsjekkoslovakia i 1968, ble slått ned.

Det sovjetiske samfunnet var basert på planøkonomi og kommunisme. På 1980-tallet begynte sprekkene i sovjetsystemet å vise seg, og vanlige borgere kunne føle problemene på kroppen. På slutten av 1980-tallet innførte Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov store økonomiske og politiske reformer i landet, kjent som perestrojka og glasnost. Han fikk brakt den kalde krigen til en fredelig avslutning gjennom forhandlinger med USA om drastiske reduksjoner i de kjernefysiske våpenlagrene og ved å trekke de sovjetiske troppene tilbake fra satellittstatene i Øst-Europa. Da landene i øst ett for ett vendte seg bort fra kommunismen og åpnet seg for demokrati og markedsøkonomi, unnlot Gorbatsjov å gripe inn, men han ønsket ikke at det samme skulle skje med Sovjetunionen.

I 1991 ble det tydelig at Gorbatsjovs økonomiske reformer ikke fungerte etter hensikten. Prisene på varer steg, og levestandarden sank. De politiske reformene var også mislykkete, sett fra kommunistpartiets synspunkt. I løpet av 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning.
Russland etter Sovjetunionens fall [rediger]
Boris Jeltsin, Russlands første president etter unionsoppløsningen 25. desember 1991

Tiden etter unionsoppløsningen ble preget av brutal privatisering og økonomisk kaos. Bruttonasjonalproduktet ble halvert i første halvdel av 1990-årene, mens korrupsjon og organisert kriminalitet ble åpenlys. I 1993 var Russland på randen av borgerkrig mellom tilhengere av president Boris Jeltsin på den ene sida og de mer autoritære grupperingene i parlamentet på den andre. Jeltsin vant maktkampen, men fikk en turbulent tid som president med blant annet en blodig krig mot opprørere i den autonome republikken Tsjetsjenia. Jeltsin gikk av nyttårsaften 1999 og ble etterfulgt av Vladimir Putin. Putin ble våren 2000 valgt på et program for nedsettelse av skatter og avgifter og administrative forenklinger, og landet fikk et mer stabilt styre som sammenfalt med sterk økonomisk vekst. I takt med den økonomiske veksten økte kritikken fra USA og dets allierte, basert på påstander om bruk av udemokratiske midler. Putin ble i 2008 etterfulgt som president av Dmitrij Medvedev, men overtok stillingen som statsminister og beholdt den reelle politiske ledelsen. Regjeringen har fortsatt politikken med styrking av sentralmakten i Moskva. Samtidig styrker den landets militære slagkraft og driver en mer offensiv utenrikspolitikk, som blant annet ga seg utslag i krigen mot Georgia i 2008.
Politikk og administrasjon i Russland [rediger]

Russland er en republikk med en sterk presidentmakt. Presidenten velges for fireårsperioder, og velges direkte av folket. Presidenten er statsoverhode, og kan stille til valg for to perioder på rad. Russlands nåværende (2010) president er Dmitrij Medvedev.

Statsministeren utpekes av presidenten og godkjennes av parlamentet. Statsministeren er nummer to i rang i landet, og tar over for presidenten om han skulle dø. Siden 2008 har tidligere president Vladimir Putin vært statsminister.

Det russiske parlamentet har to kamre. Underhuset heter Statsdumaen, mens overhuset heter Føderasjonsrådet. Hver føderal enhet sender to representanter til Føderasjonsrådet, mens representantene til Statsdumaen velges i forholdstallsvalg. Boris Gryzlov har vært president for Statsdumaen siden 2003.
Politiske partier [rediger]

Utdypende artikkel: Liste over politiske partier i Russland

Russlands dominerende politiske parti er Forent Russland. Statsminister Vladimir Putin er partileder, og partiet fikk i dumavalget 2007 rent flertall med 64,30 % av de avgitte stemmene. Det største opposisjonspartiet er Den russiske føderasjons kommunistparti, ledet av Gennadij Ziuganov. Dette partiet regnes som etterfølgeren til Sovjetunionens kommunistiske parti.

Det høyreradikale og nasjonalistiske Russlands liberaldemokratiske parti, ledet av Vladimir Zjirinovskij, er landets tredje største. Russlands fjerde største parti er Rettferdig Russland, som regnes som et Putin-vennlig, venstreorientert parti.

Med en relativt høy sperregrense på 7 prosent er det kun de fire nevnte partiene som er representert i Dumaen. Av de mindre politiske partiene er de liberale Jabloko det mest kjente.
Administrativ inndeling [rediger]

Utdypende artikkel: Russlands føderale enheter
Oversiktskart over Russlands føderale enheter:

██ Republikker

██ Oblaster

██ Krajer

██ Autonom oblast

██ Okruger

██ Føderale byer

Russland har i alt 83 administrative områder som hver har to delegater i forbundsrådet i Det russiske føderasjonsrådet, som er overhuset i den russiske nasjonalforsamlingen. De 83 områdene deles inn i seks forskjellige kategorier, med forskjellige grader av selvstyre:

* 21 republikker har egen grunnlov, parlament og president. De har selvstyre på mange områder og er normalt hjemland for et bestemt ikke-russisk folkeslag. Republikkene har også rett til å ha et eget offisielt språk ved siden av russisk.
* 4 selvstyrte distrikter (okruger) har mer selvstyre enn provinsene, men mindre enn republikkene. Disse har normalt en betydelig ikke-russisk etnisk minoritet.
* 2 føderale byer: Moskva og St. Petersburg, disse er ikke underlagt noe oblast.
* 46 provinser (oblaster) som omtrent tilsvarer norske fylker.
* 9 territorier (krajer, «land») kan sammenlignes med provinser, men er vanligvis mer perifere og tynt befolkede. Forfatningsmessig sett er det ingen forskjell meller oblaster og krajer, og det er kun historiske årsaker til at det eksisterer to betegnelser.
* 1 autonom oblast: Den jødiske autonome oblast.

Det er opp til de enkelte føderale enheter å bestemme hvordan de deles inn administrativt på lavere nivåer. Den vanligste administrative enheten på lavere nivå er rajon, som omtrent tilsvarer kommuner i Norge. Under dette igjen finnes det mange steder såkalte selsovjeter, spesielt i rurale områder.

Hver føderale enhet tilhører ett føderalt distrikt. Det er totalt syv føderale distrikter, der Russlands president utpeker den øverste administrative lederen. Hovedoppgaven til de føderale distriktene er å holde overoppsyn med at de føderale enhetene implementerer direktiver og innpasser endringer i føderasjonens sentrale lovverk inn i sine lokale lovverk. Russland deles også inn i 12 økonomiske regioner. Dette er en arv fra den sentralstyrte planøkonomien i sovjettiden, og regionene er ment å lette økonomisk samhandling og planlegging på makronivå.
Forsvars- og utenrikspolitikk [rediger]
Russiske tropper paraderer under en 9. mai-feiring. Den såkalte Seiersdagen, som minnes avslutningen av andre verdenskrig, benyttes til store militærparader i Russland

Det russiske forsvaret har de tre hovedgrenene Hæren, Marinen og Luftforsvaret. I tillegg kommer de strategiske rakettstyrkene, de militære romstyrkene og de luftbårne styrkene, som har en uavhengig stilling og ikke er underlagt noen av de tre forsvarsgrenene. Forsvaret er organisert under Forsvarsdepartementet, med Russlands president som øverstkommanderende. Russland har verneplikt, der menn har plikttjeneste i ett år og kalles inn i løpet av alderen 18 til 27 år. De årlige forsvarsutgiftene utgjør 3,9 % av BNP.[20] Det er stadig synkende mannskapstall i det russiske forsvaret; mens forsvarsstyrkene i 1992 telte 2,8 millioner mann gikk tallet ned til 1,2 millioner i 1999 og til 850 000 i 2003.[21]

Sovjetunionen var en av grunnleggerne av FN, og etter 1991 overtok Russland Sovjetunionens faste plass i FNs sikkerhetsråd. Russland er også medlem av Samveldet av uavhengige stater (SUS), Det nordatlantiske samarbeidsrådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Russland har også undertegnet en avtale med nabolandet Hviterussland som i prinsippet oppretter Unionsstaten Russland og Hviterussland, men denne avtalen har i liten grad blitt implementert.

Russland har fortsatt stor politisk innflytelse på de andre tidligere sovjetrepublikkene, og har militærbaser i flere av dem. Svartehavsflåtens base i Sevastopol på Krim var lenge et stridstema i forholdet til Ukraina, men i 2010 kom de to landene til enighet om at basen kunne fortsette i minst 25 år til i bytte mot subsidiert russisk gass.[22]

De tidligere sovjetrepublikkene betraktes ofte som Russlands «bakgård», og Russland har vært involvert i flere militære konflikter i dem – senest i krigen mot Georgia i 2008. Russland er et av få land som anerkjenner utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia.
Rettsvesen og menneskerettigheter [rediger]
Flere internasjonale organisasjoner er kritiske til russisk voldsbruk i Tsjetsjenia og andre steder i Nord-Kaukasus. Bildet viser tsjetsjenske sivile under Den første tsjetsjenske krig.

Den russiske høyesteretten er delt i tre:

* Den russiske føderasjons høyesterett er øverste domstol i straffesaker og i sivile saker
* Den russiske føderasjons forfatningsdomstol har ansvaret for å etterse at lover og presidentdekreter er i overensstemmelse med den russiske grunnloven
* Den russiske føderasjons øverste voldgiftsrett er øverste domstol for voldgift

Det russiske rettsvesenet har i liten grad forandret seg siden sovjettiden, og innblanding i rettssaker fra statlige institusjoner er et problem. Domstolene er ofte lydige overfor den utøvende makt, samtidig som landets sikkerhetstjeneste, påtalemyndigheter og politi er svært politisert. Dette har ført til internasjonal kritikk mot at det russiske politiske lederskapet har benyttet domstolene til å bli kvitt brysomme konkurrenter, som blant annet i dommen mot forretningsmannen Mikhail Khodorkovskij i 2005.[23]

Amnesty International ser en rekke trusler mot grunnleggende menneskerettigheter i Russland. Amnesty kritiserer blant annet russiske myndigheter for manglende ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet, og er også kritiske til voldsbruken fra russiske myndigheter i forbindelse med konfliktene i Tsjetsjenia og andre steder i Nord-Kaukasus.[24]
Statens inntekter og utgifter [rediger]

Den russiske staten hadde i 2008 totale inntekter på 16 003 milliarder rubler (omtrent 3 billioner norske kroner, ikke justert for kjøpekraftsparitet), noe som utgjorde 38,4 % av BNP. Den største inntektskilden i statsbudsjettet er hva Russlands statistiske sentralbyrå omtaler som «eksterne økonomiske aktiviteter» (3 585 milliarder rubler), deretter følger skatter fra bedrifter (2 513 milliarder rubler) og inntektsskatt (1 666 milliarder rubler). Merverdiavgift og ulike importavgifter utgjorde henholdsvis 999 og 1 134 milliarder rubler.[25]

Til samme tid hadde den russiske staten totale kostnader på 13 989 milliarder rubler. Av disse gikk 2 253 milliarder rubler til ulike subsidier og investeringer, 1 665 milliarder rubler til utdanningssektoren, 1 548 milliarder rubler til helsevesenet, 3 608 milliarder rubler til trygder, pensjoner og andre stønader, 1 044 milliarder rubler til forsvaret, 1 092 milliarder rubler til politi og sikkerhetstjeneste og 189 milliarder rubler til å betale offentlig gjeld.[25][26]
Flagg, symboler og ordener [rediger]
President Dmitrij Medvedev med det russiske flagget i bakgrunnen. Talerstolen prydes av Russlands riksvåpen

Russlands flagg ble først tatt i bruk i handels- og orlogsflåten fra slutten av 1600-tallet, og er en trikolor med tre horisontale flåter i hvitt, rødt og blått. Flagget ble imidlertid ikke offisielt nasjonalflagg før i 1896, tidligere ble Romanov-flagget brukt i offisielle sammenhenger. Etter Oktoberrevolusjonen ble trikoloren erstattet med Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikks flagg, før det opprinnelige flagget igjen ble tatt i bruk i 1991. Flaggdesignet gjennomgikk mindre endringer i 1993.

Russlands riksvåpen viser en dobbeltørn, som på brystet har et skjold med St. Georg i kamp med dragen. Dobbeltørnen har vært et russisk statssymbol siden Ivan III på 1400-tallet, mens ryttermotivet skriver seg fra Storfyrstedømmet Moskva og finnes også i Moskvas byvåpen. Riksvåpenet ble tatt i bruk fra 1993.

De russiske statsordenene har to distinkte opprinnelser. Noen har sin opprinnelse i Det russiske keiserriket, og ble nyinnstiftet etter Sovjetunionens fall på 1990-tallet. Mange ordener er også lett modifiserte versjoner av tidligere sovjetiske ordener. I førstnevnte kategori kan nevnes Andreasordenen og Sankt Georgsordenen, mens Helt av Den russiske føderasjon (etter modell av Helt av Sovjetunionen) er et eksempel på sistnevnte. I en mellomstilling kommer Aleksander Nevskij-ordenen, som opprinnelig kom i keisertiden, ble gjeninnført i 1942 under andre verdenskrig, og videreført i Den russiske føderasjon etter Sovjetunionens fall.
Statistikkorganer [rediger]

Det russiske statistiske sentralbyrået kalles Rosstat og har siden 1998 blitt ledet av Vladimir Sokolin. Rosstats hovedmålsetning er å stå til tjeneste for offentlige aktører på alle nivåer, media, forskningsmiljøer, næringslivet, internasjonale organisasjoner og allmennheten. Rosstat har omtrent 30 000 ansatte, og er delt inn i 89 regionale kontorer og omtrent 2 200 lokalkontorer.[27]

Organisert statistikkinnsamling i offentlig regi i Russland begynte i 1802. I 1811 ble en egen statistikkavdeling opprettet under Politidepartementet, og alle keiserrikets provinser fikk rapporteringsplikt til dette. Etter etableringen av Sovjetunionen ble de statlige statistikkorganene kraftig rustet opp, da tilgang på gode data var en forutsetning for en fungerende planøkonomi. Siden 1932 har Moskvas statsuniversitet for økonomi, statistikk og informatikk stått for utdanningen av kandidater til det sovjetiske og senere russiske statistiske sentralbyrået.[28]
Forholdet til Norge [rediger]
Norges statsminister Jens Stoltenberg i samtale med Russlands president Dmitrij Medvedev, 2010.
Foto: kremlin.ru

Under den kalde krigen dominerte den militære trusselen fra Sovjetunionen norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Trusselbildet omfattet både det sterke russiske militære nærværet i grenseområdene mot Norge og det kjernefysiske kappløpet. For Norge ble NATO-medlemskapet ansett for å være den viktige avskrekkingsfaktor, men samtidig ønsket norske myndigheter også å berolige Sovjetunionen, blant annet gjennom selvpålagte restriksjoner. Avslutningen av den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen førte med seg at trusselen om invasjon forsvant, blant annet på grunn av nedrustningsavtaler og indre kaos i Russland. Likevel har russerne beholdt en betydelig militær kapasitet i nordområdene, noe som utgjør en potensiell sikkerhetspolitisk utfordring for Norge også etter den kalde krigen.[29]

Et sensitivt spørsmål i forholdet mellom Norge og Russland er avgrensingen av kontinentalsokler og økonomiske soner i Barentshavet, der partene - etter mer enn tretti års forhandling - kom til prinsipiell enighet i 2010 om en delelinje omtrent midt mellom Midtlinjen (Norges posisjon) og sektorlinjen (Russlands posisjon). Avtalen om delelinjen ble undertegnet i Murmansk 15. september 2010.[30] Et relatert spørsmål har vært Svalbards posisjon, der Sovjetunionen og senere Russland lenge har hatt et nærvær og har ønsket samstyre og krav om særlig medbestemmelse. Russland har ikke alltid respektert Norges krav om retten til å regulere virksomheten i den såkalte Fiskevernsonen ved Svalbard, der blant annet den norske arrestasjonen av tråleren «Tsjernigov» for ulovlig fiske i 2001 førte til kraftige diplomatiske reaksjoner fra russerne.[29] President Medvedev har alt i alt tatt flere initiativ til bedrede relasjoner, og i 2009-10 ble både delelinjeproblemet og den svært vanskelige saken mellom Telenor og Altimo løst, sistnevnte i motsetning til svenske TeliaSoneras fortsatte strid med Altimo om kontrollen over selskapet MegaFon. Statoil, som investerer store summer i Sjtokmanfeltet, vil også ha interesse av gode relasjoner mellom landene. Russland er også (sammen med Frankrike) det største eksportmarkedet for norsk fisk og sjømat, og i 2009 solgte Norge fisk til det russiske markedet til en verdi av 4,6 milliarder kroner.[31]

De store russiske miljøutfordringene på Kolahalvøya har vært et viktig samarbeidsområde mellom Russland og Norge helt siden 1980-tallet. I 1988 undertegnet de to landene en miljøavtale og opprettet en blandet miljøkommisjon som det sentrale organet for utvikling av miljøsamarbeidet, og i 1992 kom en ny og reforhandlet avtale på plass. En av de viktigste sakene i dette miljøvernsamarbeidet er utslippene fra Petsjenganikel-kombinatet i grensebyen Nikel. Et annet hovedelement i det norsk-russiske samarbeidet i nord er tiltak mot spredning av radioaktiv forurensning, og av en samlet norsk innsats på omkring tre milliarder kroner til prosjektsamarbeid med Russland i perioden 1993-2007 har ulike bilaterale og multilaterale atomprosjekter stått for en tredel.[32]

Russlands ambassade i Oslo ligger i Drammensveien 74 på Skarpsno, og Russlands ambassadør heter Sergej Andrejev. Norges ambassade i Moskva ligger i Ulitsa Povarskaja 7 sentralt i byen, og Knut Hauge er ambassadør. Norge har også generalkonsulater i Murmansk og i St. Petersburg.
Økonomi og næringsliv [rediger]
Petroleum er den viktigste russiske naturressursen. Kartet viser de viktigste regionene for produksjon av råolje (grønt) og naturgass (rødt).

I Sovjetunionen var all økonomisk aktivitet styrt av staten, og etter unionens fall i 1991 har Russland slitt med overgangen fra en kommandobasert planøkonomi til en moderne markedsøkonomi. Den såkalte sjokkterapien under Boris Jeltsins første år ved makten kastet landet i et økonomisk kaos, med hyperinflasjon, massearbeidsløshet og en økende korrupsjon og organisert kriminalitet. Asiakrisen i 1997 fikk også store følger for Russland, og fallet i internasjonale råvarepriser førte til økonomisk krise i landet i 1998. Dette gjorde blant annet at Russland måtte gi opp å betjene den store utenlandsgjelden. En annen effekt var at industriproduksjonen, og dermed utslippene av klimagasser, falt sterkt.

Etter 1998 opplevde Russland en stabil vekst. Inflasjonen nådde et håndterbart nivå, samtidig som gode råvarepriser på verdensmarkedet kom den russiske økonomien til gode. Etter den økonomiske oppgangen erklærte Verdensbanken at Russland hadde fått en «enestående makroøkonomisk stabilitet».[33] Likevel rammet Finanskrisen 2007–2009 landet hardt, da utenlandsk kapital har forlatt landet og oljeprisen har blitt mer enn halvert.[34]

Russlands sentralbank ble opprettet i 1991 etter at den sovjetiske sentralbanken ble oppløst, og ledes av sentralbanksjef Sergej Ignatjev. Russlands valuta er rubel (valutakode: RUB). Pr. september 2010 er én rubel verdt ca. 20 norske øre.
Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 986,9 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 7,8 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 6,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 7,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 10,00 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -6,7 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 8,9 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd 121,6 mrd $ Aug 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd 73,5 mrd $ 5,5 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse 4,0 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp - 0,08 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 5 349 US$ 2005, UNDP Database
Industri, naturressurser og energi [rediger]
Gasskraftverket TETs-21 i Moskva. Energisektoren, spesielt petroleum, er svært viktig for russisk økonomi.

Industrien omfatter produksjon av stål, tekstiler, landbruksmaskiner og næringsmiddelindustri. De fleste industrivarene lages i og omkring byene, hvor de desidert tyngste industriområdene er Moskva-regionen, Uralfjellene og enkelte industrisentra i det vestlige Sibir. De største oljeselskapene er Gazprom (inklusive Rosneft), Lukoil, og TNK-BP som er resultatet av en fusjon av BP Russland og oljevirksomheten til Alfagruppen. Mye av industrien har vært gjennom tøff omstilling og slitt økonomisk, eksempelvis våpen- og bilindustrien. Av de avanserte industrigrenene fra Sovjet-perioden har romfart hevdet seg med viktige inntekter fra oppskyting av satellitter, som russiske selskaper foretar fra Bajkonur-basen i nabolandet Kasakhstan. Russland har derimot i liten grad hevdet seg internasjonalt innen slike «nye næringer» som informasjonsteknologi og bioteknologi.

Landet har rike mineralforekomster, spesielt i Sibir. Det finnes naturressurser som råolje, kull, naturgass, sink, jernmalm, bauksitt, kobber, bly, gull og andre edle metaller. Russland har verdens største naturgass-reserver og verdens nest største kull-reserver. Produksjonen av energi skjer først og fremst med vannkraft, oljekraft og kullkraft, mens kjerneenergien er relativt sett mindre viktig. I nyere tid er det også bygget ut noe gasskraft, men fortsatt blir det meste av gassen enten brent direkte i husholdninger og industri, eller eksportert til Europa. Alternative energiformer som vind, sol, geovarme og havenergi er nesten helt uutnyttet.
Landbruk og fiske [rediger]

Landbruk står for omtrent 5 % av landets bruttonasjonalprodukt. Hvete er landets viktigste jordbruksprodukt. Det dyrkes også en del bygg, sukkerrør og poteter. Mindre enn 10 % av Russland er dyrket opp til åkerjord og omtrent halvparten av kornet som trengs blir importert.

I Russland og særlig i Sibir finnes det gigantiske skoger. I senere tid har det blitt hogget store mengder skog som har blitt solgt som tømmer. World Wide Fund for Nature mener at nesten halvparten av tømmeret har blitt hogget uten tillatelse. Inntektene fra tømmereksporten har økt fra 1,65 milliarder dollar i 1994 til 3,5 milliarder dollar i 2003. Dermed har de blitt mer enn doblet på 9 år.

Fiskefangsten var på omtrent 3 millioner tonn i 2002. Fiskerinæringen ble privatisert i 1990 og etter dette har eksporten gått kraftig ned. En av grunnene er at fisken ble for dyr, og folk foretrakk å kjøpe fisk fra andre land som for eksempel Norge.
Turisme [rediger]
Oppstandelseskirken i Kostroma. Kostroma er en del av området som kalles «Den gyldne ring».

Russland satser tungt på turisme, og i 2007 besøkte nesten 19 millioner turister landet. Hovedstaden Moskva er motoren i turistnæringen, og byen hadde over fire millioner gjester i løpet av 2007. Dette tallet har økt med 10-15 prosent årlig siden årtusenskiftet.[35]

Det er flere klassiske turist-ruter i Russland. Førstegangsreisende velger typisk å ta en runde med (tidligere og nåværende) russiske hovedsteder, og besøker enten en eller flere av St. Petersburg, Novgorod, Moskva, Vladimir og Suzdal. De tre sistnevnte er også en del av «Den gyldne ring», en samling historiske byer med en spesielt rik arkitektonisk og kulturell arv. Et annet populært alternativ er å dra på elvecruise ned Volga, der man fra Moskva kan dra via Nizjnij Novgorod, tatar-hovedstaden Kazan og Volgograd (kjent fra Slaget om Stalingrad) ned til Astrakhan og Kaspihavet. Russland har også en av verdens mest klassiske togreiser med Den transsibirske jernbane, der man i løpet av ni døgn reiser fra Moskva i vest via byer som Jekaterinburg, Krasnojarsk, Irkutsk (like ved Bajkalsjøen), Ulan-Ude og Khabarovsk til endestasjonen Vladivostok ved Stillehavet.[36]

Russland har visum-plikt for turister fra de fleste land (inkludert Norge), noe som kan gjøre en Russlandstur til en byråkratisk affære. Visum må ordnes flere uker i forveien, og koster fra NOK 315. Det er også nødvendig å forhåndsbetale hotell for hele reisens varighet, eller eventuelt å reise i regi av et statsautorisert russisk reisebyrå.[37]
Samferdsel og telekommunikasjoner [rediger]
Se også: Jernbane i Russland
Russisk EP1-lokomotiv i passasjertrafikk nær Bajkalsjøen.

Russland har det nest største jernbanenettverket i verden etter USA, med en samlet lengde på 85 500 km. Så å si all skinnegang er bredsporet (1 520 mm), og store deler av jernbaneinfrastrukturen er arvet fra Sovjetunionen. Jernbanen driftes av det nasjonale, statseide jernbaneselskapet Rossijskije zjeleznye dorogi (RŽD), som med sine 1,2 millioner ansatte er blant de største jernbaneselskapene i verden. De første skinnene ble anlagt allerede på 1830-tallet, men det var først i sovjettiden at utbyggingen av jernbane skjøt fart.

Det er bygd ut noe bredbånd i Moskva og andre storbyer, men på grunn av at det russiske forsvaret legger beslag på viktige frekvenser har Russland ennå ikke bygget ut 3G-nettverk for mobilt bredbånd. Delvis kompenseres dette gjennom tjenester over CDMA. Det er noen små og tre store mobilselskaper, MegaFon (deleid av TeliaSonera), MTS og Vimpelcom (eid av Altimo og Telenor). Landet har også flere selskaper som opererer satellitter, hvorav selskapet Moskvasputnik leier ut kapasitet også til utenlandske aktører.

Det monopolistiske flyselskapet fra Sovjet-perioden, Aeroflot, ble etter unionens fall splittet opp mellom sovjetrepublikkene, og det russiske selskapet beholdt navnet Aeroflot. Siden har deler av selskapet blitt skilt ut og nye flyselskap startet, hvorav Ural Airlines og Transaero er blant de større selskapene som også flyr utenlandsruter. Flyplassen Sjeremetsjevo i Moskva er blant verdens største, med stor innenriksfart og mange ruter til Europa og Asia. Den er en viktig transittplass for luftfarten mellom Asia og Europa.

Russland hadde i 2007 verdens 31. største handelsflåte, og hadde da en samlet tonnasje på 5 747 083 dwt.[38] De viktigste russiske havnebyene er St. Petersburg og Kaliningrad (Østersjøen), Novorossijsk og Sotsji (Svartehavet), Vladivostok, Nakhodka, Magadan og Petropavlovsk-Kamtsjatskij (Stillehavet) og Murmansk (Nordishavet).[39]

I 2000 hadde Russland et riksveinett på 532 393 km, hvorav 358 833 km hadde fast dekke.[40] Russland har 213,5 motorkjøretøyer pr 1000 innbyggere (2008).[41]
Samfunn [rediger]
Kalender og helligdager [rediger]
Fra en ortodoks julegudstjeneste. Den russisk-ortodokse kirke følger fortsatt den julianske kalender, noe som gjør at juledagen faller på 7. januar – to uker senere enn i Vest-Europa.

Russland brukte opprinnelig en egen kalender, der årene var nummerert etter det påståtte tidspunktet for skapelsen av jorden. I 1699 sørget Peter den store for å innføre den julianske kalender, noe som gjorde at årstallet ved neste årsskifte gjorde et hopp fra 7208 ned til 1700. Samtidig endret Peter tidspunktet for begynnelsen av året fra 1. september til 1. januar. Denne kalenderen var i bruk frem til 1918, da russerne tok etter resten av Europa og innførte den gregorianske kalender.[42]

Russland har åtte offisielle helligdager. Årets første helligdag er nyttårsdagen, som innleder den ortodokse julen. Den russisk-ortodokse kirke følger forsatt den julianske kalenderen, noe som fører til at juledagen faller på 7. januar – to uker etter i Vest-Europa. Den 23. februar følger fedrelandsforsvarernes dag, der de som tjenestegjør eller har tjenestegjort i de militære styrkene feires. 8. mars – Den internasjonale kvinnedagen – er langt viktige enn i Norge, og feires Russland rundt.

Tidligere var Arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) landets viktigste helligdag, med store opptog landet rundt. Etter Sovjetunionens fall har feiringene blitt tonet noe ned, og dagen er nå kjent som «vårens og arbeidets dag». 9. mai feires Seiersdagen, som markerer seieren i andre verdenskrig. Dagen feires med minnesmarkeringer, militærparader og fyrverkeri.

12. juni feires «Russlands dag». Denne dagen har blitt feiret siden 1992, og markerer at Russland erklærte sin uavhengighet fra Sovjetunionen 12. juni 1990. Russlands nasjonale enhetsdag den 4. november er årets siste helligdag, og minnes at Kuzma Minin og Dmitrij Pozjarskij drev polakkene ut av landet i 1612 og gjorde slutt på Den store urotiden.
Utdanning [rediger]
Administrasjonsbygningen ved Statsuniversitetet i Sankt Petersburg, en av ca. 650 russiske institusjoner for høyere utdanning.

Skoleplikten i Russland begynner når barna er seks eller syv år gamle og går over elleve år. De elleve skoleårene deles inn i tre grupper: Grunnskole (1.–4. trinn), middelskole (5.–9. trinn) og videregående skole (10. og 11. trinn). Skoleåret går fra 1. september til slutten av mai. Karaktersystemet går fra 1 (stryk) til 5 (beste karakter), og elevene kan i liten eller ingen grad velge fag selv.

På videregående-nivå kan elevene velge mellom en teoretisk allmennfaglig variant og et yrkesfaglig skoleløp. Sistnevnte variant går på grunn av den praktiske opplæringsdelen over tre år, i motsetning til to år for allmennfag. I prinsippet gir begge løpene mulighet for opptak til høyere utdanning, selv om dette er relativt uvanlig for elever med yrkesfaglig bakgrunn.

Høyere utdannelse har tradisjonelt vært et offentlig anliggende i Russland, og landet har ca. 650 offentlige universiteter og høyskoler (sistnevnte ofte kalt «institutter»). Det kreves egne opptaksprøver for å bli tatt inn ved offentlige universiteter og høyskoler. De de senere årene har landet også fått mange private institusjoner for høyere utdanning. Disse er i motsetning til de offentlige universitetene og høyskolene finansiert gjennom skolepenger. Russland har nå implementert Bologna-prosessen, og har i hovedsak det samme gradssystemet som Norge.

Russlands største universitet er Statsuniversitetet i Moskva. Dette er sammen med Statsuniversitetet i Sankt Petersburg det mest prestisjefylte. Andre kjente høyskoler er MGIMO (for utenrikstjenesten) og Plekhanov-akademiet for økonomi.
Forskning [rediger]
Den sovjetrussiske romstasjonen Mir. Sovjetunionen ledet lenge an i romkappløpet, selv om Sovjetunionen ble slått av USAs Apollo-program i kampen om først å sende mennesker til Månen

Grobunnen for russisk vitenskap ble lagt ved «europeiseringen» til Peter den store. Peter grunnla blant annet Det russiske vitenskapsakademi, og fra midten av 1700-tallet vokste de første russiske universitetene frem.[43] Den ledende russiske vitenskapsmannen fra denne perioden var Mikhail Lomonosov, som ved siden av sine naturvitenskapelige oppdagelser også grunnla Statsuniversitetet i Moskva. Andre sentrale personer innen matematisk-naturvitenskaplig forskning i Tsar-Russland var Nikolaj Lobatsjevskij (grunnleggeren av det matematiske fagfeltet ikke-euklidsk geometri) og Dmitrij Mendelejev («periodesystemets far»).

Den russiske revolusjonen i 1917 førte til en politisk, sosial og økonomisk omveltning av samfunnet. Revolusjonære idéer fikk også stor innvirkning på russisk vitenskap gjennom den marxistiske vitenskapsfilosofien om dialektisk materialisme, som langt på vei ble den påtvungne filosofiske retningen for russiske forskere. På samme måte som marxistisk historieskrivning var all sovjetisk vitenskap svært fokusert på evolusjon – ikke bare i biologisk (darwinistisk) forstand, men også som forklaringsmodell på hvordan ikke-levende materie utvikler seg, helt fra de enkle kjemiske reaksjoner til det moderne mennesket og menneskets sosiale konstruksjoner.[44] Et eksempel er sosialøkonomen Jevgenij Preobrazjenskij, som forfektet at sosialismen med kollektiv organisering av jordbruket ville overvinne den kapitalistiske (selveiende) organiseringen, gjennom å vise seg overlegen effektiv fra et ressursperspektiv («primitiv sosialistisk akkumulasjon»).

Sovjetrusserne stod bak flere vitenskaplige gjennombrudd, spesielt innenfor atom- og romforskning. Obninsk kjernekraftverk sør for Moskva ble i 1954 verdens første kjernekraftverk tilpasset produksjon av elektrisk kraft i stor skala, og i 1957 sjokkerte russerne verden både med verdens første ballistiske missil R-7 Semjorka, den første kunstige satellitten Sputnik 1 og romhunden Laika. Senere sovjetiske triumfer i romforskningen var Jurij Gagarin, som i 1961 ble det første menneske i verdensrommet, og Saljut 1, som i 1971 ble verdens første romstasjon. Blant de mindre heldige sovjetrussiske forskningsprosjektene var Trofim Lysenkos variant av lamarckismen, der Lysenko med Stalins hjelp fikk forbudt landbruksforskning som ikke aksepterte idéen om at planter kunne videreføre tilegnede egenskaper til avkommet. Lysenkos teorier skapte store problemer for det russiske landbruket, som måtte slite med Lysenkos pseudovitenskap i forsøkene på å gjøre slutt på matmangelen i landet.

Sovjetunionens oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet gjorde langt på vei at Russlands sterke forskningsmiljøer kollapset. Mens bevilgninger til forskning og utvikling (FoU) i 1991 var på 4,3 % av BNP var samme tall i 1998 1,25 %. Levestandarden for russiske forskere falt kraftig, og i 1993 hadde 56 % av alle forskere en lønn under eksistensminimum.[45] De senere år har imidlertid myndighetene igjen begynt å satse på forskning, og i 2010 bevilget regjeringen 90 milliarder rubler (18 milliarder kroner) til en opprustning av universitetssektoren.[46]

23 russere har fått en nobelpris (inkludert vinnere av freds- og litteraturprisen, samt russiskfødte som senere virket i andre land). Den første russiske vinneren var Ivan Pavlov med nobelprisen i medisin i 1904, mens den foreløpig siste er (den russisk-polsk-amerikanske) Leonid Hurwicz med Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 2007.
Massemedia [rediger]

Den største russiske TV-kanalen er Pervyj kanal. Denne er en videreføring av det gamle sovjetiske kringkastingsselskapet, og er forsatt delvis i statlig eie. Den største utfordreren er kringkastingsselskapet VGTRK, som ble etablert i statlig regi i 1990. VGTRK har fem nasjonale TV-kanaler, to internasjonale, fem radiokanaler og over 80 regionale TV- og radionettverk.

Russlands største dagsaviser er Trud, Komsomolskaja Pravda og Izvestija. Kommunistpartiets gamle organ Pravda kommer også fortsatt ut, men har mistet sin tidligere dominerende rolle i russisk media.

Internasjonale organisasjoner, slik som Reportere uten grenser, rangerer Russland lavt når det gjelder pressefrihet.[47] Hendelser slik som drapet av journalisten Anna Politkovskaja har videre ført til bekymring over pressefriheten i Russland verden over.[48]
Helse [rediger]

På tross av at Russland har blant de beste forholdstallene mellom helsearbeidere og befolkning og blant de høyeste antall sykehusplasser i Europa, sliter landet med store sosialmedisinske problemer. Andelen av BNP brukt på helse blant de laveste i Europa.[49]

Den forventede levealderen i Russland er blant de laveste i Europa, og det er stor forskjell i levealder mellom menn og kvinner. Levealderen var i 2003 på 58 år for menn og 72 år for kvinner. Med en gjennomsnittlig levealder på 64,9 år er Russland omtrent fire år under gjennomsnittet for sammenlignbare land i Øst-Europa og i Sentral-Asia, og levealderen er hele 14 år under tilsvarende tall for Vest-Europa. Den forventede levealderen har falt betydelig siden sovjettiden, med hjerte- og karsykdommer og utbredt alkohol- og tobakkmisbruk som de viktigste risikofaktorene.[49][50]

Forekomsten av tuberkulose har økt kraftig siden 1990, og var i 2006 på 83 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Dette er blant de høyeste i Europa, til sammenligning ligger tilsvarende tall i Vest-Europa på 7–10.[51] Russland ligger også på Europatoppen i seksuelt overførbare sykdommer, og i perioden 1989–1997 var det en sekstidobling i forekomsten av syfilis.[49] Frem til 1996 var aids et relativt ukjent fenomen i landet, men antallet smittede har senere økt kraftig, spesielt på grunn av økningen i antallet sprøytenarkomane. I 2005 ble det estimert at 940 000 russere hadde HIV, og Russland har anslagsvis 1,5-3 millioner sprøytenarkomane.[52]
Likestilling og familiemønstre [rediger]
To sovjetiske kvinnelige snikskyttere under andre verdenskrig. Kvinners stilling i Russland ble kraftig styrket i sovjetperioden, noe som blant annet kom til uttrykk i at ca. én million kvinner tjenestegjorde i de væpnede styrker under krigen[53]

I Russland er det vanlig å gifte seg atskillig tidligere enn i det vestlige Europa, og det er ikke uvanlig å ha stiftet familie allerede i femogtyveårsalderen. Det blir imidlertid gradvis mer vanlig med samboerskap, men fortsatt er bare 10 % av par som bor sammen ugifte. Barn er svært viktige i russisk familieliv, og utlendinger som besøker russiske hjem ser fort at barna ofte er sentrum for oppmerksomheten. Likevel er fødselstallene relativt lave; 33 % av russiske familier har bare ett barn, mens to barn finnes i 27 % av familiene.[54]

I familieforholdet mellom mann og kvinne dominerer en mer patriarkalsk holdningstype enn i mange andre europeiske land. Rester av gamle Domostroj-verdier henger ofte igjen, og ansvaret for hjem og barn har tradisjonelt sett falt på dobbeltarbeidende kvinner. Dessuten anser den eldre generasjon av russere det ofte som sosialt uakseptabelt for en mann å delta i «kvinnearbeid» i huset. Som mange andre steder i verden er imidlertid holdningene i endring, og trenden går på mer likestilte familieforhold og en utjevning av rettighetene mellom menn og kvinner.[54]

Historisk hadde russiske kvinner flere økonomiske og politiske rettigheter enn i andre deler av Europa. Den gang kvinner i vesten ikke kunne styre over egen økonomi hadde russiske kvinner rett til å disponere egen medgift, drive forretninger og kunne bruke bankvesenet uten mannens forhåndsgodkjenning. Sovjetmakten bidro videre til å styrke kvinners sosiale stilling, og kvinner i Sovjetunionen fikk for eksempel stemmerett 30 år tidligere enn i Frankrike, rett til arbeid og likelønn, og rett til utdannelse. Kvinnedagen ble tidlig gjort til offisiell høytidsdag og fridag, noe som fortsatt holdes i hevd i det moderne Russland.[54]
Kriminalitet [rediger]

Antallet årlige drap i Russland er blant de høyeste i verden. I 2000 var det 30 drap pr. 100 000 innbyggere, noe som var fem ganger så mye som i USA. Områdene øst for Ural er klart overrepresentert på drapsstatistikken.[55]

Korrupsjon har vært et stort samfunnsproblem i Russland helt siden sovjettiden. På Transparency Internationals CPI-indeks over korrupte land for 2008 ligger Russland på 147. plass av 180 land, og får samme vurdering som Bangladesh, Syria og Kenya.[56]

Den organiserte kriminaliteten i Russland oppstod på 1970-tallet i grenselandet mellom korrupte partifunksjonærer, bedrifter og kriminelle organisasjoner. Senere ble den organisert kriminaliteten mer voldelig av natur, og dagens kriminelle organisasjoner er på mange måter et samarbeidsprosjekt mellom korrupte politikere, byråkrater og kriminelle gjenger. De viktigste aktivitetsområdene for den organiserte kriminaliteten i Russland omfatter fiktive eiendomstransaksjoner, biltyverier og påfølgende -salg, alkoholsmugling, våpensmugling, gambling, prostitusjon, narkotikahandel og hvitvasking av penger. Den kriminelle aktiviteten har et stort omfang, og organisert kriminalitet har kontroll over 40–60 % av landets bedrifter og 60–80 % av bankene.[57]
Sivile organisasjoner [rediger]

Antallet ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som opererer i Russland estimeres til mellom 450 000 og 600 000.[58][59] Det russiske lovverket har imidlertid gjort det vanskelig for sivile organisasjoner å etablere seg i landet. I 2006 kom en ny lov som i praksis gir staten kontroll over store deler av organisasjonslivet. Loven har introdusert en enorm papirmølle som alle NGOer må igjennom, der over 100 sider med dokumentasjon og personlig informasjon om grunnleggere og medlemmer må leveres inn til myndighetene. Prosessen er svært kostbar og omfattende, og ved de minste feil kan organisasjonen risikere å bli tvangsoppløst. Byråkratiet er spesielt vanskelig å komme igjennom for utenlandske organisasjoner, som på detaljert vis må gjøre rede for sin finansiering. Loven førte til sterke reaksjoner fra internasjonale organisasjoner, som fryktet at de måtte trekke seg ut fra Russland.[60]

Det sivile samfunn i Russland er sterkt påvirket av tradisjonelle russiske filantropiske verdier. Over 80 % av russiske bedrifter donerer penger til ideelle organisasjoner og saker, i gjennomsnitt mellom 11 og 17 prosent av overskuddet. Den store majoriteten av russisk filantropisk virksomhet skjer i samarbeid med offentlige institusjoner eller andre offentlige programmer, for eksempel nyter barnehjem og sykehus godt av privat giverglede.[59]
Urbanitet [rediger]
Se også: Byer i Russland

Mesteparten av Russlands befolkning er konsentrert i et triangel med St. Petersburg i nord, Sotsji i sør og Irkutsk i øst. Områdene utenfor dette triangelet er i stor grad ubeboelig, med permafrost i nord og ørken og halvørken i sør. 73 % av russerne er bosatt i urbane og 27 % i rurale strøk.[8]

På tross av at Sibir dekker nesten 3⁄4 av Russlands landareal har området under en fjerdedel av innbyggerne. De vestre og sentrale delene av europeisk Russland er tettest befolket og mest urbanisert. I disse områdene er flesteparten av Russlands største byer og de tradisjonelle industri- og kultursentra. I Ural er befolkningen i stor grad bosatt mellom byene Nizjnij Tagil og Magnitogorsk. I Sibir bor befolkningen i stor grad langs den transsibirske jernbane og i Kuznetskbekkenet. Landet som helhet har tretten byer med mer enn én million innbyggere.
# By Føderal enhet Innbyggertall # By Føderal enhet Innbyggertall

Moskva
Moskva
St. Petersburg
St. Petersburg
1 Moskva Moskva 10 126 424 11 Ufa Basjkortostan 1 042 437
2 St. Petersburg St. Petersburg 4 661 219 12 Volgograd Volgograd 1 011 417
3 Novosibirsk Novosibirsk 1 425 508 13 Perm Perm 1 001 653
4 Nizjnij Novgorod Nizjnij Novgorod 1 311 252 14 Krasnojarsk Krasnojarsk 909 341
5 Jekaterinburg Sverdlovsk 1 293 537 15 Saratov Saratov 873 055
6 Samara Samara 1 157 880 16 Voronezj Voronezj 848 752
7 Omsk Omsk 1 134 016 17 Toljatti Samara 702 879
8 Kazan Tatarstan 1 105 289 18 Krasnodar Krasnodar 646 175
9 Tsjeljabinsk Tsjeljabinsk 1 077 174 19 Uljanovsk Uljanovsk 635 947
10 Rostov-na-Donu Rostov 1 068 267 20 Izjevsk Udmurtia 632 140
Kilde: Folketellingen i 2002[61]



Kultur [rediger]

Russland har en svært rik kulturarv med berømt kunst, musikk, arkitektur og litteratur. Den ortodokse kirke, som bidro til å spre den bysantinske kulturen til de slaviske folkene, forbindes med sine kirker og ikoner ofte med Russland.
Musikk, dans og drama [rediger]
Bolsjojteateret er Russlands nasjonale scene for ballett og opera. Teateret ligger i Moskva og ble grunnlagt i 1776.

Russlands mange folkegrupper har hver sine distinkte tradisjoner innenfor folkemusikk. På 1800-tallet var det en åndskamp i det russiske musikklivet, mellom «De Fem» og Mikhail Glinka på den ene siden, og de mer konservative Nikolaj og Anton Rubinstein på den andre siden. Senere kom Pjotr Tsjajkovskij, en av de mest kjente romantikerne. Den russiske romantiske tradisjonen ble tatt videre av Sergej Rakhmaninov inn i det tyvende århundre.

På 1900-tallet var Rakhmaninov, Aleksandr Skrjabin, Igor Stravinskij, Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj russiske komponister i verdensklasse. I sovjettiden var den klassiske musikken i Russland under stramme tøyler, og var gjerne svært konservativ i tråd med doktrinen om sosialistisk realisme.

Russland har fostret flere verdenskjente konsertsolister: fiolinisten David Ojstrakh, cellisten Mstislav Rostropovitsj, pianistene Vladimir Horowitz, Svjatoslav Richter og Emil Gilels, og sopranen Galina Visjnevskaja.

Pjotr Tsjajkovskij stod bak verdens mest kjent balletter med Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose. Tidlig på 1900-tallet ble ballettdanserne Anna Pavlova og Vatslav Nizjinskij verdensberømte, og senere ble tradisjonen tatt videre av dansere som Maja Plisetskaja, Rudolf Nurejev og Mikhail Barysjnikov. Bolsjoj i Moskva og Mariinskij i St. Petersburg er verdensberømte ballettscener.

Innen populærmusikken hadde gruppen Akvarium kultstatus fra 1970-tallet og helt til nyere tid, med vekslende medlemmer. Under glasnost fikk de en kort tid utgi musikk på det statlige plateselskapet Melodija, etter uavbrutt ulovlige opptak siden 1972. Dette bandets posisjon i den sene Sovjetperioden kan trolig bare sammenliknes med Beatles' posisjon i Vesten på samme tid, mens tidens sentrale visesanger var den opposisjonelle Vladimir Vysotskij. I dag er jenteduoen T.A.T.u. Russlands største musikalske eksportvare. Av russiske rockeband er Mumij Troll kjente, og har en betydelig tilhengerskare i Skandinavia.
Litteratur og skriftkultur [rediger]
Fjodor Dostojevskij er blant de russiske forfatterne som har hatt svært stor innflytelse på verdenslitteraturen. Blant hans mest kjente verker er Idioten og Forbrytelse og straff

Russlands litterære historie skriver seg tilbake til det tiende århundre, og på starten av attenhundretallet hadde det utviklet seg en egen nasjonal litterær tradisjon. Aleksandr Pusjkin regnes ofte som grunnleggeren av den moderne russiske litteraturen. Andre kjente forfattere fra den såkalte «gullalderen i russisk litteratur», er Mikhail Lermontov, Ivan Turgenev, Lev Tolstoj, Nikolaj Gogol og Fjodor Dostojevskij. På 1880-tallet var den russiske litteraturen i endring, og romaner ble erstattet av poesi og noveller som de dominerende sjangere. En av de mest kjente forfatterne i denne andre halvdel av «gullalderen» var Anton Tsjekhov.

Mellom 1893 og 1914 ble også realisme erstattet av symbolisme i litteraturen. Etter gullalderen fulgte «sølvalderen», som tilsvarer Fin de siècle eller Belle Epoque. Kjente forfattere fra denne epoken er Andrej Belyj, Aleksandr Blok, Dmitrij Merezkovskij, Fjodor Sologub, Anna Akhmatova, Osip Mandelstam, Leonid Andrejev, Ivan Bunin og Maksim Gorkij

Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble det russiske åndslivet liggende nede. Den fremste bolsjevikiske hoffpoeten på denne tiden var Vladimir Majakovskij, med hylningsdiktet «150 millioner» stående som et av de sentrale poetiske revolusjonsepos. En ny generasjon forfattere kom på 1920-tallet, og fikk stor kunstnerisk frihet. Under Josef Stalin ble imidlertid den sosialistiske realismen den foretrukne skrivestilen. Det var først etter Stalins død at sensuren og restriksjonene ble myket opp noe. Blant de ledende forfatterne fra sovjettiden var Jevgenij Zamjatin, Isaak Babel, Ilf og Petrov, Vladimir Nabokov, Mikhail Bulgakov, Boris Pasternak, Aleksandr Solzjenitsyn, Vladimir Majakovskij, Mikhail Sjolokhov, Jevgenij Jevtusjenko og Andrej Voznesenskij.

Av regimekritiske dissidenter må særlig nevnes Vladimir Vysotskij, visesanger, forfatter, dikter og sporadisk skuespiller som skrev under konstant overvåking fra Sovjetstaten. Slik undergrunnslitteratur var kjent som samizdat, og andre kjente opposisjonelle forfattere var Aleksandr Ginsburg og Roj Medvedev. Aleksandr Solzjenitsyn, vinner av Nobelprisen i litteratur i 1970, ble fratatt statsborgerskapet sitt i 1974 og tvunget i eksil. Lignende skjebner møtte også nobelprisvinnerne Boris Pasternak (1958, tvunget av sovjetmyndighetene til å avslå prisen) og Josif Brodskij (1987, utvist fra Sovjetunionen i 1972).

Post-sovjetisk litteratur har blomstret innen blant annet kvinne-noveller og science fiction-genren, med Viktor Pelevin som sentral forfatter i sistnevnte gruppe.
Folklore [rediger]

Det finnes få tidlige nedtegnelser av russisk folklore. Dette kommer av folkekulturens hedenske opprinnelse, noe som gjorde at den russisk-ortodokse kirke var lite begeistret for den. Med unntak av enkelte krøniker fra middelalderen var det først i det syttende århundre at man i større grad begynte å nedtegne verk fra den muntlige tradisjonen. Tidlige pionerer var britene Richard James, som samlet inn russiske sanger i 1619–20, og Samuel Collins, som utgav en samling russiske folkeeventyr i 1671. På midten av attenhundretallet ble en større samling episke folkeviser utgitt, tilskrevet en kosakk ved navn Kirsja Danilov. Disse skal ha vært samlet inn i det vestlige Sibir. Innsamlingen av russisk folklore skjøt fart utover århundret, og mot slutten av det nittende århundre var boksamlinger med folkesanger og folkeeventyr i vid sirkulasjon. Ved inngangen til 1900-tallet fikk folkekulturen innpass i scenekunsten, og folkesanger og -danser ble populære elementer i operaer og vaudeviller.[62]
Billedkunst, byggekunst og museer [rediger]
Kasimir Malevitsj' verk Svart kvadrat (1913). Malevitsj grunnla suprematismen og var blant de viktigste russiske billedkunstnerne i det 20. århundre. Han kom senere på kant med Stalin og ble arrestert flere ganger.

Den tidlige russiske billedkunsten har sine røtter i Det bysantinske rike, blant annet med ikoner, mosaikker og fresker. Den betydeligste russiske ikon- og freskomaleren fra middelalderen var Andrej Rubljov. Fra og med Peter den store ble den russiske kunsten mer vestvendt, og kjente russiske kunstnere fra 1700-tallet omfatter Aleksej Antropov, Fjodor Rokotov, Dmitrij Levitskij og Vladimir Borovikovskij. På andre halvdel av 1800-tallet var Peredvizjnikij-bevegelsen sentral i russisk kunst. Sentrale Peredvizjnikij-kunstnere omfatter Ilja Repin, Ivan Kramskoj, Vasilij Surikov og Nikolaj Ge. Omkring 1900 ble Mir iskusstva-bevegelsen toneangivende, en gruppe som blant annet omfattet Leon Bakst og Aleksandr Golovin. Fra 1920 kom «Ruter knekt-malerne», med Mikhail Larionov, Natalja Gontsjarova, Marc Chagall, Vasilij Kandinskij, Kasimir Malevitsj og Vladimir Tatlin.[63]

Den russiske arkitekturen er spesielt kjent for kirker og klostre. Tidlige eksempler omfatter St. Sofia-katedralen i Novgorod, Uspenskijkatedralen i Moskva og Troitse-Sergijeva Lavra-klosteret i Sergijev Posad. Senere ble kirkene enda mer overdådige, med Kazan-katedralen i Moskva og Vasilijkatedralen som de mest kjente eksemplene. Med Peter den store og senere også Katarina den store kom barokken til Russland, noe som blant annet resulterte i palasset Tsarskoje Selo og en rekke sentrale bygg i St. Petersburg. Inn mot 1800-tallet kom klassisismen til Russland, noe som ble den dominerende retningen for gjenoppbyggingen av Moskva etter at byen ble svidd ned i forbindelse med Napoleons felttog i 1812. Mot slutten av 1800-tallet kom nasjonalromantikken til russisk byggekunst, men etter Oktoberrevolusjonen og etableringen av Sovjetunionen kom konstruktivismen til å dominere. Under Stalin kom den sosialistiske klassisismen, som kom til uttrykk i blant annet «Stalin-skyskraperne» i Moskva.

Russland har en rekke museer i verdensklasse. Best kjent er kanskje Eremitasjen i St. Petersburg. Dette museet omfatter hele seks bygninger, med Vinterpalasset som det mest kjente. I tillegg til russisk kunst slik som Fabergés berømte egg er Eremitasjen store på vesteuropeisk kunst, og har blant annet verdens største Rembrandtsamling. Av museene med fokus på russisk kunst er Tretjakovgalleriet i Moskva størst, med en samling bygget opp siden midten av 1800-tallet. Samlingen omfatter nå over 130 000 verker, og inneholder alt fra Rubljov-ikoner, Kandinskij-malerier og avantgarde-verker av Kasimir Malevitsj.

Russland har totalt 23 steder på UNESCOs verdensarvliste. De første kom i 1990 med gamlebyen i St. Petersburg, Kreml i Moskva og Kirkegruppen på Kizji. Senere har blant annet Solovkiklosteret, Kristi himmelfartskirke i Kolomenskoje, økosystemet på Vrangeløya og urskogene i Komi kommet med på listen.
Film [rediger]
Filmplakaten til Panserkrysseren Potemkin (1925), et eksempel på sovjetisk montasjefilm.

Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 ble montasjefilm den viktige filmatiske uttrykksformen i Russland og Sovjetunionen. Sovjetiske regissører ble kjente for innovative filmer som Panserkrysseren Potemkin, og arbeidene til blant annet Sergej Eisenstein, Lev Kulesjov og Andrej Tarkovskij ble kjent langt utenfor landets grenser. Vladimir Gardin grunnla samtidig verdens første filmskole i Moskva.

I 1932 gjorde Stalin den sosialistiske realismen til landets eneste tillatte sjanger, men etter Stalins død blomstret igjen filmkunsten i Sovjetunionen. Leonid Gajdajs komedier fra 60- og 70-tallet ble enormt populære, og filmene hans selger fortsatt bra i det tidligere Sovjetunionen. I 1969 kom Vladimir Motyl med filmen Ørkenens hvite sol, noe som skapte sjangeren «Ostern», Sovjetunionens svar på Westernfilmer. Filmskaperen Andrej Kontsjalovskij hadde stor suksess med den episke langfilmen Siberiade i Sovjetperioden (1979), hvorpå han emigrerte til USA og blant annet stod bak actionfilmen Runaway Train (1985). I 1979 kom også kult-serien Møtested kan ikke forandres, med den regimekritiske sangeren Vladimir Vysotskij i den umåtelig populære hovedrollen, inntil Sovjetledelsen forbød serien vist på russisk TV.

1980- og 90-tallet var roligere år for den sovjetrussiske filmindustrien, men siden årtusenskiftet har bransjen vært i kraftig vekst. Russland produserer nå flere filmer hvert år enn Storbritannia og Tyskland. Den Sovjet-kritiske ungdomsfilmen Hipster var hovedfilm på Tromsø internasjonale filmfestival i 2010.
Mat og drikke [rediger]
Russerne er viden kjent for å være glade i brennevin. Bildet viser produksjonen av samogon, den russiske varianten av hjemmebrent.

Det russiske kjøkken er som i mange andre steder i Øst-Europa kjent for relativt fet mat og utstrakt bruk av kjøtt. Blant de tradisjonelle russiske middagsrettene finnes gryteretten zjarkoje, kylling Kiev (som på tross av navnet ikke er ukrainsk) og den opprinnelig tatariske kebabvarianten sjasjlyk. Blant suppene er sjtsji (basert på kål), grønnsaksuppen okrosjka (laget på kvass) og borsjtsj (laget på rødbeter) de mest populære. Fisk er også en viktig del av det russiske kostholdet, og populære fiskesorter omfatter stør, gjedde, laks og karpe.[64]

Alkohol er en viktig del av den russiske kulturen. Det klassiske brennevinet er vodka, som lages på hvete, rug eller poteter. Russisk vodka tilsettes ofte forskjellige smaker etter destilleringen, ofte tranebær, pepper, eple, pære eller sitron. Øl er også populært blant russere, med Baltika som markedsleder. Blant alkoholfrie drikker er te utbredt, og er tradisjonelt laget i en samovar. Drikken kvass er også vanlig, og brukes ofte som et alternativ til brus.[64]

Russisk kaviar er en delikatesse i Russland.
Idrett [rediger]
Ishockey er kanskje den mest populære russiske idretten, og russiske spillere, klubber og landslag er blant verdens beste. Bildet viser det russiske landslaget på besøk hos president Dmitrij Medvedev i Kreml etter triumfen i VM i 2008.

Av lagidrettene er ishockey blant de mest populære i Russland. 21 av 24 lag i Kontinental Hockey League er russiske, og det russiske landslaget har hatt stor suksess i internasjonale mesterskap, senest med gullmedaljen i VM i 2009. Tidligere var Sovjetunionens ishockeylandslag verdens desidert beste, med syv gull, én sølv og én bronse på ni olympiske deltagelser. Den dominerende russiske ishockeyklubben har tradisjonelt vært CSKA Moskva, som også vant Europacupen 20 av 22 ganger i perioden 1969-90.

Russlands herrelandslag i fotball er pr. september 2009 rangert på sjetteplass på FIFAs verdensranking. I Euro 2008 tok laget bronsemedalje, noe som var Russlands beste plassering siden Sovjetunionens fall. Det gode spillet i mesterskapet gjorde også at flere russiske spillere nå spiller på europeiske topplag, dette gjelder blant annet Jurij Zjirkov på Chelsea og Andrej Arsjavin på Arsenal. Likevel er den russiske toppserien pengesterk og holder et høyt nivå, og de fleste landslagsspillerne spiller derfor i hjemlandet. Tradisjonelt har Moskva-klubbene CSKA, Lokomotiv, Spartak og Dynamo vært de sterkeste, men de siste årene har St. Petersburg-baserte Zenit utfordret moskovittenes dominans.

Av de individuelle idrettene har tennis blitt stadig mer populært siden 1990-tallet, noe som i stor grad kan tilskrives tidligere president Boris Jeltsins interesse for sporten.[65] De senere årene har de beste russiske tennisspillerne vært i verdenstoppen, med blant annet Jevgenij Kafelnikov på herresiden og Anastasija Myskina, Anna Kurnikova og Marija Sjarapova på kvinnesiden. Blant vinteridrettene har Russland hatt stor suksess i langrennssporet, kanskje spesielt på kvinnesiden. Jelena Välbe og Ljubov Jegorova dominerte stort på 1990-tallet, senere kom blant annet Larisa Lazutina, Julija Tsjepalova og Jevgenija Medvedeva-Abruzova. På herresiden har blant annet Aleksej Prokurorov og Mikhail Ivanov utmerket seg med sterke resultater; den etniske russeren Vladimir Smirnov hadde også suksess på 1980- og 90-tallet, men valgte å konkurrere for Kasakhstan etter at Sovjetunionen ble oppløst.

Tilsammen har Russland tatt 323 medaljer i sommer-OL og 76 medaljer i vinter-OL (inkludert Det russiske keiserrike til og med 1912). I tillegg kommer Sovjetunionen, med totalt 1204 medaljer (sommer og vinter kombinert) i perioden 1952-88, og SUS med 135 medaljer i 1992. Legger man sammen alle disse vil Russland komme på andreplass (bak USA) i antall medaljer samlet i alle olympiske leker; hvis man bare regner med de medaljer utøvere fra den russiske føderasjonen har tatt som selvstendig nasjon fra og med 1994 kommer russerne på femtendeplass.

Russland (da en del av Sovjetunionen) arrangerte sommer-OL i 1980. Lekene ble avholdt i Moskva, men ble redusert av en internasjonal boikott der blant annet Norge holdt seg hjemme. Vinter-OL 2014 vil avholdes i Sotsji i det sørvestlige Russland.

Russland skal også arrangere VM i fotball i 2018[66].
Fotnoter [rediger]

1. ^ Det er knyttet usikkerhet til sovjetiske tapstall under andre verdenskrig. Sovjetiske myndigheters egne statistikker var lenge hemmelighetsstemplede, men tallet 20 millioner ble brukt av Khrusjtsjov og Brezjnev i offisielle taler. I G.F. Krivosheev (red.) (2007) Soviet Casualties and Combat Losses in the Twentieth Century (ISBN 1-85367-280-7) foretar forfatterne en systematisk gjennomgang av tilgjengelig litteratur og statistikk på området. Forfatternes beregninger viser at det sovjetiske forsvaret mistet 8,7 millioner mann, og at totale sovjetiske tapstall (inkludert sivile og irregulære stridende) var på nesten 27 millioner.

Referanser [rediger]

1. ^ a b Milner-Gulland, Robin (1999) The Russians, 2. utg., s. 1-2 – Blackwell, Oxford (engelsk). ISBN 978-0631218494.
2. ^ The World Network of Biosphere Reserves - UNESCO. Russisk Federation (engelsk). Besøkt 3. november 2008(2008-11-03 ).
3. ^ Moores (1997, s. 632)
4. ^ Russia (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 12. september 2010(2010-09-12 ).
5. ^ Library of Congress. Topography and drainage. Besøkt 26. desember 2007.
6. ^ Walsh, NP. «It's Europe's lungs and home to many rare species. But to Russia it's £100bn of wood», Guardian (UK). Publisert 19. september 2003, hentet 26. desember 2007
7. ^ Irina A. Merzliakova (1. november 1997). The list of animals of Red Data Book of Russian Federation (1 November 1997). Enrin.grida.no. Besøkt 27. april 2010.
8. ^ a b Main indicators : Resident population (russisk). Rosstat. Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
9. ^ Main indicators : Total vital statistics rates (russisk). Rosstat. Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
10. ^ National Human Development Report : Russian Federation (engelsk). United Nations Development Programme (2008). Besøkt 11. september 2010(2010-09-11 ).
11. ^ A survey of Russia : The incredible shrinking people (engelsk). The Economist (27. november 2008(2008-11-27 )). Besøkt 11. september 2010(2010-09-11 ).
12. ^ People and Society of Russia. MSN Encarta. Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
13. ^ Ethnic groups. NUPI - Senter for Russlandsstudier. Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
14. ^ Lewis, M. Paul (red.) (2009). Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation. SIL International. Besøkt 8. september 2010.
15. ^ a b Lewis, M. Paul (red.) (2009). Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation (Europe). SIL International. Besøkt 8. september 2010.
16. ^ Lewis, M. Paul (red.) (2009). Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation (Asia). SIL International. Besøkt 8. september 2010.
17. ^ a b Russia : International Religious Freedom Report 2007 (engelsk). Det amerikanske utenriksdepartementet (2007). Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
18. ^ The rise of Russian Muslims worries Orthodox Church (engelsk). Times Online (5. august 2005(2005-08-05 )). Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
19. ^ Robert Conquest in Victims of Stalinism: A Comment, Europe-Asia Studies, årg. 49, nr. 7, 1997, s. 131: «We are all inclined to accept the Zemskov totals (even if not as complete) with their 14 million intake to Gulag 'camps' alone, to which must be added 4-5 million going to Gulag 'colonies', to say nothing of the 3.5 million already in, or sent to, 'labour settlements'. However taken, these are surely 'high' figures.»
20. ^ Russia (engelsk). The World Factbook. CIA (2009). Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
21. ^ Menon (2004, s. 252)
22. ^ Ukraina får russisk gass-rabatt. E24 (21. april 2010(2010-04-21 )). Besøkt 12. september 2010(2010-09-12 ).
23. ^ Kreml beholder sin kontroll over Russlands rettsvesen. Aftenposten (24. oktober 2004(2004-10-24 )). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
24. ^ Russian Federation : Human rights memorandum to President Medvedev. Amnesty International (2008). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
25. ^ a b Consolidated budget of the Russian Federation. Rosstat (2008). Besøkt 20. oktober 2009(2009-10-20 ).
26. ^ Expenditures of consolidated budget of the Russian Federation, socio-cultural arrangements. Rosstat (2008). Besøkt 20. oktober 2009(2009-10-20 ).
27. ^ About Federal State Statistics Service. Rosstat. Besøkt 20. oktober 2009(2009-10-20 ).
28. ^ Russia's state statistics 1802-1996. Rosstat. Besøkt 20. oktober 2009(2009-10-20 ).
29. ^ a b Myrstuen, Gulbrand: Fortsatt liv i bjørnen?. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2007 – Tilgjengelig online i DUO
30. ^ Grenselinjeavtalen undertegnet. VG Nett (15. september 2010(2010-09-15 )). Besøkt 16. september 2010(2010-09-16 ).
31. ^ Norsk sjømat på 35 millioner middagsbord hver dag. DN.no (5. januar 2010(2010-01-05 )). Besøkt 12. september 2010(2010-09-12 ).
32. ^ Rowe, Lars; Hønneland, Geir og Moe, Arild (2007): «Evaluering av miljøvernsamarbeidet mellom Norge og Russland» – FNI Rapport 7/2007.
33. ^ Russia attracts investors despite its image (engelsk). BBC (30. november 2007(2007-11-30 )). Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
34. ^ Russia in the Global Storm (engelsk). Carnegie Endowment for International Peace (21. april 2009(2009-04-21 )). Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
35. ^ Vil bli ny turisme-stormakt. Aftenposten (11. november 2008(2008-11-11 )). Besøkt 7. oktober 2009(2009-10-07 ).
36. ^ Richmond, Simon m.fl. (2009) Russia, 5. utg., s. 23-25 – Lonely Planet. ISBN 978-1-74104-722-6.
37. ^ Informasjon om visum til norske statsborgere og borgere av EU-land. Den russiske føderasjons ambassade i Norge. Besøkt 7. oktober 2009(2009-10-07 ).
38. ^ Merchant Marine total by country. nationmaster.com (2008). Besøkt 12. september 2010(2010-09-12 ).
39. ^ Curtis, Glenn E. (red.) (1996). Russia: A Country Study. GPO/Library of Congress. Besøkt 12. september 2010(2010-09-12 ).
40. ^ Russia > Transportation. nationmaster.com. Besøkt 12. september 2010(2010-09-12 ).
41. ^ Oversikt over antall motorkjøretøyer. Det russiske statistiske sentralbyrået (2008). Besøkt 12. september 2010(2010-09-12 ).
42. ^ Williams, Brian (2002) Calendars, s. 23 – Cherrytree Books (engelsk). ISBN 978-1842341292.
43. ^ Graham (1993, s. 16ff)
44. ^ Graham (1993, s. 99ff)
45. ^ Graham (2008, s. 18–20)
46. ^ Schiermeier, Quirin (2010): «Russia to boost university science» – Nature, bind 464, s. 1257.
47. ^ Press Freedom Index 2008 (engelsk). Reportere uten grenser. Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
48. ^ - Var Russlands samvittighet. Aftenposten (11. oktober 2006(2006-10-11 )). Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
49. ^ a b c Highlights on Health in the Russian Federation (engelsk) (PDF). Verdens Helseorganisasjon (November 1999). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
50. ^ Highlights on Health in the Russian Federation (engelsk) (PDF). Verdens Helseorganisasjon (2005). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
51. ^ 119,000 TB cases in Russia (engelsk). Rianovosti (27. januar 2006(2006-01-27 )). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
52. ^ Eastern Europe and Central Asia : AIDS epidemic update : Regional Summary (engelsk) (PDF). UNAIDS (Mars 2008). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
53. ^ O'Brien, Mary Louise og Jefferies, Chris (1982): «Women and the Soviet Military» (engelsk) – Air University Review, nr. januar-februar 1982.
54. ^ a b c Sergejeva (2008, s. 107–23)
55. ^ Pridemore, William Alex (2005): «Social structure and homicide in post-Soviet Russia» (engelsk) – Social Science Research, bind 34, nr. 4.
56. ^ Corruption Perceptions Index 2008 (engelsk). Transparency International (2008). Besøkt 24. september 2009(2009-09-24 ).
57. ^ Gilinskiy, Yakov (2006): «[http://dx.doi.org/DOI:10.1177/1477370806065583 språk=engelsk Crime in Contemporary Russia]» – European Journal of Criminology, bind 3, nr. 3.
58. ^ Gvosdev, Nikolas K. (8. desember 2005(2005-12-08 )). Russia's NGOs: It's not so simple. The New York Times (Leserbrev). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
59. ^ a b Russia Profile - Think Tanks & NGOs. Russia Profile.org (31. januar 2006(2006-01-31 )). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
60. ^ Kamhi, Alison (2006): «The Russian NGO Law: Potential Conflicts with International, National, and Foreign Legislation» – The International Journal of Not-for-Profit Law, bind 9, nr. 1.
61. ^ 1.4. Cities and towns with population of 50 thousand people and over. Det russiske statistiske sentralbyrået (2002). Besøkt 16. januar 2008(2008-01-16 ).
62. ^ Terras (1991, s. 107–23)
63. ^ Børtnes, Jostein. Russland – kunst. Store norske leksikon. Besøkt 20. oktober 2009(2009-10-20 ).
64. ^ a b Richmond, Simon m.fl. (2009) Russia, 5. utg., s. 101-106 – Lonely Planet (engelsk). ISBN 978-1-74104-722-6.
65. ^ How Boris Yeltsin served up a tennis revolution in Russia. The Independent (1. juli 2004(2004-07-01 )). Besøkt 4. oktober 2009(2009-10-04 ).
66. ^ http://www.fifa.com/newscentre/news/newsid=1344497.html Besøkt 2. desember 2010

Litteratur

* Graham, Loren R. og Dezhina, Irina (2008) Science in the new Russia : crisis, aid, reform – Indiana University Press. ISBN 9780253219886.
* Graham, Loren R. (1993) Science in Russia and the Soviet Union : a short history – Cambridge University Press. ISBN 9780521287890.
* Menon, Rajan (2004) «Leaders, structural conditions, and Russia's foreign policy» – i: Restructuring Post-Communist Russia (red. Brudny, Yitzhak; Frankel, Jonathan; Hoffman Stefani) – Cambridge University Press. ISBN 9780521840279.
* Moores, Eldridge M. og Fairbridge, Rhodes Whitmore (1997) Encyclopedia of European and Asian regional geology – Springer. ISBN 9780412740404.
* Sergejeva, Alla (2008) Koden til det russiske hodet : Russerne: Væremåte, tradisjoner, mentalitet – Barentsforlag. ISBN 978-82-92562-19-2.
* Terras, Victor (1991) A History of Russian Litterature – Yale University Press. ISBN 0-300-04971-4.

Eksterne lenker [rediger]
Wikipedia
Søk i våre
søsterprosjekter:
Wiktionary Wiktionary
Wikibøker Wikibøker
Wikiquote Wikiquote
Commons Commons
Wikinytt Wikinytt


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Russland – bilder, video eller lyd

* (en) Diverse kart over Russland
* (ru) gov.ru – Offisiell portal for Russlands myndigheter
* (no) Russland – Globalis
* (no) Russland – Landssider
* (en) Russia – The World Factbook
* (en) Reiseguide for Russland – Wikitravel

[vis]

Lenker til relaterte artikler
[vis]

Geografisk posisjon
[vis]
v • d • r
Land og territorier i Asia
Selvstendige stater

Afghanistan · Armenia1 · Aserbajdsjan1 · Bahrain · Bangladesh · Bhutan · Brunei · Burma (Myanmar) · Egypt2 · De forente arabiske emirater · Filippinene · Georgia1 · India · Indonesia3 · Irak · Iran · Israel · Japan · Jemen · Jordan · Kambodsja · Kasakhstan1 · Folkerepublikken Kina · Kirgisistan · Kuwait · Kypros1 · Laos · Libanon · Malaysia · Maldivene · Mongolia · Nepal · Nord-Korea · Oman · Pakistan · Qatar · Russland1 · Saudi-Arabia · Singapore · Sri Lanka · Syria · Sør-Korea · Tadsjikistan · Thailand · Turkmenistan · Tyrkia1 · Usbekistan · Vietnam · Øst-Timor3
Asia
Omstridte områder
Abkhasia1,4 · Nagorno-Karabakh1,4 · Nord-Kypros1,4 · Den palestinske selvstyremyndigheten4 · Republikken Kina (Taiwan)5 · Sør-Ossetia1,4
Avhengige områder
Akrotiri og Dhekelia6 · Det britiske territoriet i Indiahavet6 · Christmasøya3,7 · Hongkong8 · Kokosøyene7 · Macao8
1 Kan argumenteres å være delvis eller fullstendig i Europa. 2 Delvis eller fullstendig i Afrika, men grunnet Sinaihalvøya blir landet enkelte ganger også medregnet som en del av Asia. 3 Kan argumenteres å være delvis eller fullstendig i Oseania.
4Ikke anerkjent av FN. 5 Gjør krav på hele fastlandskina (Kina). 6 Britisk oversjøisk territorium. 7 Australsk oversjøisk territorium. 8 Spesielle administrative områder i Folkerepublikken Kina.
[vis]
v • d • r
Land og biland i Europa
Selvstendige stater

Abkhasia1,5 · Albania · Andorra · Armenia2 · Aserbajdsjan1 · Belgia · Bosnia-Hercegovina · Bulgaria · Danmark3 · Estland · Finland · Frankrike1,3 · Georgia1 · Hellas1 · Hviterussland · Irland · Island · Italia1 · Kasakhstan1 · Kosovo5 · Kroatia · Kypros2 · Latvia · Liechtenstein · Litauen · Luxembourg · Makedonia4 · Malta · Moldova · Monaco · Montenegro · Nederland3 · Nord-Kypros2,5 · Norge3 · Polen · Portugal3 · Romania · Russland1 · San Marino · Serbia · Slovakia · Slovenia · Spania1 · Storbritannia3 · Sveits · Sverige · Sør-Ossetia1,5 · Tsjekkia · Transnistria5 · Tyrkia1 · Tyskland · Ukraina · Ungarn · Vatikanstaten · Østerrike
Europa
Biland
Akrotiri og Dhekelia · Færøyene · Gibraltar · Guernsey · Jersey · Man · Åland
1 Har deler av sitt territorium utenfor Europa. 2 Fullstendig i Vestasia, men har sosialpolitiske tilknytninger til Europa. 3 Har biland utenfor Europa. 4 Uenighet om navn av Hellas, se den makedonske navnekonflikten. 5 Er en stat uten bred anerkjennelse av det internasjonale samfunnet som suveren.
[vis]

Internasjonale relasjoner
[vis]
v • d • r
Østersjørådet (CBSS)
Medlemmer
Danmark Danmark · Estland Estland · Finland Finland · Tyskland Tyskland · Island Island · Latvia Latvia · Litauen Litauen · Norge Norge · Polen Polen · Russland Russland · Sverige Sverige · EUEuropakommisjonen
[vis]
v • d • r
Rådet for økonomisk samarbeid i Svartehavsregionen (BSEC)

Albania Albania · Armenia Armenia · Aserbajdsjan Aserbajdsjan · Bulgaria Bulgaria · Georgia Georgia · Hellas Hellas · Moldova Moldova · Romania Romania · Russland Russland · Tyrkia Tyrkia · Ukraina Ukraina
[vis]
v • d • r
Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC)
Australia · Brunei · Canada · Chile · Filippinene · Hongkong · Indonesia · Japan · Kina · Malaysia · Mexico · New Zealand · Papua Ny-Guinea · Peru · Russland · Singapore · Sør-Korea · Taiwan · Thailand · USA · Vietnam
[vis]
v • d • r
BRIC
Brasil Brasil · Russland Russland · India India · Folkerepublikken Kina Folkerepublikken Kina
[vis]
v • d • r
G8
Medlemmer
Canada · Frankrike · Tyskland · Italia · Japan · Russland · Storbritannia · USA
Også med
Europeiske Union
[vis]
v • d • r
Medlemmer av Group of 20 (G20)
Argentina · Australia · Brasil · Canada · Den europeiske union · Frankrike · India · Indonesia · Italia · Japan · Kina · Mexico · Russland · Saudi-Arabia · Sør-Afrika · Sør-Korea · Tyrkia · Tyskland · Storbritannia · USA
[vis]
v • d • r
Europarådet
Institusjoner

Generalsekretær · Ministerkomiteen · Parlamentarikerforsamlingen · Kongressen for lokale og regionale myndigheter · Menneskerettsdomstolen · Menneskerettskommissær
Europarådets medlemmer (Gul: Opprinnelige medlemmer; Blå: Senere tiltrådte medlemmer)
Medlemmer
Nåværende

Albania · Andorra · Armenia · Aserbajdsjan · Belgia · Bosnia-Hercegovina · Bulgaria · Danmark · Estland · Finland · Frankrike · Georgia · Hellas · Island · Irland · Italia · Kroatia · Kypros · Latvia · Liechtenstein · Litauen · Luxembourg · Makedonia1 · Malta · Moldova · Monaco · Montenegro · Nederland · Norge · Polen · Portugal · Romania · Russland · San Marino · Serbia · Slovakia · Slovenia · Spania · Sveits · Sverige · Tsjekkia · Tyrkia · Tyskland · Ukraina · Ungarn · Storbritannia · Østerrike
Observatører
Canada · Israel · Japan · Mexico · USA · Vatikanstaten
Tidligere
Tsjekkoslovakia (1991-1992)
1Av Europarådet referert til som Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Se den makedonske navnekonflikten.
[vis]
v • d • r
Medlemmer av FNs sikkerhetsråd
Faste medlemmer

Frankrike · Kina · Russland · Storbritannia · USA
Small Flag of the United Nations ZP.svg
Rullerende medlemsland
(2-årig medlemskap)
Avsluttes 31. desember 2011

Bosnia-Hercegovina · Brasil · Gabon · Libanon · Nigeria
Avsluttes 31. desember 2012
Sør-Afrika · India · Colombia · Tyskland · Portugal
[vis]
v • d • r
Medlemmer av Samveldet av uavhengige stater (SUS)

Armenia · Aserbajdsjan · Hviterussland · Kasakhstan · Kirgisistan · Moldova · Russland · Tadsjikistan · Turkmenistan2 · Ukraina · Usbekistan
SUS' flagg
1 Tidligere medlemmer · 2 Assosiert medlem

Utmerket artikkel

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Russland»
Kategorier: Russland | Republikker
Skjulte kategorier: Utmerkede artikler | Viktige artikler | Utmerkede artikler/af | Anbefalte artikler/en | Utmerkede artikler/hr | Utmerkede artikler/id | Anbefalte artikler/lv | Utmerkede artikler/pt | Anbefalte artikler/ru | Utmerkede artikler/vi
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* Acèh
* Afrikaans
* Alemannisch
* አማርኛ
* Ænglisc
* Аҧсуа
* العربية
* Aragonés
* ܐܪܡܝܐ
* Armãneashce
* Arpetan
* Asturianu
* Avañe'ẽ
* Авар
* Aymar aru
* Azərbaycanca
* Bamanankan
* বাংলা
* Bân-lâm-gú
* Башҡортса
* Беларуская
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Bikol Central
* Bislama
* Boarisch
* བོད་ཡིག
* Bosanski
* Brezhoneg
* Български
* Буряад
* Català
* Чӑвашла
* Cebuano
* Česky
* Cymraeg
* Dansk
* Deitsch
* Deutsch
* ދިވެހިބަސް
* Diné bizaad
* Dolnoserbski
* ཇོང་ཁ
* Eesti
* Ελληνικά
* Emiliàn e rumagnòl
* English
* Эрзянь
* Español
* Esperanto
* Estremeñu
* Euskara
* Eʋegbe
* فارسی
* Fiji Hindi
* Føroyskt
* Français
* Frysk
* Furlan
* Gaeilge
* Gaelg
* Gagauz
* Gàidhlig
* Galego
* 贛語
* ગુજરાતી
* 𐌲𐌿𐍄𐌹𐍃𐌺
* Hak-kâ-fa
* Хальмг
* 한국어
* Hawai`i
* Հայերեն
* हिन्दी
* Hornjoserbsce
* Hrvatski
* Ido
* Ilokano
* ইমার ঠার/বিষ্ণুপ্রিয়া মণিপুরী
* Bahasa Indonesia
* Interlingua
* Interlingue
* ᐃᓄᒃᑎᑐᑦ/inuktitut
* Иронау
* isiZulu
* Íslenska
* Italiano
* עברית
* Basa Jawa
* Kalaallisut
* ಕನ್ನಡ
* Kapampangan
* Къэбэрдеибзэ / Qabardjajəbza
* Къарачай-Малкъар
* ქართული
* कश्मीरी - (كشميري)
* Kaszëbsczi
* Қазақша
* Kernowek
* Kinyarwanda
* Кыргызча
* Kiswahili
* Перем Коми
* Коми
* Kongo
* Kreyòl ayisyen
* Kurdî
* Ladino
* Лакку
* Latina
* Latgaļu
* Latviešu
* Lëtzebuergesch
* Lietuvių
* Líguru
* Limburgs
* Lingála
* Lojban
* Luganda
* Lumbaart
* Magyar
* Македонски
* Malagasy
* മലയാളം
* Malti
* Māori
* मराठी
* مصرى
* Bahasa Melayu
* Mirandés
* Мокшень
* Монгол
* မြန်မာဘာသာ
* Nāhuatl
* Dorerin Naoero
* Nederlands
* Nedersaksisch
* नेपाली
* नेपाल भाषा
* 日本語
* Нохчийн
* Nordfriisk
* Norfuk / Pitkern
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Nouormand
* Novial
* Occitan
* Олык Марий
* O'zbek
* ਪੰਜਾਬੀ
* پنجابی
* Papiamentu
* پښتو
* ភាសាខ្មែរ
* Picard
* Piemontèis
* Tok Pisin
* Plattdüütsch
* Polski
* Ποντιακά
* Português
* Qaraqalpaqsha
* Qırımtatarca
* Reo Mā`ohi
* Română
* Romani
* Rumantsch
* Runa Simi
* Русский
* Русиньскый
* Саха тыла
* Sámegiella
* Gagana Samoa
* Sardu
* Scots
* Seeltersk
* Shqip
* Sicilianu
* සිංහල
* Simple English
* SiSwati
* Slovenčina
* Словѣ́ньскъ / ⰔⰎⰑⰂⰡⰐⰠⰔⰍⰟ
* Slovenščina
* Ślůnski
* Soomaaliga
* کوردی
* Sranantongo
* Српски / Srpski
* Srpskohrvatski / Српскохрватски
* Basa Sunda
* Suomi
* Svenska
* Tagalog
* தமிழ்
* Tarandíne
* Татарча/Tatarça
* తెలుగు
* ไทย
* Тоҷикӣ
* lea faka-Tonga
* ᏣᎳᎩ
* Türkçe
* Türkmençe
* Удмурт
* Українська
* اردو
* ئۇيغۇرچە / Uyghurche‎
* Vahcuengh
* Vèneto
* Tiếng Việt
* Volapük
* Võro
* Walon
* 文言
* Winaray
* Wolof
* 吴语
* ייִדיש
* Yorùbá
* 粵語
* Zazaki
* Zeêuws
Velkommen til Wikitreff tirsdag 22. mars og Wikipedia Academy onsdag 23. mars – på Radisson Blu Scandinavia Hotel i Oslo!
Eurasia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Eurasia.

Geografisk er Eurasia et kontinent som omfatter verdensdelene Europa og Asia, eller en del av superkontinentet Eurafrasia. Arealet er omkring 54 millioner km2.

Platetektonisk har Eurasia vært en sammenhengende plate siden trias, 250 millioner år siden, bestående av Europa og det meste av Asia, med unntak av India (det indiske subkontinentet), den arabiske halvøya (det arabiske subkontinentet), området øst for Verkhoyanskkjeden i Østsibir og Filippinene.

Politisk er betegnelsen Eurasia brukt som et fellesnavn for de tidligere sovjetrepublikkene, spesielt Russland, de sentralasiatiske og de transkaukasiske republikkene.

De første som seilte rundt hele Eurasia var en ekspedisjon ledet av finnlandssvenske Adolf Erik Nordenskiöld i 1878-79.
Skillet mellom Europa og Asia [rediger]

Grensen mellom Europa og Asia er en konvensjon med stor symbolverdi, men uten historisk folkerettslig betydning. Vanligvis er grensen trukket nordfra langs Uralfjellene og videre ned elva Ural til Kaspihavet. Mellom Kaspihavet og Svartehavet er det ulike meninger om hvor grensen bør trekkes. Det vanligste er at grensen går over vannskillet i Kaukasus. I så fall er Elbrus Europas høyeste fjell. Den videre grensen trekkes siden klassisk tid gjennom Bosporos, Marmarahavet, Dardanellene og Egeerhavet.
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Eurasia»
Kategorier: Eurasia | Kontinenter
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* Afrikaans
* Alemannisch
* Ænglisc
* العربية
* Aragonés
* Arpetan
* Asturianu
* Azərbaycanca
* Беларуская
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Bikol Central
* Bosanski
* Brezhoneg
* Български
* Català
* Чӑвашла
* Česky
* Cymraeg
* Dansk
* Deutsch
* Eesti
* Ελληνικά
* English
* Español
* Esperanto
* Euskara
* فارسی
* Fiji Hindi
* Français
* Frysk
* Furlan
* Gaeilge
* Gaelg
* Gagauz
* Gàidhlig
* Galego
* گیلکی
* 한국어
* Հայերեն
* हिन्दी
* Hrvatski
* Ido
* Bahasa Indonesia
* Interlingue
* Íslenska
* Italiano
* עברית
* Kalaallisut
* ქართული
* Қазақша
* Кыргызча
* Kreyòl ayisyen
* Kurdî
* Ladino
* Latina
* Latviešu
* Lietuvių
* Lumbaart
* Magyar
* Македонски
* मराठी
* Bahasa Melayu
* Монгол
* Nederlands
* 日本語
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Novial
* Occitan
* Олык Марий
* ਪੰਜਾਬੀ
* Plattdüütsch
* Polski
* Português
* Română
* Romani
* Runa Simi
* Русский
* Scots
* Seeltersk
* Simple English
* Slovenčina
* Slovenščina
* Ślůnski
* کوردی
* Српски / Srpski
* Srpskohrvatski / Српскохрватски
* Basa Sunda
* Suomi
* Svenska
* தமிழ்
* Татарча/Tatarça
* ไทย
* Тоҷикӣ
* Türkçe
* Українська
* اردو
* Vèneto
* Tiếng Việt
* Võro
* Wolof
* Yorùbá
* Žemaitėška
Platetektonikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tektonikk redirigerer hit. For tektonikk innen arkitektur se Tektonikk (arkitektur).

Platetektonikk (stammer fra det greske ordet «tekton» som betyr «bygger») er vitenskapen om jordskorpens bevegelse. Skorpen består i hovedsak av 14 litosfæriske plater, alle i konstant bevegelse. Grensene mellom platene kalles plategrenser. Dette er en av grunnsteinene innenfor dagens geologiske forståelse.
Kart over de tektoniske platene slik de er kartlagt i dag.
Innhold
[skjul]

* 1 Historie
o 1.1 Kontinentaldrift
o 1.2 Marine magnetiske anomalier
* 2 Plategrenser
o 2.1 Identifisering av plategrenser
o 2.2 De forskjellige typer plategrenser
+ 2.2.1 Konvergerende
+ 2.2.2 Divergerende
+ 2.2.3 Konservative
* 3 Drivkraften bak platetektonikk
* 4 Platetektonikk på andre planeter
* 5 Se også
* 6 Kilder

Historie [rediger]
«Oppbrytingen av Pangea», fra Alfred Wegeners Die Entstehung der Kontinente und Ozeane, utgitt i 1929. Bildet viser rekonstruerte verdenskart for de geologiske tidsperiodene tidligkarbon, eocen og kvartær (pleistocen).

For ikke mer enn 60 år siden hadde geologer store problemer med å forklare fenomener i naturen, fenomener vi i dag ser på som en selvfølge. Det ble for eksempel antatt at dannelse av fjellkjeder (orogenese) var en prosess som hadde skjedd som en følge av en enkelt bestemt hendelse og at fjellene var blitt dannet øyeblikkelig. Geologien var sterkt deskriptiv. Geologer gav gode beskrivelser av hva som hadde skjedd med stein og berglag, men manglet noen klar forståelse av hvorfor.

Den tyske meteorolog Alfred Wegner hadde allerede som ung lagt merke til hvordan Afrika og Søramerika ser ut til å passe sammen som to puslespillbiter. Han var langt fra den første som la merke til dette, allerede da de første gode verdenskartene ble tegnet på 1600-tallet ble dette bemerket. Wegner gikk imidlertid lenger, og mente alle kontinentene passet sammen som bitene i et stort puslespill. I et foredrag i 1912, utgitt i utvidet form i 1915 (The Origin of Continents and Oceans), kom Alfred Wegener på banen med sine teorier om kontinentaldrift, men hans teorier ble ikke anerkjent før 1960. Under denne perioden har forskere funnet ut mer om temaer som polvandring, havbunnstopografi og marine sedimenter, men det var først etter marine magnetisk anomalier ble oppdaget at man fikk empirisk data for å påvise havbunnsspredning. I 1968 hadde forskningen rundt havbunnsspredningen ført til platetektonikk. Et paradigmeskifte har skjedd.

Før Wegener hadde en amerikansk geolog, F.B. Taylor, i 1910 publisert en artikkel om kontinentaldrift, men siden den var dårlig underbygget empirisk, fikk den liten innflytelse.
Kontinentaldrift [rediger]

Alfred Wegner, en tysk meteorolog og geofysiker, presenterte i 1915 sin hypotese som platetektonikk basert på kontinentaldrift, men fikk aldri gehør for den. Wegner mente at alle kontinentene vi har i dag før var samlet til ett superkontinent som han kalte Pangaea (lat. «alt land»).

Hypotesen om kontinentaldrift ble begrunnet i flere forhold:

* Glasiasjon; Det finnes rester av samme glasiasjon på kontinenter som i dag ligger adskilt.
* Fossiler; Forekomster på forskjellige kontinenter gir oss mulighet til å plassere arter på de forskjellige kontinentene. Dette brukes som bevis for at kontinentene har ligget sammen, da de fleste artene ikke har hatt mulighet til å krysse store havområder.
* Klimabelter; Vi kan gjenkjenne de samme restene etter for eksempel et tropisk klima og dermed dannet et klimabelte som viser oss hvordan kontinentene lå i forhold til hverandre.
* Like geologiske trekk; Vi kan se på fjellkjeder som har vært dannet samtidig at de passer fint sammen selv om de i dag er delt opp på forskjellige kontinenter.

Dersom vi i dag ser på et kart over verden kan vi tydelig se hvordan kontinentene kan ha passet sammen, et eksempel på dette er hvordan Sør-Amerika passer perfekt sammen med Afrika.
Marine magnetiske anomalier [rediger]
Magnetiske anomalier.

Innenfor geofysikk har vi paleomagnetisme, dette er vitenskapen om magnetisering i bergarter. Prinsippet i paleomagnetisme går ut på å spore tilbake geomagnetiske poler ved å se på den remanente magnetiseringen i en bergart. Vi kan på denne måten aldersbestemme bergarten. Denne vitenskapen skapte det egentlige gjennombruddet i forskningen av havbunnsspredning. Ettersom spredningen har skjedd endrer jordens magnetfelt seg og vi får positivt og negativt ladde anomalier ettersom jordens magnetfelt har vært reversert eller normalt. Dette skjer under størkningen av bergarten ved sprederyggen og vi får dermed et tilnærmet speilbilde på hver side av spredningsryggen.
Plategrenser [rediger]
Identifisering av plategrenser [rediger]

Vi har forskjellige typer plategrenser i punktene der platene kolliderer, disse defineres ut ifra hvordan platene oppfører seg i disse punktene. For å kartlegge hvor grensene ligger har man sett på jordskjelvsmålinger og deres episenter, skjelvene blir utløst ved plategrensene og dette har gitt oss dagens kart.
De forskjellige typer plategrenser [rediger]
Tre typer plategrenser.
Konvergerende [rediger]

To plater møtes og en av platene forsvinner under den andre (subduksjon), platen som forsvinner synker ned i mantelen og smelter. Det er bare oseanskorpe som forsvinner og dette danner typisk en dyphavsgrop utenfor et kontinent. På kontinentet får vi vulkansk aktivitet som er resultat av subduksjonen. Dersom to kontinent kolliderer vil dette skape orogenese (fjellkjededannelse), et eksempel på dette er Himalaya.
Divergerende [rediger]

To plater beveger seg vekk fra hverandre i en prosess vi kaller havbunnsspredning. Disse er markert ved midthavsrygger. Astenosfærisk mantel stiger opp og ved delvis smelting dannes magma. Magmaen kommer til overflaten og danner ny oseanskorpe. Ved disse spredningsryggene dannes basalt i form av putelava. Spredningshastigheten kan variere fra 3 - 10 cm pr. år. Spredningsryggene er høyest over havbunnen nær den aktive delen, grunnen til dette er at kalde bergarter har høyere tetthet enn varme bergarter. Prosessen ved kjølingen forårsaker dermed at litosfæren synker dypere ned i astenosfæren. Bergartene blir mer og mer kjølige jo lengre fra selve spredningsryggen man kommer.

Vi kan også har spredningsrygger på land, dette kan man finne på Island som ligger oppå den midt-atlantiske ryggen. Også Rift Valley i Øst-Afrika er eksempel på kontinental spredningsrygg.
Konservative [rediger]

Konservative plategrenser eller transform forkastning er området der en plate sklir langs den andre uten dannelse av ny skorpe eller subduksjon. Grensen er markert ved en forkastning eller et brudd slik som i San Andreasforkastningen. Ofte er forkastningene oppstykket, og ved horisontal bevegelse dannes dype basseng og høye fjell.
Drivkraften bak platetektonikk [rediger]

Drivkraften bak platetektonikk har vært en vanskeligere prosess å forklare. Vitenskapsmenn mente det kunne være varmestrømmer og andre indre prosesser i astenosfæren som drev platene, men det har senere kommet andre hypoteser.

Gravitasjonskraft fra sprederygger er en viktig faktor for drivkraften. Midthavsryggene ligger høyere enn resten av havbunnen og dette dytter platene mot delene som ligger lavere ved hjelp av tyngdekraft.

"Ankereffekt" ved subduksjon er den andre faktoren som hjelper til å bevege en plate. Platen som forsvinner ned i astenosfæren fungerer som et anker og trekker med seg resten av platen.


Platetektonikk på andre planeter [rediger]

En tror i dag ikke vi finner platetektonikk på andre planeter i vårt solsystem. Dette er basert på observasjoner via teleskop. Grunnen til at vi har dette på jorden og ikke andre planeter må være at jorden har blitt værende varm nok til å opprettholde tektonisk aktivitet. Andre planeter har ikke tegn til aktive vulkaner eller kontinentaldrift. Likevel kan vi se rester av vulkaner på både Mars og Venus.
Se også [rediger]

* Tektonisk plate
* Jordskjelv

Kilder [rediger]

* Marshak, Stephen (2001) Earth, portrait of a planet, ISBN 0-393-97423-5
* Fowler, C.M.R (2005) The Solid Earth, ISBN 0-521-58409-4
* Tarbuck, Edward J., Lutgens, Frederick K (1992) The Earth, An Introduction to Physical Geology, ISBN 0-02-419012-8

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Platetektonikk»
Kategori: Platetektonikk
Skjulte kategorier: Utmerkede artikler/de | Utmerkede artikler/eu | Utmerkede artikler/hr | Utmerkede artikler/nl | Utmerkede artikler/pt | Utmerkede artikler/ru | Utmerkede artikler/sk | Viktige artikler | Utmerkede artikler/vi
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* Alemannisch
* العربية
* Aragonés
* বাংলা
* Basa Banyumasan
* Беларуская
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Bosanski
* Brezhoneg
* Български
* Català
* Česky
* Cymraeg
* Deutsch
* Eesti
* Ελληνικά
* English
* Español
* Esperanto
* Euskara
* فارسی
* Fiji Hindi
* Français
* Galego
* 한국어
* हिन्दी
* Hrvatski
* Bahasa Indonesia
* Íslenska
* Italiano
* עברית
* Basa Jawa
* ქართული
* Қазақша
* Kiswahili
* Kreyòl ayisyen
* Latina
* Latviešu
* Lietuvių
* Magyar
* Македонски
* മലയാളം
* Bahasa Melayu
* Монгол
* Nederlands
* 日本語
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Occitan
* Oromoo
* پنجابی
* Polski
* Português
* Română
* Rumantsch
* Русский
* Simple English
* Slovenčina
* Slovenščina
* کوردی
* Српски / Srpski
* Srpskohrvatski / Српскохрватски
* Suomi
* Svenska
* தமிழ்
* ไทย
* Türkçe
* Українська
* اردو
* Tiếng Việt
* West-Vlams
Litosfære
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tverrsnitt av jordens indre.

Litosfære (Lito: gresk for "steinete" sfære) er det faste, ytterste laget på en steinete planet. På Jorden inkluderer litosfæren jordskorpen og det øvre laget av mantelen som er forbundet tvers over Mohorovicics diskontinuitetsflate. Den såkalte Moho-linjen deler litosfæren i to: Jordskorpe og øverste del av øvre mantel. Ved overgangen til den dypereliggende astenosfæren øker litosfærens temperatur på 1 250°C brått til 1 450°C i astenosfæren. Astenosfæren som er det svakere, varmere og dypere laget av den øvre mantelen.

Litosfærens tykkelse er variabel på ulike steder, og øker over tid, noe som er forårsaket av at jordens konveksjonssystem kjøler jordskorpen, og at dette da ledes nedover. Litosfæren er også oppdelt i tektoniske plater, som beveger seg uavhengig av og langs hverandre. Disse bevegelsene av litosfæriske plater kalles platetektonikk.
Innhold
[skjul]

* 1 Historie
* 2 Kontinental- og oseanisk litosfære
* 3 Se også
* 4 Referanser

Historie [rediger]

Modellen om litosfæren som jordens sterke, ytre lag, ble utviklet av Barrell, som skrev en rekke artikler som introduserte modellen. Modellen var basert på tilstedeværelsen av betydelige mengder gravitasjonsavvik over kontinentalskorpen, hvorav han avledet at det måtte finnes et sterkt øvre lag (som han kalte litosfæren) over et svakrer lag som var flytende (som han kalte astenosfæren). Disse idéene ble bygget videre på av Daly (1940), og har hatt bred aksept blant geologer og geofysikere. På tross av at disse idéene og litosfæren og astenosfæren ble utviklet lenge før platetektonisk teori ble lansert på 1960-tallet, er modellen om en sterk litosfære som hviler på en svakre astenosfære, av vesentlig betydning for den teorien.
Kontinental- og oseanisk litosfære [rediger]
De tektoniske platene som er en del av jordens litosfære.

Oppdelingen av jordens ytre lag i litosfære og astenosfære må ikke forveksles med den kjemiske fordelingen av jordens ytre del i mantel og jordskorpe. Hele jordskorpen er en del av litosfæren, men litosfæren rommer generelt sett mer mantel enn jordskorpe.

Det finnes to typer litosfærer:

* Oseanisk litosfære, som er forbundet med oseanisk jordskorpe
* Kontinental litosfære, som er forbundet med kontinental jordskorpe

Den oseaniske litosfæren er typisk 50–100 km tykk (men under den midt-oseaniske rygg er den ikke noe tykkere enn den oseaniske jordskorpen), mens den kontinentale litosfæren er rundt 150 km i tykkelse, og består av rundt 50 km med jordskorpe og 100 km eller mer av den øverste mantelen. Oseanisk litosfære består i hovedsak av mafisk skorpe og ultramafisk mantel, og har høyere tetthet enn den kontinentale litosfæren, der mantelen i hovedsak er forbundet med en skorpe av felsiske bergarter. Skorpen skiller seg fra den øvre mantene gjennom endringen i den kjemiske sammensetningen som skjer i moho diskontinuitetsflaten. Den oseaniske skorpen tykner over tid, og beveger seg bort fra den midt-oseaniske rygg. Denne fortykningen skjer gjennom «ledende kjøling» , som omgjør varm astenosfære til litosfærisk mantel, og forårsaker fortykningen av litosfæren over tid. Oseanisk litosfære har en lavere tetthet enn astenosfæren i noen få titalls millioner år, men tettheten i litosfæren blir etter hvert høyere enn for astenosfæren. Gravitasjonsustabiliteten til moden oseanisk litosfære har den effekten ved subduksjonssonen at den oseaniske litosfæren alltid synker ned under den dominerende litosfæren, som kan være både oseanisk og kontinental. Ny oseanisk litosfære blir stadig skapt med midt-oseaniske rygger, og blir resirkulert tilbake til mantelen ved subduksjonssonene. Som et resultat av dette er oseanisk litosfære mye yngre enn kontinental litosfære. Den eldste oseaniske litosfæren er rundt 170 million år gammel, mens deler av den kontinentale litosfæren er flere milliarder år gammel.

En annen karakteristisk egenskap ved litosfæren er dens flyteegenskaper. Under innflytelsen av lavintensitets-, langtidsspenningen som driver platetektoniske bevegelser, reagerer litosfæren i all vesentlighet som et rigid skall, og på det viset omformes den hovedsakelig gjennom skjørhetsbrudd. Til motsetning så omformes astenosfæren gjennom varmepåvirkning og og tilpasser seg til spenninger ved hjelp av plastisk deformasjon.

Geofysikere kan studere den subkontinentale mantelens karakter ved å undersøke mantelxenolitt som har blitt brakt opp i kimberlitt og andre vulkanske lederør.
Se også [rediger]

* Biosfære
* Atmosfære
* Astenosfære
* Platetektonikk

Referanser [rediger]

* Earth's Crust, Lithosphere and Asthenosphere (en)
* Crust and Lithosphere (en)
* Barrell, J. 1914a The strength of the Earth's crust. Journal of Geology.22, 425-433. (en)
* Barrell, J. 1914b The strength of the Earth's crust. Journal of Geology 22, 441-468. (en)
* Barrell, J. 1914c The strength of the Earth's crust. Journal of Geology 22, 655-683. (en)
* Daly, R. 1940 Strength and structure of the Earth. New York: Prentice-Hall. (en)
* Stanley Chernicoff and Donna Whitney. Geology. An Introduction to Physical Geology, 4th ed., Pearson 2007 (en)

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Litosf%C3%A6re»
Kategorier: Platetektonikk | Geologi
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* العربية
* Azərbaycanca
* Беларуская
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Bosanski
* Български
* Català
* Česky
* Cymraeg
* Dansk
* Deutsch
* Eesti
* Ελληνικά
* English
* Español
* Esperanto
* Euskara
* Français
* Gaeilge
* Galego
* 한국어
* Հայերեն
* Hrvatski
* Bahasa Indonesia
* Italiano
* עברית
* Basa Jawa
* ქართული
* Қазақша
* Kreyòl ayisyen
* Latina
* Latviešu
* Lietuvių
* Magyar
* Македонски
* Nederlands
* 日本語
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Polski
* Português
* Română
* Русский
* Shqip
* Simple English
* Slovenčina
* Slovenščina
* Српски / Srpski
* Suomi
* Svenska
* Татарча/Tatarça
* ไทย
* Українська
* Tiếng Việt
* West-Vlams
Astenosfære
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Astenosfæren)
Gå til: navigasjon, søk
Tverrsnitt av jordens indre, med kjernen (innerst) i grått og mantelen i oransje.

Astenosfæren (fra gresk a + ''stenos «uten styrke») er et geologisk skikt i på Jorden som ligger cirka 100–200 km (muligvis dybdeutbredelse til 400 km) under jordoverflaten. I astenosfæren foregår det langsomme strømninger i den seige lavamassen, som kalles mantelstrømmer. Det er varmen fra jordas indre som driver mantelstrømmene. Astenosfæren utgjør den «myke» sonen i den øvre mantelen, som ligger rett under litosfæren, som igjen er involvert i platebevegelsene og isostatiske tilpasninger.

Selv om astenosfærens eksistens ble antatt allerede i 1926, ble dens eksistens først bekreftet ved det store jordskjelvet i Chile 22. mai 1960.
Eksterne lenker [rediger]

* San Diego State University, "The Earth's internal heat energy and interior structure" (en)

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Astenosf%C3%A6re»
Kategori: Geologi
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* العربية
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Български
* Català
* Česky
* Dansk
* Deutsch
* Eesti
* Ελληνικά
* English
* Español
* Esperanto
* Euskara
* Français
* Gaeilge
* Galego
* 한국어
* Hrvatski
* Italiano
* עברית
* ქართული
* Kreyòl ayisyen
* Latviešu
* Lietuvių
* Magyar
* Монгол
* Nederlands
* 日本語
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Polski
* Português
* Română
* Русский
* Shqip
* Simple English
* Slovenčina
* Slovenščina
* Srpskohrvatski / Српскохрватски
* Suomi
* Svenska
* ไทย
* Українська
* Vèneto
Vladimir Putin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vladimir Putin
Владимир Путин
Vladimir Putin
Født 7. oktober 1952 (58 år)
Sovjetunionen Leningrad, Sovjetunionen
Ektefelle Ljudmila Putina
Parti Formelt uavhengig, men støtter Forent Russland
Russlands president
Periode(r) 1999–2008
Forgjenger Boris Jeltsin
Etterfølger Dmitrij Medvedev
Russlands statsminister
Periode(r) 1999–2000
Forgjenger Sergej Stepasjin
Etterfølger Mikhail Kasianov
Russlands statsminister
Periode(r) 2008–
Forgjenger Viktor Zubkov
Signatur
Vladimir Putin sin signatur

Vladimir Putin på Commons

Vladimir Vladimirovitsj Putin (russisk: Владимир Владимирович Путин; født 7. oktober 1952 i Leningrad) er en russisk politiker. Han har vært Russlands statsminister siden 2008, og var også landets president i perioden 1999–2008.

Gjennom hans presidentperiode og hans andre periode som statsminister har Putin oppnådd en stor popularitet blant det russiske folk. Han er kreditert med å bringe politisk stabilitet i landet og fått loven til å virke igjen.[1] Under hans åtte-årige presidentperiode har han via økonomiske tiltak, sterke effektivisering av ressursbruk, og sterk statlig satsing i oljesektoren, dradd den russiske økonomien opp fra krisen. Fattigdommen er blitt mer en halvert og gjennomsnittlig lønn har økt med over 150%.[2][3] Økonomiske analytikere har kalt Putin sine reformer for imponerende. Putin har også blitt kritisert for sine retningslinjer i Tsjetsjenia, den stadig økende statlige kontrollen over media og gjentatte brudd på menneskerettighetene. I tillegg har han blitt kritisert for sine aggressive tilnærming over tidligere Sovjetstater.[4][5][6]
Innhold
[skjul]

* 1 Oppvekst og skolegang
* 2 Karrieren i KGB
* 3 Tidlig politisk karriere
* 4 Statsminister (1999)
* 5 Presidentskap
o 5.1 Første periode (2000–2004)
o 5.2 Andre periode (2004–2008)
* 6 Statsminister (2008-)
* 7 Kontroverser
* 8 Internasjonal politikk
o 8.1 Storbritannia-Russland krisen
* 9 Privatliv og familie
* 10 Sitater
* 11 Kampsport
* 12 Referanser
* 13 Eksterne lenker

Oppvekst og skolegang [rediger]
Putin og hans mor Maria Ivanovna i juli 1958

Putin ble født 7. oktober 1952 i Leningrad (nå St.Petersburg). Han var sønn av Vladimir Spiridonovitsj Putin (1911–1999) og Maria Ivanovna Sjelomova (1911–1998). Faren var vernepliktig i den den sovjetiske marine og moren jobbet på fabrikk. Han hadde to eldre brødre som begge døde tidlig. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad.

Putins bestefar, Spiridon Ivanovitsj Putin, (1879–1965) jobbet på Vladimir Lenins datsja i Gorkij som kokk. Etter Lenins død i 1924 fortsatte han å jobbe som kokk for Lenins enke, Nadezjda Krupskaja. Senere jobbet han som Stalins kokk i en av datsjaene hans ved Moskva. Unge Putin fikk ofte besøke sin bestefar og herfra begynte hans første møte med det politiske Russland.[7]

I Putin-biografien Ot Pervogo Litsa forteller Putin selv om barndomsårene i en kommunal leilighet i Leningrad. Den 1. september 1960 begynte han på den lokale skoleen, kun få meter fra leiligheten. I femte klasse var han en av de få i klassen som ikke var medlem av Komsomol. Dette skyldtes mest trolig at han hadde en svært bøllete opptreden foran andre. I sjette klasse begynte han med sport i form av sambo og senere judo.

Putin fullførte jusstudiene ved Universitetet i Leningrad i 1975, med hovedfagsoppgave i folkerett. Det var på universitetet at han ble medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti. Dette var et medlemskap Putin beholdt frem til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det var også på universitetet han møtte Anatolij Sobtsjak, en person som kom til å spille en viktig rolle i Putins senere karriere.
Karrieren i KGB [rediger]
Putin i KGB-uniform

Putin gikk inn i KGB i 1975 rett etter universitetet. Etter grunntreningen var han først ansatt i avdelingen for kontraspionasje, men ble senere overført til avdelingen for overvåkning av utenlandske diplomater i Leningrad. Ifølge russiske historikere jobbet også Putin med å slå ned på politiske opprørere innad i Sovjetunionen.

Fra 1985 til 1990 hadde Putin fått et godt rykte innad i KGB og ble overført til Dresden i det daværende Øst-Tyskland.[8] Etter at DDR-staten kollapset ble Putin tilbakekalt til hjemlandet hvor han i 1991 fikk en stilling ved Statsuniversitetet i Leningrad. Denne jobben inkluderte både det å holde øye med studentrådet og det å se etter potensielle rekrutter til KGB. På denne tiden knyttet han også vennskapsbånd til Anatolij Sobtsjak, daværende ordfører i Leningrad.[9]

Putin gikk offisielt av fra stillingen den 20. august 1991, under det KGB-støttede kuppet mot Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov.
Tidlig politisk karriere [rediger]

I mai 1990 oppnevnte Sobtsjak Putin som rådgiver for internasjonale hendelser. Den 28. juni 1991 ble han St. Petersburgs «utenriksminister», og fikk ansvar for å promovere byen for utenlandske turister og investeringer. Han beholdt stillingen fram til 1996. I løpet av perioden ble Putin etterforsket for korrupsjon, uten at etterforskningen kom frem til noe konkret.

I 1996 tapte Anatolij Sobtsjak ordførervalget i St.Petersburg og ble etterfulgt av Vladimir Jakovlev. Putin dro da til Moskva hvor han overtok stillingen som nestsjef for avdelingen for presidentembets eiendommer. Denne stillingen hadde han frem til mars 1997, da president Boris Jeltsin forfremmet Putin til nestsjef for presidentens stab, en stilling som han hadde fram til 1998.

Den 25. juli 1998 overtok Putin sjefstolen i FSB (etterfølgeren etter KGB). Putin ble fast medlem av Russlands sikkerhetsråd 1. oktober 1998 og deretter rådets sekretær fra 29. mars 1999. Putin satt i FSB-sjefsstolen frem til september 1999.
Statsminister (1999) [rediger]
Putin ankommer Groznyj i en Su-27. Putin var kjent for en hard linje i Tsjetsjenia under sin første periode som statsminister.

Den 9. august 1999 ble Putin en av Russlands tre visestatsministere. Senere samme dag ble Sergej Stepasjins regjering avsatt, og Putin ble da utnevnt til konstituert statsminister av Jeltsin.[10] Sistnevnte uttalte også at han foretrakk Putin som sin arvtager.

Den 16. august samme år godkjente statsdumaen Putin som statsminister. Den nye statsministeren trengte 226 stemmer for å godkjennes, noe Putin klarte etter 223 stemmer for og 84 mot.[11] Da han begynte embetsgjerningen forventet de fleste at han skulle sitte like kort i statsministerstolen som sine forgjengere. Putin klarte imidlertid å beholde stillingen etter at han økte sin personlige popularitet ved å kjøre en hard linje mot opprørene i Tsjetsjenia og ved å ta harde harde midler i bruk mot kriminaliteten i landet.

Som statsminister besøkte blant annet Putin de russiske troppene i Tsjetsjenia. Han sendte også styrker til å beskytte delrepublikken Dagestan, som hadde blitt invadert av tsjetsjenske styrker.

Selv om Putin offisielt var partiuavhengig, støttet han det da nylig etablerte partiet Forent Russland i Duma-valget i 1999.[12] Ved valget ble dette partiet ble det største partiet i Dumaen, og Forent Russland svarte med å støtte Putin under presidentvalget året etter.
Presidentskap [rediger]
Første periode (2000–2004) [rediger]
Se også: Presidentvalget i Russland 2000

Til alle sin overraskelse oppnådde han presidentrollen allerede 31. desember 1999 da Boris Jeltsin trakk seg med umiddelbar virkning. Putins første embetshandling som president var å gi Jeltsin og hans familie full immunitet mot alle korrupsjonsanklager. To år senere, den 12. februar 2001, signerte han en lov som garanterte samme immunitet til alle fremtidige russiske statsoverhoder og deres familie.[13][14]
Putin overtar presidentembetet. Boris Jeltsin i bakgrunnen.

Motstanderne hadde regnet med et valg i juni 2000, men Jeltsins avgang førte til at valget ble satt allerede i mars. Putin vant ved første valgrunden. Den 7. mai 2000 ble Putin offisielt tatt i ed som Den russiske føderasjonens president.

Putins første periode ble preget av store endringer innen den russiske administrasjonen. Blant annet endret han den føderale strukturen til 89 distrikter som igjen var en del av 7 regioner. Dumaen ga også Putin rett til å avsette guvernører i disse distriktene.

Putin innførte store reformer innen rettsvesenet i landet og særlig innen i eiendomsskatt og skatteloven. Dette var eb prosess som hadde gått tregt under Jeltsin, blant annet på grunn av kommunistisk og oligarkisk motstand.

Den første seriøse utfordringen Putin stod ovenfor, var Kursk-katastrofen, hvor han ble kraftig kritisert av russere for hvordan han håndterte denne krisen.

I tillegg ble Putins renomme ytterligere svekket under terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 hvor over 130 gisler ble drept. Internasjonal presse advarte da mot at Putins popularitet ville ble ødelagt på grunn av hans håndtering av krisen. Dette skjedde imidlertid ikke, snarere tvert imot.
Andre periode (2004–2008) [rediger]
Se også: Presidentvalget i Russland 2004

Den 14. mars 2004 ble Putin gjenvalgt som president med over 71 % av stemmene. Den første utfordringen i hans andre periode var et terrorangrep på en skole i Beslan. Tilsvarende som angrepet mot Dubrovka-teateret i 2002 ble ikke Putins popularitet svekket av utfallet av krisen, selv om mange offentlige kilder ga Putin personlig skylden for blodbadet.[15]

I mai 2006 annonserte Putin under sin årlige tale ordninger for fødselpermisjon og graviditet. Dette var et tiltak for å få bukt med synkende fødseltall, fattigdom og boligmangel. Samtidig økte han budsjettene i både helse og skolesektoren, og moderniserte utstyret i begge disse i 2007. Videre overførte han ansvaret for føderale fengsler til Justisdepartementet fra Innenriksdepartementet.

Putins viktigste utfordrere var likevel de russiske oligarkene. Mikhail Khodorkovskij, YUKOS's president, ble arrestert for svindel og skatteunndragelse. Dette ble sett positivt med folkelige russiske øyne, som i stor grad så oligarkene som tyver som hadde stjålet Russlands rikdommer. I internasjonal presse ble det derimot spekulert om at Putin stilnet den politiske opposisjonen. Khodorkovskij var en kjent kritikker av Putins regime.[16][17]
Statsminister (2008-) [rediger]
Se også: Presidentvalget i Russland 2008

I henhold til den russiske grunnloven kunne ikke Putin stille til gjenvalg som president etter å ha sittet i to perioder. Putins personlige popularitet gjorde at det var knyttet stor spenning til hvem han ville støtte som sin etterfølger. Det ble også spekulert i om Putin ville endre grunnloven.

Putin støttet Dmitrij Medvedev fra partiet Forent Russland som kandidat til å etterfølge ham i presidentembetet. Medvedev vant valget, og ble tatt i ed som som president etter Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008.[18]. Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle embetshandlinger, nominerte han Putin som kandidat til statsminister i Russland.[18] Putin ble dagen etter valgt til ny statsminister av statsdumaen.[19].

Putin beholdt flere av sine kjente ministere i sin nye regjering: Sergej Lavrov fortsatte som utenriksminister, Aleksej Kudrin som finansminister, og Anatolij Serdjukov arbeidet videre som forsvarsminister.[20]. Igor Setsjin fikk tittelen som visestatsminister, og Putins tidligere administrasjonssjef som president, Sergej Sobjanin ble utpekt til Putins stabssjef.[20]

I august 2008 anklaget Putin USA for å provosert frem krigen i Sør-Ossetia, med begrunnelse i at amerikanske borgere var i Georgia for å påvirke presidentvalget. Den 9. juni 2009 trakk Russland seg fra forhandlinger med World Trade Organization og istedet startet uavhengige forhandlinger med Hviterussland og Kazakhstan. Putin oppga grunnen at de var lei av å vente på at Vesten skulle godta dem som medlemmer av organisasjonen.
Kontroverser [rediger]
Ambox rewrite.svgKritikk: Det har blitt foreslått at informasjonen i denne artikkelens «kritikk»- eller «kontroverser»-avsnitt blir flettet inn andre avsnitt slik at man får en mer objektiv fremstilling av temaet. (Diskuter)

Putin har også vært gjenstand for mye kritikk. Flere avgjørelser gjort av Putin har blitt betegnet som udemokratisk av både uavhengige russiske medier og vestlige regjeringer. [21][22][23]. Human Rights Watch sin årlige rapport for 2008 hadde Russland som egen seksjon. Der skrev de at valgene i 2007 og 2008 var kraftig påvirket av Putins lover, hvor han nektet friheten til å samle seg fredelig og friheten til å ytre seg. I tillegg trakk de frem at grove brudd på menneskerettighetene hadde blitt gjort i Tsjetsjenia. Organisasjonen kalte Putin en diktator på linje med Robert Mugabe og daværende president i Pakistan, Pervez Musharraf.[24] Han er også anklaget for å ha stått bak mordet på Anna Politkovskaja og mordforsøket på Viktor Jusjtsjenko. Politkovskaja var kjent for å være en sterk Putin kritiker og hennes død skapte en internasjonal fordømmelse. Putin ble anklaget av Vesten å ikke ha beskyttet den frie russiske media.[25][26] Putin svarte med at Anna Politkovskaja sin død var mye mer ødeleggende for Putin en hva hennes bøker var.[27] Mange russiske journalister som har enten dekket krigen i Tsjetsjenia, avslørt korrupsjon i det offentlige eller har vært regimekritiske har blitt drept siden Putin overtok makten.[28][29]
Internasjonal politikk [rediger]

Putin har ofte uttalt seg kritisk overfor USA og vesten, i det han har kalt vestlig aggresjon mot Russland og andre ikke vestlige stater.[30]Særlig har han kritisert USAs utenrikspolitikk. I februar 2007 under en sikkerhetskonferanse i München anklaget han USA for å drive en utenrikspolitikk som ikke tok hensyn til allierte nasjoner. Han mente at USA brukte sin makt på en måte som gjorde at internasjonal lover ikke var effektive, og dermed var ingen trygge."[31]

Putin har uttalt at han støtter en sterkere internasjonal lovgiving og en mer demokratisk styreform. Da USA invaderte Irak i 2003, var Putin imot Washingtons beslutning om å invadere landet uten FNs støtte. Da George W. Bush ba FN fjerne restriksjonene mot Irak etter at krigen var avsluttet, støttet Putin en gradvis oppheving av restriksjonene. Han begrunnet dette med at FN måtte få tid på å lete etter masseødeleggelsesvåpen før dette skjedde.

Han var imot både USAs rakettskjold-planer og militarisering av det ytre rom.[32]Etter 11. september la Putin seg på en svært samarbeidsvillig linje ovenfor NATO og tillot baser i deres maktsfære i Sentralasia. Dette møtte motstand hos russiske nasjonalister var imot amerikanske baser på tidligere sovjetisk jord. Han foreslo for for George Bush 7. juni 2007 å bruke en tidligere sovjetisk radarbase i Aserbajdsjan istedenfor en planlagt ny base i Polen. I tillegg ville han at USA skulle legge systemet lengre sør, til Tyrkia eller Irak.[33]

4. juni 2007 uttalte Putin at det kunne bli aktuelt å rette rette atomraketter mot vestlige land dersom eventuelle amerikanske raketter ble lagt i Tsjekkia.[34]

Selv om forholdet mellom Russland og USA var kjølig var det personlige forholdet mellom Putin og Bush ganske vennlig.[35] Putin var imot Kosovos løsrivelse fra Serbia, og anerkjente ikke den nye statsdannelsen. Han kalte all støtte for løsrivelse «umoralsk» og ulovlig.[36] I tillegg mente han at Kosovos løsrivelse ville slå tilbake mot Vesten.[37]
Putin og George W.Bush under G8 møte i 2007
Storbritannia-Russland krisen [rediger]

På slutten av 2006 ble det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland sterk forverret. Dette skyldtes hovedsaklig den russiske innblandingen i forgiftningen av Aleksandr Litvinenko. Russland nektet å utlevere en mistenkt i forgiftningen,Andrej Lugovoj. Storbritannia svarte med å utvise fire russiske diplomater fra landet.[38] Begrunnelsen for Putins avgjørelse var at den russiske grunnloven ikke tillot å utlevere russiske borgere til land som personen ikke har noe tilknytning til. Storbritannias utenriksminister David Miliband uttalte i henhold til saken «this situation is not unique, and other countries have amended their constitutions, for example to give effect to the European Arrest Warrant».[39]. I Russland ble utsagnet tolket som om britene ville endre Russlands grunnlov og stemningen ble hisset opp. Putin uttalte at saken ikke var ute av kontroll og at Russland og Storbritannia ville snart gjenoppta gamle diplomatiske bånd igjen. Likevel ble britiske diplomater utvist fra Russland kort tid etter.
Privatliv og familie [rediger]

Den 28. juli 1983 giftet Putin seg med Ljudmila Sjkrebneva, som på denne tiden var en student ved den spanske delen av det filologiske avdelingen på Universitetet i Leningrad. Hun hadde også tidligere vært flyvertinne for Aeroflot.
Vladimir Putin og Ljudmila Putina

Paret har to døtre. Marija Putina (født 28. april 1985 i St.Petersburg) og Jekaterina Putina (født 31. august 1986 i Dresden.) Døtrene vokste opp i Øst-Tyskland og gikk på en tysk skole i Moskva helt til Putin ble statsminister.[40] Deretter studerte de internasjonal økonomi på finansakademiet i Moskva. Putin eier også en svart Labrador Retriever ved navn Koni. Hunden har ofte fulgt Putin på internasjonale reiser og besøk.

Putin snakker flytende tysk og skal også ha tatt engelsktimer etter han ble president. [41] Han ga en tale på flytende engelsk i Guatemala by etter at Sotsji hadde fått Vinter-OL 2014.[42]
Sitater [rediger]

Putin selv har sagt: «Hvis politikerne i vesten mener at demokratiet i Russland betyr statens kollaps, sier vi at vi ikke vil ha et slikt demokrati».[trenger referanse]
Kampsport [rediger]

Putin har drevet med judo siden ungdomstiden, og ble i 2000 tildelt det røde og hvite beltet (sjette dan) da han besøkte Kodokan i Tokyo. Putin startet med Sambo men byttet til judo da han var fjorten. Han har vunnet flere konkurranser i St.Petersburg og er den første statslederen som har oppnådd høyere avansement i sporten. Han har også skrevet en bok om judo som er blitt utgitt i både Russland og USA.[43]
Referanser [rediger]

1. ^ Krone-Schmalz, Gabriele (2008). «Der Präsident» (på Tysk). Was passiert in Russland? (4 utgave). München: F.A. Herbig. ISBN 9783776625257.
2. ^ Fedyukin, Igor (18. september 2007(2007-09-18 )). Putin’s Eight Years. Kommersant. Besøkt 4. mai 2009(2009-05-04 ).
3. ^ Putin visions new development plans for Russia. Xinhua (9. februar 2008(2008-02-09 )). Besøkt 8. mai 2008(2008-05-08 ).
4. ^ Belton, Catherine og Buckley, Neil (15. mai 2008(2008-05-15 )). Friends in high places?. Financial Times. Besøkt 8. juni 2010(2010-06-08 ).
5. ^ Kramer, Andrew (18. desember 2007(2007-12-18 )). Former Russian Spies Are Now Prominent in Business. New York Times. Besøkt 8. juni 2010(2010-06-08 ).
6. ^ Aslund, Anders (12. desember 2007(2007-12-12 )). Russia's New Oligarchy: For Putin and Friends, a Gusher of Questionable Deals. Peterson Institute for International Economics. Besøkt 8. juni 2010(2010-06-08 ).
7. ^ Sakwa, Richard (2008). Putin: Russia’s choice (2 utgave). Abingdon: Routledge. ISBN 0203931939.
8. ^ Putin set to visit Dresden, the place of his work as a KGB spy, to tend relations with Germany. International Herald Tribune (9. oktober 2006(2006-10-09 )).
9. ^ Hoffman, David (30. januar 2000(2000-01-30 )). Putin's Career Rooted in Russia's KGB. Washington Post. Besøkt 8. juni 2010(2010-06-08 ).
10. ^ Text of Yeltsin's speech in English. BBC News (9. august 1999(1999-08-09 )). Besøkt 31. mai 2007(2007-05-31 ).
11. ^ Yeltsin's man wins approval. BBC (16. august 1999(1999-08-16 )). Besøkt 8. juni 2010(2010-06-08 ).
12. ^ Political groups and parties: Unity. Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Besøkt 8. juni 2010(2010-06-08 ).
13. ^ УКАЗ от 31 декабря 1999 г. № 1763 О ГАРАНТИЯХ ПРЕЗИДЕНТУ РОССИЙСКОЙ ФЕДЕРАЦИИ, ПРЕКРАТИВШЕМУ ИСПОЛНЕНИЕ СВОИХ ПОЛНОМОЧИЙ, И ЧЛЕНАМ ЕГО СЕМЬИ. Rossiyskaya Gazeta
14. ^ «Развращение» первого лица. Госдума не решилась покуситься на неприкосновенность экс-президента. www.newizv.ru 18 March 2004.
15. ^ Moscow siege leaves dark memories, BBC News, 16. desember 2002
16. ^ Page, Jeremy. «Analysis: punished for his political ambitions», The Times. Publisert 16 May 2005, hentet 2007-12-27
17. ^ How to Steal Legally by Tim Osborne, The Moscow Times, 15. februar 2008 (issue 3843, page 8).
18. ^ a b (en) BBC News: Medvedev becomes Russia's leader, 7. mai 2008
19. ^ (en) BBC News: Putin confirmed as new Russian PM , 8. mai 2008
20. ^ a b (no) Dagbladet: «Stabilt i Russland», 12. mai 2008
21. ^ From Those Putin Would Weaken, Praise
22. ^ 50% Good News Is the Bad News in Russian Radio
23. ^ Masha Lipman, Anders Aslund (2. desember 2004(2004-12-02 )). Russian Media Criticism of Vladimir Putin: Evidence and Significance. Carnegieendowment.org. Besøkt 2. mars 2010(2010-03-02 ).
24. ^ Rights Group Calls Putin a 'Brutal' Leader. The Moscow Times 4 February 2008. Issue 3834. Page 5.
25. ^ CPJ calls on Putin to take responsibility for Politkovskaya murder probe - Committee to Protect Journalists
26. ^ http://www.cpj.org/Killed.database.FINAL.03.29.07.xls
27. ^ Answers on questions asked during interview to ARD TV channel (Germany), Dresden, 10. oktober 2006
28. ^ CPJ calls on Putin to take responsibility for Politkovskaya murder probe - Committee to Protect Journalists
29. ^ http://www.cpj.org/Killed.database.FINAL.03.29.07.xls
30. ^ Liquid Courage, The American, by Charlie Szrom and Thomas Brugato. [1], 22 February 2008. See also Brugato, Thomas. (2008). Drunk On Oil: Russian Foreign Policy 2000-2007. Berkeley Undergraduate Journal, 21(2). Retrieved from: http://escholarship.org/uc/item/26d7t54f
31. ^ 43rd Munich Conference on Security Policy. Putin's speech in English, 10. februar 2007.
32. ^ Interview for Indian Television Channel Doordarshan and Press Trust of India News Agency, 18. januar 2007.
33. ^ Press Conference following the end of the G8 Summit, 8. juni 2007
34. ^ Asymmetrical Iskander missile systems, RIA Novosti, 15. november 2007
35. ^ Merkel cools Berlin Moscow ties BBC News 16. januar 2006
36. ^ Putin: supports for Kosovo unilateral independence "immoral, illegal". Xinhua (14. februar 2008(2008-02-14 )). Besøkt 25. februar 2008(2008-02-25 ).
37. ^ Putin: Kosovo case terrible precedent. Press TV (22. februar 2008(2008-02-22 )). Besøkt 25. februar 2008(2008-02-25 ).
38. ^ Gonzalo Vina and Sebastian Alison. «Brown Defends Russian Expulsions, Decries Killings», Bloomberg News. Publisert 20 July 2007,
39. ^ David Miliband's oral statement to the Commons on the Litvinenko case, 16 July 2007
40. ^ Yablokova, Oksana (August 9, 2002). Putin's Girls Having La Dolce Vita Break. The St. Petersburg Times. Besøkt February 13, 2009.
41. ^ Wagner, Hans (30 June 2006). Das Konfliktpotential mit den USA wächst (German). Besøkt 29. mars 2007(2007-03-29 ).
42. ^ http://media.kremlin.ru/2007_07_04_01_01.wmv
43. ^ Putin, Vladimir V.; Vasilii Shestakov, Alexey Levitsky, Aleksei Levitskii (July 2004). Judo: History, Theory, Practice. North Atlantic Books. ISBN 1-55643-445-6.

Eksterne lenker [rediger]
Wikiquote Wikiquote: Vladimir Putin – sitater
Commons Commons: Vladimir Putin – bilder, video eller lyd

* (en) BBC News: Profile: Vladimir Putin
* (en) BBC News: In pictures: Putin's presidency

[vis]
v • d • r
Russlands presidenter

Boris Jeltsin (1991–99) · Vladimir Putin (1999–2008) · Dmitrij Medvedev (2008–)
Russland
[vis]
v • d • r
Russlands statsministre etter 1991

Boris Jeltsin (1991–92) · Jegor Gajdar (1992) · Viktor Tsjernomyrdin (1992–98) · Sergej Kirijenko (1998) · Viktor Tsjernomyrdin (1998) · Jevgenij Primakov (1998–99) · Sergej Stepasjin (1999) · Vladimir Putin (1999–2000) · Mikhail Kasianov (2000–04) · Viktor Khristenko (2004) · Mikhail Fradkov (2004–07) · Viktor Zubkov (2007–08) · Vladimir Putin (2008–)
Russland
[vis]
v • d • r
Årets person i Time 2001–2025

Rudolph Giuliani (2001) · Varslerne: Cynthia Cooper / Coleen Rowley / Sherron Watkins (2002) · Den amerikanske soldat (2003) · George W. Bush (2004) · De barmhjertige samaritaner: Bono / Bill Gates / Melinda Gates (2005) · Du (2006) · Vladimir Putin (2007) · Barack Obama (2008) · Ben Bernanke (2009) · Mark Zuckerberg (2010)
Full liste · 1927–1950 · 1951–1975 · 1976–2000 · 2001–idag

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Putin»
Kategorier: Fødsler i 1952 | Personer fra Sankt Petersburg | Russiske politikere | Russiske statsministre | Russiske presidenter | Judoka
Skjulte kategorier: Opprydning 2011-03 | Artikler som trenger referanser | Anbefalte artikler/zh | Utmerkede artikler/he
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* Afrikaans
* Аҧсуа
* العربية
* Aragonés
* Asturianu
* Azərbaycanca
* Bân-lâm-gú
* Башҡортса
* Беларуская
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Bikol Central
* Bosanski
* Brezhoneg
* Български
* Català
* Чӑвашла
* Česky
* Cymraeg
* Dansk
* Deutsch
* ދިވެހިބަސް
* Dolnoserbski
* Eesti
* Ελληνικά
* English
* Эрзянь
* Español
* Esperanto
* Euskara
* فارسی
* Français
* Frysk
* Gaeilge
* Galego
* 한국어
* Հայերեն
* हिन्दी
* Hornjoserbsce
* Hrvatski
* Ido
* Ilokano
* Bahasa Indonesia
* Interlingue
* Иронау
* Íslenska
* Italiano
* עברית
* Basa Jawa
* ಕನ್ನಡ
* Kapampangan
* ქართული
* Қазақша
* Кыргызча
* Kiswahili
* Kurdî
* Ladino
* Лакку
* Latina
* Latviešu
* Lëtzebuergesch
* Lietuvių
* Magyar
* Македонски
* മലയാളം
* मराठी
* Bahasa Melayu
* Мокшень
* Монгол
* မြန်မာဘာသာ
* Nederlands
* 日本語
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Novial
* Occitan
* Олык Марий
* O'zbek
* پښتو
* Plattdüütsch
* Polski
* Português
* Română
* Rumantsch
* Runa Simi
* Русский
* Саха тыла
* Sámegiella
* संस्कृत
* Shqip
* Sicilianu
* Simple English
* Slovenčina
* Словѣ́ньскъ / ⰔⰎⰑⰂⰡⰐⰠⰔⰍⰟ
* Slovenščina
* Српски / Srpski
* Srpskohrvatski / Српскохрватски
* Suomi
* Svenska
* Tagalog
* தமிழ்
* Татарча/Tatarça
* ไทย
* Тоҷикӣ
* Türkçe
* Удмурт
* Українська
* Tiếng Việt
* Winaray
* 吴语
* ייִדיש
* Yorùbá
* 粵語
* Žemaitėška
St. Petersburg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Leningrad)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°57′06,80″N 30°27′11,98″Ø
Санкт-Петербург
Sankt Petersburg

Flagg


Våpen

Kart over
59°56′0″N 30°20′0″ØKoordinater: 59°56′0″N 30°20′0″Ø
Land
Føderalt distrikt
Underdistrikt Russland
Nordvestre Føderale Distrikt
Føderal by
Guvernør Valentina Matvienko
Tidssone
– Sommertid MSK (UTC+3)
MSD (UTC+4)
Areal 1439 km²
Befolkning 4 661 219 (2 002 Sensus) (2002)
Bef.tetthet 3330 innb./km²
Høyde 3 moh
Annen informasjon
Postnummer 190000–199406
Telefonprefiks +7 812
Bilnummer 78, 98
Nettside www.gov.spb.ru


Se også St. Petersburg, Florida.

Sankt Petersburg (Sankt-Peterburg, uttales sankt pʲɪtʲɪˈrburk) er en by og føderal enhet beliggende i Severo-Zapadnyj i Russland ved Neva i Finskebukten. Tidligere ble byen kalt Petrograd (Петрогра́д, 1914–1924) og Leningrad (Ленингра́д, 1924–1991)[1]St. Petersburg er administrasjonssenter for Leningrad oblast. St. Petersburgs uformelle navn, Piter (Питер), er bygget på det Peter den store ble kalt av utlendinger.

Byen ble grunnlagt av tsar Peter den store den 27. mai 1703. Den var hovedstad i det russiske keiserdømmet i mer enn to hundre år (1712-1728, 1732-1918). St. Petersburg opphørte å være hovedstaden i 1918 etter den russiske revolusjon. Den er Russlands nest største og Europas tredje største by etter Moskva og London. Byen ligger ved 59°56′N bredde (altså omtrent som Oslo), og er dermed verdens største by nord for Moskva (55°45′N). 4,6 millioner mennesker bor i byen, og over 6 millioner mennesker innbefattet forsteder. Sankt Petersburg regnes som Russlands kulturhovedstad, og en viktig russisk havneby forbundet med Østersjøen. Byen har, som føderal enhet, et areal på 1439 kvadratkilometer.

Det sies at St. Petersburg er Russlands mest europeiske by. Blant byer i verden med over en million innbyggere, er St. Petersburg den nordligste. St. Petersburgs historiske senter er oppført på UNESCOS verdensarvliste. Byen har vært Russlands politiske og kulturelle knutepunkt i 200 år, er betagende, og er noen ganger henvist til i Russland som «den nordlige hovedstad» (северная столица, severnaja stolitsa).
Innhold
[skjul]

* 1 Næringsveier
* 2 Historie
o 2.1 Befolkningsutvikling
* 3 Severdigheter
* 4 Referanser
* 5 Litteratur
* 6 Eksterne lenker

Næringsveier [rediger]

Byen har mye handel - hvor havnen spiller en viktig rolle - samt mye forskjellig industri. I tillegg er det mye turisme: byen er regnet som landets kulturhovedstad og mange severdigheter (se nederst).
Historie [rediger]
Tysk kart over St. Petersburg fra 1888
Fra en vakker kanal i St. Petersburg

Peter den store grunnla St. Petersburg i 1703 i ønsket om å skape et Russlands «vindu mot vest», en europeisk storby. Byens navn ble først skrevet på nederlandsk, Piterburkh, men ble senere endret til det tyske St. Petersburg. Mange byer i Vest-Russland har tyske navn, bl.a. fordi tysk ble sett på som et finere språk enn russisk, og ble brukt av byborgerskapet og adelen i vest; særlig i St. Petersburg. Byen ligger til i et sumpområde som opprinnelig tilhørte Sverige, der hvor elven Neva renner ut i Finskebukta. Det var denne strategiske plasseringen i forhold til Østersjøen som var årsaken til at St. Petersburg ble bygget akkurat der. St. Petersburg ble bygget under ledelse av tyske ingeniører tsaren hadde invitert. Byen var beskyttet av en festning på øyen Kronstadt.

Datoen for grunnleggelsen regnes som 16. mai, da fundamentet for Peter-Paul-festningen ble lagt. Byen ble offisielt Russlands hovedstad i 1712, da tsar-familien flyttet fra Moskva, og var hovedstad inntil 1918.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble den omdøpt til Petrograd fordi St. Petersburg var tysk, og under kommunismen ble den omdøpt til Leningrad den 29. januar 1924, etter at Vladimir Lenin døde. Da Finland ble invadert av sovjetiske styrker i november 1939, ble angrepet forsøkt rettferdiggjort ved en påstand om at Sovjetunionen bare ønsket å styrke forsvaret av Leningrad. Historiske finske bosetninger lå fremdeles inntil byens forsteder, fordi Peter den store hadde gjort den feil å anlegge sin hovedstad på erobret fremmed jord. Stalin aktet å deportere den finske befolkningen i området. [2]

Under andre verdenskrig ble byen omringet og beleiret av det tyske Wehrmacht. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944, hele 29 måneder. I løpet av beleiringen døde anslagsvis 800 000 av byens 4 000 000 innbyggere. For sin heltemodige motstand ble byen utnevnt til helteby.

Da Sovjetunionen gikk mot slutten, fikk byen 6. september 1991 tilbake sitt opprinnelige, tyske navn, St. Petersburg
Befolkningsutvikling [rediger]
År Antall innbyggere
1800 220 200
1830 435 500
1850 487 300
1881 928 000
1900 1 440 000
1915 2 348 000
1920 763 900
1925 1 379 000
1936 2 739 800
1939 3 191 300
1944 2 559 000
1959 2 888 000
1970 3 512 900
2002 4 700 000
Severdigheter [rediger]
Oppstandelseskirken

* Eremitasjen
* Peter-Paulfestningen
* Aleksandr Nevskij-klosteret
* Smolnyj-klosteret
* Nevskij prospekt
* Kazan-katedralen
* Mariinskij-teateret
* Oppstandelseskirken
* Isakskatedralen
* Den armerte krysseren «Aurora»
* Vinterpalasset
* Lomonosov bro

Museumskomplekset Eremitasjen med Vinterpalasset til høyre
Referanser [rediger]

1. ^ Guvernøren av Sankt Petersburg: [1]
2. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6

Litteratur [rediger]

* Ruble, Blair A. (1990) Leningrad : Shaping av Soviet City – University of California Press, Berkeley. ISBN 0877723478.

Eksterne lenker [rediger]
Commons Commons: Category:Saint Petersburg – bilder, video eller lyd

* Norsk Informasjonsside om Saint Petersburg
* Russland.no - Informasjon om blant annet økonomi, lovgivning, kultur og turisme
* Offisiell hjemmeside (på engelsk)
* Saint-Petersburg.Com (på engelsk)

[skjul]
v • d • r
Byer utnevnt til heltebyer i det tidligere Sovjetunionen
Heltebyer

Minsk · Smolensk · Kiev · Odessa · Murmansk · Leningrad (St. Petersburg) · Tula · Moskva · Sevastopol · Kertsj · Novorossijsk · Stalingrad (Volgograd)
Flag of the Soviet Union.svg
Heltefort
Brest-fortet

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/St._Petersburg»
Kategorier: St. Petersburg | Tidligere hovedsteder | Heltebyer
Skjulte kategorier: Viktige artikler | Utmerkede artikler/de | Utmerkede artikler/ro | Utmerkede artikler/fi
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* Afrikaans
* Alemannisch
* Аҧсуа
* العربية
* Aragonés
* Asturianu
* Azərbaycanca
* Bân-lâm-gú
* Башҡортса
* Беларуская
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Boarisch
* བོད་ཡིག
* Bosanski
* Brezhoneg
* Български
* Català
* Чӑвашла
* Česky
* Cymraeg
* Dansk
* Deutsch
* Eesti
* Ελληνικά
* English
* Эрзянь
* Español
* Esperanto
* Estremeñu
* Euskara
* فارسی
* Fiji Hindi
* Føroyskt
* Français
* Frysk
* Gaeilge
* Gaelg
* Gàidhlig
* Galego
* Хальмг
* 한국어
* Հայերեն
* हिन्दी
* Hornjoserbsce
* Hrvatski
* Ido
* Bahasa Indonesia
* Иронау
* Íslenska
* Italiano
* עברית
* Basa Jawa
* Kalaallisut
* ಕನ್ನಡ
* Къэбэрдеибзэ / Qabardjajəbza
* Къарачай-Малкъар
* ქართული
* Қазақша
* Kernowek
* Кыргызча
* Kiswahili
* Коми
* Kurdî
* Кырык мары
* Лакку
* Latina
* Latviešu
* Lëtzebuergesch
* Lietuvių
* Limburgs
* Lojban
* Lumbaart
* Magyar
* Македонски
* മലയാളം
* मराठी
* مصرى
* Bahasa Melayu
* Монгол
* Nāhuatl
* Nederlands
* 日本語
* Nnapulitano
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Nouormand
* Occitan
* Олык Марий
* O'zbek
* پنجابی
* Перем Коми
* Piemontèis
* Plattdüütsch
* Polski
* Português
* Qırımtatarca
* Română
* Runa Simi
* Русиньскый
* Русский
* Саха тыла
* Scots
* Shqip
* Sicilianu
* Simple English
* Slovenčina
* Словѣ́ньскъ / ⰔⰎⰑⰂⰡⰐⰠⰔⰍⰟ
* Slovenščina
* Ślůnski
* Српски / Srpski
* Srpskohrvatski / Српскохрватски
* Suomi
* Svenska
* Tagalog
* தமிழ்
* Татарча/Tatarça
* తెలుగు
* ไทย
* Тоҷикӣ
* Türkçe
* Türkmençe
* Удмурт
* Українська
* اردو
* ئۇيغۇرچە / Uyghurche‎
* Vèneto
* Tiếng Việt
* Volapük
* Võro
* Walon
* Winaray
* 吴语
* ייִדיש
* Yorùbá
* 粵語
* Žemaitėška
Finskebukta er et geografisk havområde i Østersjøen. Den avgrenses fra selve Østersjøen ved ei linje mellom Hangö i Finland og norvestspissen av Estland, og strekker seg østover inn til St. Petersburg i Russland, der elva Neva renner ut. Andre større byer rundt Finskebukta er hovedstedene Helsingfors og Tallinn.St. Petersburg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°57′06,80″N 30°27′11,98″Ø
Санкт-Петербург
Sankt Petersburg

Flagg


Våpen

Kart over
59°56′0″N 30°20′0″ØKoordinater: 59°56′0″N 30°20′0″Ø
Land
Føderalt distrikt
Underdistrikt Russland
Nordvestre Føderale Distrikt
Føderal by
Guvernør Valentina Matvienko
Tidssone
– Sommertid MSK (UTC+3)
MSD (UTC+4)
Areal 1439 km²
Befolkning 4 661 219 (2 002 Sensus) (2002)
Bef.tetthet 3330 innb./km²
Høyde 3 moh
Annen informasjon
Postnummer 190000–199406
Telefonprefiks +7 812
Bilnummer 78, 98
Nettside www.gov.spb.ru


Se også St. Petersburg, Florida.

Sankt Petersburg (Sankt-Peterburg, uttales sankt pʲɪtʲɪˈrburk) er en by og føderal enhet beliggende i Severo-Zapadnyj i Russland ved Neva i Finskebukten. Tidligere ble byen kalt Petrograd (Петрогра́д, 1914–1924) og Leningrad (Ленингра́д, 1924–1991)[1]St. Petersburg er administrasjonssenter for Leningrad oblast. St. Petersburgs uformelle navn, Piter (Питер), er bygget på det Peter den store ble kalt av utlendinger.

Byen ble grunnlagt av tsar Peter den store den 27. mai 1703. Den var hovedstad i det russiske keiserdømmet i mer enn to hundre år (1712-1728, 1732-1918). St. Petersburg opphørte å være hovedstaden i 1918 etter den russiske revolusjon. Den er Russlands nest største og Europas tredje største by etter Moskva og London. Byen ligger ved 59°56′N bredde (altså omtrent som Oslo), og er dermed verdens største by nord for Moskva (55°45′N). 4,6 millioner mennesker bor i byen, og over 6 millioner mennesker innbefattet forsteder. Sankt Petersburg regnes som Russlands kulturhovedstad, og en viktig russisk havneby forbundet med Østersjøen. Byen har, som føderal enhet, et areal på 1439 kvadratkilometer.

Det sies at St. Petersburg er Russlands mest europeiske by. Blant byer i verden med over en million innbyggere, er St. Petersburg den nordligste. St. Petersburgs historiske senter er oppført på UNESCOS verdensarvliste. Byen har vært Russlands politiske og kulturelle knutepunkt i 200 år, er betagende, og er noen ganger henvist til i Russland som «den nordlige hovedstad» (северная столица, severnaja stolitsa).
Innhold
[skjul]

* 1 Næringsveier
* 2 Historie
o 2.1 Befolkningsutvikling
* 3 Severdigheter
* 4 Referanser
* 5 Litteratur
* 6 Eksterne lenker

Næringsveier [rediger]

Byen har mye handel - hvor havnen spiller en viktig rolle - samt mye forskjellig industri. I tillegg er det mye turisme: byen er regnet som landets kulturhovedstad og mange severdigheter (se nederst).
Historie [rediger]
Tysk kart over St. Petersburg fra 1888
Fra en vakker kanal i St. Petersburg

Peter den store grunnla St. Petersburg i 1703 i ønsket om å skape et Russlands «vindu mot vest», en europeisk storby. Byens navn ble først skrevet på nederlandsk, Piterburkh, men ble senere endret til det tyske St. Petersburg. Mange byer i Vest-Russland har tyske navn, bl.a. fordi tysk ble sett på som et finere språk enn russisk, og ble brukt av byborgerskapet og adelen i vest; særlig i St. Petersburg. Byen ligger til i et sumpområde som opprinnelig tilhørte Sverige, der hvor elven Neva renner ut i Finskebukta. Det var denne strategiske plasseringen i forhold til Østersjøen som var årsaken til at St. Petersburg ble bygget akkurat der. St. Petersburg ble bygget under ledelse av tyske ingeniører tsaren hadde invitert. Byen var beskyttet av en festning på øyen Kronstadt.

Datoen for grunnleggelsen regnes som 16. mai, da fundamentet for Peter-Paul-festningen ble lagt. Byen ble offisielt Russlands hovedstad i 1712, da tsar-familien flyttet fra Moskva, og var hovedstad inntil 1918.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble den omdøpt til Petrograd fordi St. Petersburg var tysk, og under kommunismen ble den omdøpt til Leningrad den 29. januar 1924, etter at Vladimir Lenin døde. Da Finland ble invadert av sovjetiske styrker i november 1939, ble angrepet forsøkt rettferdiggjort ved en påstand om at Sovjetunionen bare ønsket å styrke forsvaret av Leningrad. Historiske finske bosetninger lå fremdeles inntil byens forsteder, fordi Peter den store hadde gjort den feil å anlegge sin hovedstad på erobret fremmed jord. Stalin aktet å deportere den finske befolkningen i området. [2]

Under andre verdenskrig ble byen omringet og beleiret av det tyske Wehrmacht. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944, hele 29 måneder. I løpet av beleiringen døde anslagsvis 800 000 av byens 4 000 000 innbyggere. For sin heltemodige motstand ble byen utnevnt til helteby.

Da Sovjetunionen gikk mot slutten, fikk byen 6. september 1991 tilbake sitt opprinnelige, tyske navn, St. Petersburg
Befolkningsutvikling [rediger]
År Antall innbyggere
1800 220 200
1830 435 500
1850 487 300
1881 928 000
1900 1 440 000
1915 2 348 000
1920 763 900
1925 1 379 000
1936 2 739 800
1939 3 191 300
1944 2 559 000
1959 2 888 000
1970 3 512 900
2002 4 700 000
Severdigheter [rediger]
Oppstandelseskirken

* Eremitasjen
* Peter-Paulfestningen
* Aleksandr Nevskij-klosteret
* Smolnyj-klosteret
* Nevskij prospekt
* Kazan-katedralen
* Mariinskij-teateret
* Oppstandelseskirken
* Isakskatedralen
* Den armerte krysseren «Aurora»
* Vinterpalasset
* Lomonosov bro

Museumskomplekset Eremitasjen med Vinterpalasset til høyre
Referanser [rediger]

1. ^ Guvernøren av Sankt Petersburg: [1]
2. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6

Litteratur [rediger]

* Ruble, Blair A. (1990) Leningrad : Shaping av Soviet City – University of California Press, Berkeley. ISBN 0877723478.

Eksterne lenker [rediger]
Commons Commons: Category:Saint Petersburg – bilder, video eller lyd

* Norsk Informasjonsside om Saint Petersburg
* Russland.no - Informasjon om blant annet økonomi, lovgivning, kultur og turisme
* Offisiell hjemmeside (på engelsk)
* Saint-Petersburg.Com (på engelsk)

[skjul]
v • d • r
Byer utnevnt til heltebyer i det tidligere Sovjetunionen
Heltebyer

Minsk · Smolensk · Kiev · Odessa · Murmansk · Leningrad (St. Petersburg) · Tula · Moskva · Sevastopol · Kertsj · Novorossijsk · Stalingrad (Volgograd)
Flag of the Soviet Union.svg
Heltefort
Brest-fortet

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/St._Petersburg»
Kategorier: St. Petersburg | Tidligere hovedsteder | Heltebyer
Skjulte kategorier: Viktige artikler | Utmerkede artikler/de | Utmerkede artikler/ro | Utmerkede artikler/fi
Personlig

* Logg inn eller opprett en konto

Navnerom

* Artikkel
* Diskusjon

Varianter

Visninger

* Les
* Rediger
* Vis historikk

Handlinger

Søk
Søk
Navigasjon

* Forside
* Svaksynte
* Tilfeldig side
* Siste endringer
* Anbefalte artikler
* Utmerkede artikler
* Hjelpesider
* Sandkasse
* Orakelet

Prosjekt

* Tinget
* Torget
* Dugnadskontoret
* Ukens konkurranse
* Stilmanual
* Prosjektportal
* Last opp fil
* Commons-opplasting
* Donasjoner
* Kontakt Wikipedia
* Wikimedia Foundation
* Wikimedia Norge

Andre

Eksternt

Utskrift

* Opprett en bok
* Last ned som PDF
* Utskriftsversjon

Verktøy

* Lenker hit
* Relaterte endringer
* Spesialsider
* Permanent lenke
* Siter artikkelen

På andre språk

* Afrikaans
* Alemannisch
* Аҧсуа
* العربية
* Aragonés
* Asturianu
* Azərbaycanca
* Bân-lâm-gú
* Башҡортса
* Беларуская
* ‪Беларуская (тарашкевіца)‬
* Boarisch
* བོད་ཡིག
* Bosanski
* Brezhoneg
* Български
* Català
* Чӑвашла
* Česky
* Cymraeg
* Dansk
* Deutsch
* Eesti
* Ελληνικά
* English
* Эрзянь
* Español
* Esperanto
* Estremeñu
* Euskara
* فارسی
* Fiji Hindi
* Føroyskt
* Français
* Frysk
* Gaeilge
* Gaelg
* Gàidhlig
* Galego
* Хальмг
* 한국어
* Հայերեն
* हिन्दी
* Hornjoserbsce
* Hrvatski
* Ido
* Bahasa Indonesia
* Иронау
* Íslenska
* Italiano
* עברית
* Basa Jawa
* Kalaallisut
* ಕನ್ನಡ
* Къэбэрдеибзэ / Qabardjajəbza
* Къарачай-Малкъар
* ქართული
* Қазақша
* Kernowek
* Кыргызча
* Kiswahili
* Коми
* Kurdî
* Кырык мары
* Лакку
* Latina
* Latviešu
* Lëtzebuergesch
* Lietuvių
* Limburgs
* Lojban
* Lumbaart
* Magyar
* Македонски
* മലയാളം
* मराठी
* مصرى
* Bahasa Melayu
* Монгол
* Nāhuatl
* Nederlands
* 日本語
* Nnapulitano
* ‪Norsk (nynorsk)‬
* Nouormand
* Occitan
* Олык Марий
* O'zbek
* پنجابی
* Перем Коми
* Piemontèis
* Plattdüütsch
* Polski
* Português
* Qırımtatarca
* Română
* Runa Simi
* Русиньскый
* Русский
* Саха тыла
* Scots
* Shqip
* Sicilianu
* Simple English
* Slovenčina
* Словѣ́ньскъ / ⰔⰎⰑⰂⰡⰐⰠⰔⰍⰟ
* Slovenščina
* Ślůnski
* Српски / Srpski
* Srpskohrvatski / Српскохрватски
* Suomi
* Svenska
* Tagalog
* தமிழ்
* Татарча/Tatarça
* తెలుగు
* ไทย
* Тоҷикӣ
* Türkçe
* Türkmençe
* Удмурт
* Українська
* اردو
* ئۇيغۇرچە / Uyghurche‎
* Vèneto
* Tiếng Việt
* Volapük
* Võro
* Walon
* Winaray
* 吴语
* ייִדיש
* Yorùbá
* 粵語
* Žemaitėška
Den russiske revolusjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Artikkelen inngår i serien om

Russlands historie

Novgorod Monument LOC cropped.jpg
Epoker

Forhistorie

Kievriket

Mongolinvasjonen

Storfyrstedømmet Moskva

Tsar-Russland

Keiserdømmet

Revolusjonen

Borgerkrigen

Sovjetunionen
– 1921–1953
– 1953–1985
– 1985–1991

Den russiske føderasjon
Kronologier

Tidslinje over historien

Liste over monarker

Den russiske revolusjonen i 1917 var en politisk bevegelse i Russland som endte med at den provisoriske regjeringen som hadde erstattet tsaren, ble kastet. Den førte til opprettelsen av Sovjetunionen som varte til 1991. Revolusjonen hadde to forskjellige faser. Den første var Februarrevolusjonen, som fjernet Tsar Nikolai II av Russland, den siste tsaren, og som forsøkte å opprette en liberal republikk. I denne første fasen hadde Aleksandr Kerenskij en sentral rolle. Den andre fasen var Oktoberrevolusjonen, der kommunistene tok makten fra den provisoriske regjeringen. Denne revolusjonen, som i realiteten var et statskupp, var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenins Bolsjevik-parti, og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.
Februar-revolusjonen

Utdypende artikkel: Februarrevolusjonen (Russland)
Lenin, lederen av oktoberrevolusjonen
Russlands siste tsar, Nikolai II. Den russiske revolusjonen førte til Romanovenes fall

Dumaen, den russiske nasjonalforsamlingen i Petrograd (St. Petersburg), bestod av mange rike personer og fyrster. Folket demonstrerte med krav om Tsarens avgang og om at det skulle dannes en ny regjering. Februar-revolusjonen skjedde nesten med en gang, da folk i Petrograd protesterte mot Tsarens regime på grunn av matmangel i byen. Det var også stor misnøye med Russlands engasjement i første verdenskrig. Da protestene steg startet forskjellige politiske reformister, både liberale og radikale venstreorienterte, å koordinere aktiviteter. Soldater ble satt inn mot folket.

I februar ble opprørerne voldelige da et stort antall innbyggere gjorde opprør mot politi og soldater. Det var først da soldatene som ble satt inn i Petrograd slo seg sammen med protestantene det utviklet seg til en revolusjon. Flere soldater fra frontene ble satt inn, men disse sluttet seg også til demonstrantene. Ingen støttet landets styre. Dette resulterte i at Tsar Nikolai II trakk seg, og makten ble overført nesten uten blodspill. En ny regjering ble midlertidig utnevnt av Dumaen fram til det neste valget i Russland. Mellom februar og oktober prøvde flere revolusjonister å utløse videre revolusjon. Det ble innført ny grunnlov og demokrati. Dermed ble det tillatt å holde politiske møter og diskusjoner, noe som resulterte i større ytringsfrihet, så folk kunne si det de mente.

Arbeiderne streiket og samlet seg i «sovjeter», der de diskuterte og sa det de selv mente. Soldater og bønder dannet også «sovjeter». Sovjetene fikk etterhvert mer og mer makt og hadde tilslutt mer tillit fra folket enn det styresmaktene hadde. Færre hørte på Dumaen.

Likevel eide store godseiere og fabrikkeiere mesteparten av rikdommen i Russland og folket levde fremdeles i hungersnød og fattigdom.

Vladimir Iljitsj Uljanov, eller Lenin, ble smuglet inn i Russland ved hjelp av tyskerne. De hadde håpet at Lenin skulle skape revolusjon i Russland, slik at Russland skulle trekke seg ut av krigen.
Oktober-revolusjonen

Oktoberrevolusjonen ble ledet av Lenin og var basert på idéene til Karl Marx. Den markerte starten på kommunismens spredning i det 20. århundre. Den var mindre sporadisk enn februarrevolusjonen og oppstod som resultat av bevisst planlegging og koordinering for å oppnå revolusjon. 7. november 1917 ledet Vladimir Lenin sine venstreorienterte revolusjonære i et opprør. (Russland brukte den julianske kalenderen fram til 1918, derfor var datoen 25. oktober lokalt.) Oktoberrevolusjonen erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en kommunistisk fra Bolsjevikpartiet. Selv om mange bolsjeviker (som Lev Trotskij) støttet et sovjetisk demokrati, ble det «reform fra toppen»-modellen som ble brukt etter at Lenin døde og Stalin tok kontroll over Sovjetunionen. I forbindelse med Moskvaprosessene ble Trotskij og hans tilhengere forfulgt og til slutt fengslet eller drept i likhet med et antall andre kommunister med demokratiske tanker.
Revolusjonens videre gang

Utdypende artikkel: Den russiske borgerkrigen

Bolsjevikene hadde uten store problemer etablert seg som makthaver i den sentrale europeiske delen av det russiske storriket. Russland var en viktig alliert for ententemaktene, og en revolusjonær makt som tok sikte på å slutte fred med Tyskland kunne ikke godtas av Storbritannia, Frankrike og USA. Disse landene sendte av denne grunn militære styrker til landet for å hjelpe «de hvite», som de antirevolusjonære ble kalt. Mangelen på effektiv kommunikasjon over de store landområdene i utkantene av Russland gjorde at de hvite hadde store problemer med å nedkjempe «de røde» styrkene. Borgerkrigen som ble satt i gang varte fram til 1922 og foregikk parallelt med bolsjevikenes gjennomføring av den såkalte krigskommunismen. Selv om krigskommunismen hadde bolsjevikenes politiske idealisme som drivkraft, ble den også et virkemiddel for å skaffe mat og forsyninger til den røde armé ved å ta kontroll over flere byer og områder.

Krigskommunismen ble i 1921 avløst av Lenins NEP (ny økonomisk politikk). Han uttalte «Vi er ikke siviliserte nok for sosialismen», og med denne nye retningen ble det i stor grad slutt på tvangskollektiviseringen av jordbruket. Den revolusjonære krigskommunismen hadde hatt som mål å inndra bøndenes avlinger og produkter og fordele maten, men følgene var at jordbruket gav mindre avkastning, ettersom bøndene ikke hadde motivasjon til å arbeide mer uten å få noe igjen for det. NEP-politikken førte til at bøndene igjen kunne selge deler av avlingene sine, og landet opplevde produksjonsvekst. I denne perioden var fortsatt fabrikkene og bankene statseide. NEP gjeninnførte til en viss grad den private eiendomsretten og muligheten til å produsere for personlig fortjeneste. Politikken avskaffet derimot ikke statlige inndragninger av avlinger og opptjente penger.

NEP ble avsluttet i 1928 av den nye lederen Josef Stalin, som innførte en ny økonomisk politikk. Den tidligere blandingsøkonomien fikk sin avløser i Stalins totalitære planøkonomi. Senere har denne nye kursen i den russiske kommunismen blitt kalt stalinismen. Stalin lanserte de aggressive femårsplanene, den første ble iverksatt i 1929. Planene tok sikte på rask industrialisering, særskilt innen tungindustrien. Ved siden av femårsplanene gjennomførte Stalin en likvidering av de såkalte kulakkene, et skjellsord brukt om «storbøndene» i Russland. En bonde trengte ikke eie mer enn en ku, eller ha en gårdsgutt for å bli stemplet som kulakk av staten. Stalin mente kulakkene stod i veien for opprettelse av effektive kollektivbruk og de ble dermed henrettet eller sendt til de beryktede Gulag-leirene. Historikerne antar at mellom 10 og 15 millioner kulakker ble drept i perioden 1928 til 1937. Femårsplanene som fulgte rettet i stor grad oppmerksomheten mot tungindustrien, og under den andre verdenskrig ble denne tungindustrien retta mot produksjon av krigsmateriell.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Den_russiske_revolusjon»
Kategori: Den russiske revolusjon
Skjulte kategorier: Viktige artikler | Utmerkede artikler/pt | Utmerkede artikler/af | Anbefalte artikler/fr
Personlig

Vladimir Lenin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app package utilities.pngViktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.


Lenin i 1920
Lenin

Vladimir Iljitsj Uljanov (russisk: Владимир Ильич Ульянов), bedre kjent under sitt pseudonym Vladimir Lenin (russisk: Владимир Ленин) (født 10. apriljul./ 22. april 1870greg. i Simbirsk (Uljanovsk) i Russland, død 21. januar 1924 på godset Gorki ved Moskva) var leninismens grunnlegger, og leder av Russland og Sovjetunionen fra revolusjonen i 1917 til han døde i 1924.

Lenin var en russisk (sovjetisk) politiker og marxistisk teoretiker. Han var leder av Bolsjevikpartiet, og satt i Folkekommissærenes råd i Russiske SFSR 1917–1924, som sammen med tre andre sovjetrepublikker dannet grunnlaget for en sosialistisk union i 1922, som utviklet seg til en konstitusjon 1924 som legitimerte den nye staten Sovjetunionen.

Etter å ha brukt en rekke pseudonymer, tok han i 1902 navnet «Lenin» som eravledet fra navnet på elven Lena i Sibir.[1]
Innhold
[skjul]

* 1 Privatpersonen
* 2 Revolusjonslederen
* 3 Statslederen
o 3.1 Lenins Russland
* 4 Lenins ettermæle
* 5 Bøker
* 6 Kilder
* 7 Referanser
* 8 Eksterne lenker

Privatpersonen [rediger]
Lenin ca. 1887

Lenin ble født i Simbirsk ved Volga i en familie i den øvre middelklassen. Forfedrene hadde røtter fra flere forskjellige folkeslag, blant annet hadde han svenske, tyske og jødiske aner.[2] Faren var en adlet folkeskoleinspektør.[3] Det er usikkert om han i det hele tatt hadde russiske aner. Han var en dyktig student, flink i idrett og en god sjakkspiller. Farens død i 1886 og henrettelsen av broren Aleksandr for deltakelse i planleggingen av et komplott for å myrde tsar Aleksander III året etter, markerte hans inntreden i de voksnes rekker. I 1887 ble Lenin selv arrestert for sin deltakelse i en studentdemonstrasjon. Han greide likevel å fullføre sin utdanning som jurist i St. Petersburg i 1891, og praktiserte som advokat en kort tid etter endt utdannelse. [4] Lenin levde likevel mesteparten av livet som rentenist av familieformuen til Uljanovene. Han foretrakk å bruke tiden sin på politiske aktiviteter, og disse førte til en ny fengsling og påfølgende eksil i Sibir.

I 1895 reiste han til Sveits, hvor han slo seg sammen med marxistiske sosialdemokrater. Denne bevegelsen ble stiftet av russeren Georgi Plekhanov. Med tiden ble Plekhanov og Lenin uenige på flere punkt; bl.a. ville Plekhanov også at bevegelsen skulle tjene mellomklassen, og dette førte til at den politiske bevegelsen i 1903 ble delt inn i bolsjeviker og mensjeviker. Lenin ble leder i det førstnevnte partiet.
Revolusjonslederen [rediger]

I stedet for å satse på en juridisk karriere brukte Lenin tiden sin på revolusjonær virksomhet, inspirert av Marx og Engels' teorier. Den 7. desember 1895 ble han arrestert og fengslet av myndighetene et helt år, med påfølgende forvisning til byen Sjusjenskoje i Sibir.

I løpet av sin tid i eksil giftet han seg i 1898 med den sosialistiske aktivisten Nadezjda Krupskaja, som siden fikk satt Bibelen, Koranen og Dostojevskijs verker på en sensurliste på over hundre bøker. I april 1899 publiserte Lenin boken Kapitalismens utvikling i Russland. Da han ble løslatt fra fangenskapet i 1900, startet han sin reise i Russland og andre deler av Europa. I 1900 fikk Lenin tillatelse til å dra til Sveits. Der startet han sitt nye talerør, tidsskriftet Iskra («Gnisten»), som allerede i 1903 ble et offisielt organ for det nye all-russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. De første årene var dominert av striden mellom Lenins tilhengere, bolsjevikene («flertallsmennene») og mensjevikene («mindretallsmennene»). Lenin representerte den harde linjen, med krav om sentralisme og underkastelse under en felles politikk.

Lenin var medlem i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. I1903 ledet han bolsjevikene i den interne maktkampen mot mensjevikene, som brøt med partiet. Lenin reiste hjem i forbindelse med 1905-revolusjonen, men fikk utrettet lite. I 1906 ble han valgt til partileder, men i 1907 måtte han flytte til Finland av sikkerhetshensyn, og i 1907 var han tilbake i Sveits. Han fortsatte å reise rundt i Europa og deltok i mange sosialistiske møter og aktiviteter, deriblant Zimmerwaldkonferensen. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin. I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen Pravda («Sannhet») og i mars 1917 kom det første lys i horisonten: tsarregimets fall. Om kvelden 16. april 1917 ankom Lenin, etter hjelp fra tyske offiserer som trodde at han kunne skape tysk-russisk fred, hvilket han gjorde, i et lukket tog til Finlandsstasjonen i Petrograd.

Da tsaren ble styrtet, utnevnte statsdumaen en midlertidig regjering, ledet av Georgij Lvov. Etter at den russiske tsaren Nikolaj II ble styrtet i Februarrevolusjonen i 1917, ønsket Lenin, som nå bodde i Sveits, snarest å vende hjem til Russland for å ta del i den russiske revolusjonen. Hans interesser sammenfalt med den tyske generalstabens, som antok at en hjemvendt Lenin ville ha en destabiliserende innflytelse på Russland. Tysk UD bevilget 40 580 997 gullmark til rådighet for «propaganda og spesielle formål». Beløpene ble overført via Sverige. I februar 1917 eide ikke bolsjevikene en eneste trykkpresse, og Pravdas kasse var bunnskrapt. Men samme sommer hadde bolsjevikpressen et daglig opplag på 320 000 eksemplarer pluss ca 350 000 brosjyrer. Medlemstallet steg fra 23 000 til ca 200 000 på fire måneder. Bolsjevikene selv ville aldri gi noen forklaring på hvor de enorme pengesummene kom fra. [5] Tyskerne arrangerte i største hemmelighet hjemtransporten av Lenin i et plombert tog gjennom Tyskland til det nøytrale Sverige, hvorfra Lenin kunne reise hjem til Russland. Da Lenin den 16. april 1917 nådde Petrograds jernbanestasjon holdt han en revolusjonstale for de som hadde kommet for å møte ham. Hans ankomst radikaliserte bolsjevikenes politikk overfor den provisoriske regjeringen. Etter det mislykkede revolusjonsforsøket i juli, fikk Lenin tillatelse til å fly til Finland fordi man enda ikke anså ham som en farlig fiende. Han vendte tilbake i oktober, da han ledet et vellykket væpnet kupp (se Oktoberrevolusjonen) mot den sittende russiske temporærregeringen. I pamfletten Staten og revolusjonen redegjorde Lenin for hvordan den nye staten skal se ut, basert på et slags arbeiderråd (sovjeter).
Statslederen [rediger]
Lenin var kjent for sine engasjerende og energiske taler.

I oktober 1917 grep Lenin makten, og Europas historie tok en ny retning. Lenin kunne dominere politikken til det nye Sovjetregimet fram til sitt første slag i 1922. Han kunne snart delvis gjenoppta sine plikter, men et nytt slag var helt ødeleggende, og han døde 21. januar 1924.

Lenin viet hele sitt voksne liv til kampen for kommunismen, alt det øvrige i livet var underordnet dette. Han levde et nøysomt liv, uavhengig av om han for tiden hadde god eller dårlig råd. Som politisk leder hadde han evner av de helt sjeldne. Både som strateg, organisator og teoretiker var han overlegen såvel sine kamerater som politiske motstandere. Han var dessuten en energisk demagog, skjønt her var Trotskij ham overlegen. Lenin gjorde et grundig arbeid som marxistisk teoretiker. I hans notatbøker, som munnet ut i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, finnes referanser til 148 bøker og 232 artikler.[6]

Etter hans død ble liket preservert, og lagt for utstilling i et mausoleum på Den røde plass i Moskva (se Lenins mausoleum).
Lenins Russland [rediger]

Russlands kommunistparti kom til makten i oktober 1917, og i november hadde antallet medlemmer vokst fra 24 000 til mer enn 100 000. Til tross for den raske økningen, fikk partiet bare 25% av statsdumaens støtte i november. Resultatet ble at Lenin innførte et ettparti-diktatur, hvor samtlige politiske partiet – deriblant andre marxistiske og sosialistiske partiet – ble ulovlige. [7][8] Etter Lenins regime i Sovjet-Russland og fra 1922 Sovjetunionen var styrt etter Karl Marx og Friedrich Engels ideer om sosialismen og proletariatets diktatur. Det første Lenin gjorde etter å ha gjennomført revolusjonen var å trekke alle russiske tropper hjem fra krigen som herjet i Europa, og slutte fred med Tyskland offisielt.

I de russiske byene ble arbeiderne etablert i arbeiderråd (sovjeter). Disse skulle være med å styre samfunnet, og fungere som demokratiske organer. Konseptet fungerte allikevel ikke i praksis, bl.a. fordi ledere av disse sovjetene måtte godkjennes av Lenin personlig. Under Josef Stalins diktatur ble disse rådene avskaffet under grunnlovsendringen i 1936.[9]
Lenins ettermæle [rediger]

I 1921 ble Russland kastet inn i en hungersnød som skulle koste fem millioner russere livet.[10] Situasjonen hadde forverret seg gjennom første verdenskrig og den russiske borgerkrigen (1918-1920). I borgerkrigen hadde alle parter (den hvite armé, bolsjevikene, anarkistene og de ulike gruppene av nasjonalister) konfiskert bøndenes korn. I 1920 beordret Lenin kraftige innskjerpelser av mengden korn bøndene skulle levere til bolsjevikene, basert på mistanker om at bøndene saboterte krigsinnsatsen ved å holde tilbake korn. Statistiske analyser antyder at kornet neppe ble holdt tilbake, men i stedet ble solgt på det svarte markedet.[11] Noen offisiell forespørsel om nødhjelp ble aldri sent, og utenlandsk hjelp kom først på banen flere måneder senere.

Herbert Hoover hadde tilbudt Lenin hjelp for å takle tørken allerede i 1919, under forutsetning av at de fikk fri tilgang til det russiske tognettet. Lenin nektet, ettersom han så på dette som et forsøk på å involvere seg i russisk politikk.[12] I 1921 endret Lenin denne politikken og slapp til utenlandsk nødhjelp, etter at hungersnøden nådde sitt høydepunkt våren 1921.

Røde Kors arrangerte den 15. august en konferanse om hungersnøden i Russland, ledet av Fridtjof Nansen.
Bøker [rediger]

Lenin skrev mange bøker, blant annet:

* «Hva må gjøres?»
* «To slags taktikk»
* «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium»
* «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»
* «Radikalismen»
* «Et skritt frem og to tilbake»
* «Staten og revolusjonen»
* «Oppbygginga av sovjetøkonomien»
* «Marx' lære»

Kilder [rediger]

* Robert Service: Lenin : en biografi, N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1

Referanser [rediger]

1. ^ Christopher Hill, Lenin and the Russian Revolution, London: Penguin (1971), side 35.
2. ^ http://www.nytimes.com/1992/08/05/opinion/l-lenin-and-the-search-for-jewish-roots-747092.html
3. ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon, annen utgave.
4. ^ http://www.essortment.com/all/biographyvladim_myd.htm
5. ^ Geert Mak: Europa (s. 155-6), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
6. ^ Service, 2004
7. ^ http://www.historylearningsite.co.uk/party_systems.htm
8. ^ http://www.uniyar.ac.ru/index.php?title=Lenin_Vladimir_Ilyich&uselang=en
9. ^ http://www.departments.bucknell.edu/russian/const/1936toc.html
10. ^ http://www.cbc.ca/world/story/2008/05/08/f-natural-disasters-history.html
11. ^ Carr, E.H., 1966, The Bolshevik Revolution 1917-1923, Part 2, p.233, Chase, W.J., 1987, Workers, Society and the Soviet State: Labour and Life in Moscow 1918-1929 pp.26-7, and Nove, A. 1982, An Economic History of the USSR, p.62, cited in Flewers, Paul, War Communism in Retrospect http://www.whatnextjournal.co.uk/Pages/Back/Wnext5/Warcomm.html
12. ^ http://www.hoover.org/publications/digest/6731711.html

En bolsjevik (russisk Большеви́к, «flertallsmann» - det russiske ordet for «flertall» er bolsjinstvo) var opprinnelig et medlem av majoritetsfraksjonen i det russiske arbeiderpartiet ledet av Vladimir Lenin. Den andre fraksjonen var kjent som mensjeviker («minoritetsmenn»). Partiet ble splittet under partikongressen i 1903. Kort etter at bolsjevikene kom til makten gjennom Den russiske revolusjonen i 1917, endret de partiets navn til «Det all-russiske kommunistpartiet (bolsjevikene)». Det var først i 1952 at «bolsjevikene» ble strøket fra partinavnet.

Utenfor Sovjetunionen ble regimet i Sovjet gjerne referert til som bolsjevikene, særlig av konservative og andre høyreorienterte. Bolsjevikenes politiske plattform ble referert til som bolsjevisme. Idag brukes oftere begrepet stalinisme.

Sovjetunionen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Союз Советских Социалистических Республик
Sojuz Sovetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik
Lytt lytt
Sovjetunionen

Flagg


Våpen
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Пролетарии всех стран, соединяйтесь! (Proletarer i alle land, foren dere!)

Kart over Союз Советских Социалистических Республик Sojuz Sovetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik lytt
Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Moskva
Tidssone UTC+3 til +11
Areal
– Totalt:
– Vann:
22 402 200 km²
0,5 %
Befolkning 293 047 571 (1991)
Styreform Føderativ sosialistisk republikk med autoritært ettpartistyre (i Vesten vanligvis beskrevet som «kommunistisk»)
Offisielle språk russisk (de facto)
Statskirke Sekulær stat
Eksisterte 30. desember 1922 – 26. desember 1991
Valuta Rubel (RUR)
Nasjonalsang Internasjonalen
(1922-1944)
Hymne til Sovjetunionen
(1944-1991)
Toppnivådomene .su
Kart over Sovjetunionen
Kart over Sovjetunionen

Artikkelen inngår i serien om

Russlands historie

Novgorod Monument LOC cropped.jpg
Epoker

Forhistorie

Kievriket

Mongolinvasjonen

Storfyrstedømmet Moskva

Tsar-Russland

Keiserdømmet

Revolusjonen

Borgerkrigen

Sovjetunionen
– 1921–1953
– 1953–1985
– 1985–1991

Den russiske føderasjon
Kronologier

Tidslinje over historien

Liste over monarker
Artikkelen inngår i serien om
Kommunisme

Hammer and sickle.svg

Kommunismens historie
Retninger

marxisme · leninisme · trotskisme · maoisme
Nøkkelbegrep

Det kommunistiske manifest · Komintern · Klassekamp · Demokratisk sentralisme · Maos lille røde · Hammer og sigd
Østblokken

Sovjetunionen · Warszawapakten · COMECON · Kina · Cuba · Vietnam · Nord-Korea
I Norge

NKP · AKP · Mot Dag
Personer

Marx · Engels · Lenin · Luxemburg · Stalin · Mao · flere

Disambig colour.svg «Sovjet» omdirigeres hit. For ordets egentlige betydning, se arbeiderråd

Se også: Sovjetunionen (tidsskrift)

Sovjetunionen eller Sovjetsamveldet (russisk: Сою́з Сове́тских Социалисти́ческих Респу́блик [СССР][1], Unionen [eller Samveldet] av sosialistiske rådsrepublikker [USSR eller SSSR]; i dagligtalen ofte bare kalt Sovjet) var en sosialistisk stat i Øst-Europa og Asia som eksisterte fra 1922 til 1991. Sovjetunionen var et samvelde av 15 på papiret autonome republikker, med Russland som den største og klart dominerende delrepublikken. Den russiske sovjetrepublikkens store dominans gjorde at Sovjetunionen ofte ble omtalt som «Russland» eller «Sovjet-Russland» i Vesten, selv om denne betegnelsen ikke var nøyaktig.

Sovjetunionen vokste frem i etterkant av første verdenskrig, da det gamle russiske keiserriket gikk under i Den russiske revolusjon. Etter en kaotisk periode kjent som Den russiske borgerkrigen fikk Vladimir Lenins bolsjeviker makten over mesteparten av det gamle russiske riket. Etter Lenins død gikk makten etterhvert til Josef Stalin, som med sin kommandoøkonomi og brutale metoder fikk landet gjennom en storstilt industrialisering. Sovjetunionen førte en aggressiv og ekspansjonistisk utenrikspolitikk og angrep en rekke land. Etter å selv ha angrepet bl.a. Polen, Finland og de baltiske landene i 1939–1940, ble Sovjetunionen i 1941 imidlertid angrepet av Tyskland, som Sovjetunionen hadde hatt en ikke-angreps-pakt og delt Polen med. Etter fire år med de mest omfattende krigshandlinger verden til nå har sett sto Sovjetunionen igjen som en av verdens to supermakter, og hadde okkupert størstedelen av Øst-Europa og innsatt totalitære, sovjetlojale diktaturer der. Etterkrigstiden ble preget av den kalde krigen, en ideologisk og politisk maktkamp mellom Sovjetunionen og de kommunistiske landene på den ene siden og USA og Vesten på den andre siden. Utover på 1980-tallet ble det klart at Sovjetblokken tapte denne kampen, og da Mikhail Gorbatsjov overtok makten i Sovjetunionen i 1985 var det klart at det var nødvendig med grunnleggende reformer i samfunnsstrukturen. Gorbatsjov mislyktes i å samle landet, og i løpet av 1990-91 gikk det tidligere så mektige Sovjetunionen i oppløsning.

Sovjetunionen regnes som en totalitær stat, og gjennomførte omfattende overgrep både mot egne innbyggere og i okkuperte land. Millioner ble sendt i konsentrasjonsleirsystemet Gulag og utryddet. Sovjetunionen gjennomførte også folkemord og etnisk rensning i en rekke land i Europa, særlig under og etter andre verdenskrig. Anslagene over dødsofre under Stalin alene er beregnet til 20 millioner mennesker.

Det sovjetiske samfunnssystemet var dominert av kommunistpartiet, et parti som anså at det bygde på marxist-leninistiske prinsipper. Kommunistpartiet var landets statsbærende parti, og var det eneste tillatte partiet. Generalsekretæren i partiet var Sovjetunionens mektigste person, og hadde langt mer makt og innflytelse enn regjeringen og parlamentet. Sovjetunionen var verdens største planøkonomi, der alle aspekter av det økonomiske livet ble styrt sentralt fra hovedstaden Moskva blant annet gjennom såkalte femårsplaner. Landet var preget av liten politisk frihet der blant annet KGB aktivt overvåket store deler av samfunnet. Landet hadde i sin storhetstid et vel utbygget sosialt system med et godt utbygget helsevesen og sosiale støtteordninger.
Innhold
[skjul]

* 1 Geografi
* 2 Demografi
o 2.1 Etniske grupper
o 2.2 Religion
o 2.3 Språk
o 2.4 Levealder og spedbarnsdødelighet
o 2.5 Emigrasjon
* 3 Historie
o 3.1 Revolusjonen og dannelsen av Sovjetstaten
o 3.2 Samlingen av sovjetrepublikkene
o 3.3 Stalin kommer til makten
o 3.4 Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger
o 3.5 Andre verdenskrig
o 3.6 Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt
+ 3.6.1 Khrusjtsjov og Brezjnev
+ 3.6.2 Romkappløpet
o 3.7 Gorbatsjovs reformer og Sovjetunionens fall
* 4 Politikk
o 4.1 Medlemskap i internasjonale organisasjoner
o 4.2 Administrativ inndeling
+ 4.2.1 Unionsrepublikkene i 1991 og nåværende stater
o 4.3 Sovjetledere
o 4.4 Forsvar
* 5 Økonomi
* 6 Samfunn
o 6.1 Utdanningssystem
o 6.2 Media
o 6.3 Helsevesen
o 6.4 Boligpolitikk
o 6.5 Politi og sikkerhetstjeneste
o 6.6 Lov og rett
* 7 Miljøproblematikk
* 8 Kultur
o 8.1 Idrett
* 9 Lyd
* 10 Se også
* 11 Kilder
* 12 Videre lesing
* 13 Eksterne lenker

Geografi

Sovjetunionen var med sine 22 402 200 kvadratkilometer verdens største stat, og dekket en sjettedel av verdens bebodde landområde. Størrelsen på landet kan sammenlignes med Nord-Amerika. Den vestre delen av Sovjetunionen lå i Europa og utgjorde omtrent 25 % av landets areal, og var landets kulturelle og økonomiske tyngdepunkt. Den asiatiske delen av Sovjetunionen strakte seg til Stillehavet i øst og til Iran og Afghanistan i syd, og var langt tynnere befolket enn den europeiske delen. Fra Kaliningrad i vest til Diomedesøyene i øst var det over 10 000 kilometer og 11 tidssoner, og fra Nordishavet i nord til Kusjka ved den afghanske grensen var det nesten 5 000 kilometer.

Sovjetunionens grenselinjer målte over 60 000 kilometer, og var verdens lengste. Landet grenset til Nord-Korea, Folkerepublikken Kina, Mongolia, Afghanistan, Iran og Tyrkia i Asia, mens det i Europa grenset til Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen, Finland og Norge. Helt i øst skilte Beringstredet på 86 kilometer Sovjetunionen fra USA. To tredjedeler av grenselinjen var kystlinje, der mesteparten lå ved Nordishavet.

De fleste naturgeografer delte landet inn i fem distinkte klimasoner. I nord lå tundraen, treløse områder med permafrost. Deretter kom taigaen, det sibirske barskogsområdet. Syd for taigaen lå de gigantiske steppene, skogløst sletteland der mesteparten av jordbruket foregikk. Lenger syd lå tørre områder med mye ørken. De sydligste områdene av Sovjetunionen var dominert av fjell, både i Kaukasus og i Sentral-Asia.

Sovjetunionens lengste elv var Irtysj, som sammen med Ob dannet verdens syvende lengste vassdrag på 5 410 kilometer. Deretter kom Lena på 4 472 kilometer og Amur (delvis langs grensen til Folkerepublikken Kina) på 4 444 kilometer. Sovjetunionens høyeste fjell var Kommunistfjellet (dagens Ismail Samani) i Tadsjikistan på 7 495 meter. Nest høyest var Seierstoppen i Kirgisistan på 7 439 meter, med Leninfjellet på grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan som nummer tre med 7 134 meter. I den europeiske delen av Sovjetunionen var Europas høyeste fjell,Elbrus, det høyeste fjellet med sine 5 642 meter, mens Europas lengste elv,Volga, på 3 692 kilometer var den lengste elven.

Sovjetunionen hadde også flere av verdens største innsjøer. Verdens største innsjø, Kaspihavet, lå hovedsakelig i Sovjetunionen (sydkysten grenset mot Iran). Andre store innsjøer var Bajkalsjøen, som også er verdens dypeste, og Aralsjøen, som var verdens fjerde største innsjø i 1960, men som siden nesten har forsvunnet.
Demografi
Folketettheten i Sovjetunionen i 1974. Grønt viser de tettest befolkede områdene, gult de tynnest befolkede.
Fordelingen av etniske grupper i Sovjetunionen i 1974: Rødt betegner russere, andre rødfarger andre slaviske folkeslag, blått tyrkiske folkegrupper og brunt andre indo-europeere.

Sovjetunionen hadde omtrent 293 millioner innbyggere i 1991, og var da verdens tredje mest folkerike stat etter Folkerepublikken Kina og India. Dette gav en folketetthet på 13 personer pr. kvadratkilometer. Befolkningen var ujevnt fordelt, og folketettheten gikk fra 129 personer pr. kvadratkilometer i Moldova til seks personer pr. kvadratkilometer i Kasakhstan.[2]

Det var 23 byer med mer enn én million innbyggere i Sovjetunionen i 1989. Landets største by og hovedstad var Moskva med ni millioner innbyggere, mens Leningrad (nå St. Petersburg) var nest størst med fem millioner. Blant de andre større byene var delrepublikkhovedstedene Minsk, Kiev, Baku og Tasjkent.[2]
Etniske grupper

Etniske russere utgjorde majoriteten av Sovjetunionens innbyggere. Den relative andelen av russere gikk imidlertid stadig nedover, og i 1989 var tallet nede i 50,8 %. Andelen slavere (hovedsakelig ukrainere, hviterussere og russere) var på samme tidspunkt på 69,74 %. De sentralasiatiske muslimene utgjorde sammen med aserbajdsjanere 14,30 %, armenere og georgiere til sammen 4 %, moldovere 1,9 % og de baltiske folkegruppene til sammen 1,94 % av den totale sovjetiske befolkningen (alle tall fra 1989).[3]

De fleste ikke-russiske folkegruppene bodde stort sett i sine respektive sovjetrepublikker og andre autonome områder. Blant de etniske russerne var det imidlertid mange som bodde utenfor den russiske sovjetrepublikken. I Ukraina var andelen russere i 1989 21,1 %, mens den i Latvia og i Estland var henholdsvis 32,8 % og 27,9 %. I Kasakhstan var andelen russere faktisk større enn andelen kasakher, med henholdsvis 40,8 % mot 36 %.[4]

Sovjetiske forskere mente lenge at urbaniseringen i landet ville føre til at de forskjellige etniske gruppene ble integrert rundt et felles sett med homogeniserte «sosialistiske verdier», der folket ville dele felles, urbaniserte opplevelser, i tillegg til å ha felles faglige mål, kulturelle preferanser og familieverdier. Dette ville ifølge sovjetisk teori føre til at etniske motsetninger forsvant ettersom «yrkeskulturen» i byene erstattet «folkekulturen» på landsbygda. Dette viste seg å være en myte, og sovjetmyndighetene greide ikke å gi det multietniske samfunnet en felles sovjetisk nasjonalitetsfølelse.[5]
Religion

Det ble ikke publisert offisielle tall over religiøs tilhørighet i Sovjetunionen, og landet var offisielt ateistisk. Vestlige kilder anslo imidlertid at omtrent en tredjedel av innbyggerne hadde en aktiv religiøs tilhørighet. De viktigste religionene i landet var kristendommen og islam. Innenfor kristendommen var det den russisk ortodokse kirke som hadde størst oppslutning, men landet hadde også andre ortodokse kirker, romersk- og gresk-katolske og forskjellige protestantiske trossamfunn. Flesteparten av muslimene i landet tilhørte sunniislam. Majoriteten i Aserbaijan var sjiamuslimer, mens sufisme var representert i Kasakhstan og Tsjetsjenia. Det var også en jødisk minoritet i landet.[6]

Det var store forskjeller i hvor stor grad religionen berørte dagliglivet til sovjetborgerne. Siden islamsk religiøs doktrine og muslimers sosiale verdier ofte er sterkt beslektet, er det antatt at religion var viktigere for de muslimske innbyggerne enn for kristne og andre religiøse grupper. Likevel var et klart flertall av innbyggerne ikke-religiøse, spesielt medlemmer av kommunistpartiet og andre i høye statlige stillinger. Ateisme ble fremhevet i skoleverket, og staten undertrykte religion i varierende grad gjennom hele Sovjetunionens levetid. For eksempel var kun 500 av de 54 000 kirkene i landet fra før revolusjonen åpne i 1941.[6]
Språk

Utdypende artikkel: Sovjetisk språkpolitikk

Russisk var det dominerende språket i Sovjetunionen, og ble brukt i næringslivet, forsvaret, partiet og i statsforvaltningen. Alle hadde imidlertid ifølge loven rett til å bruke sitt eget morsmål. Likevel ble russisk i offisiell språkbruk omtalt som «språket for vennskap og samarbeid for folkene i Sovjetunionen». I 1975 uttalte Brezjnev at
Sitat under den utviklede sosialismen, når økonomien i landet vårt har smeltet sammen i et sammenhengende økonomisk kompleks; når det har oppstått et nytt historisk begrep – det sovjetiske folk – er det en objektiv vekst i det russiske språks rolle som språket i internasjonal kommunikasjon når man bygger kommunismen, i utdannelsen av det nye menneske! Sammen med ens eget morsmål vil det å snakke flytende russisk, noe som av sovjetfolket har blitt frivillig akseptert som en felles historisk arv, bidra til en ytterligere stabilisering av den politiske, økonomiske og åndelige enheten til det sovjetiske folk. [7] Sitat

I Sovjetunionen ble det snakket hundrevis av forskjellige språk og dialekter fra flere forskjellige språkgrupper. De østslaviske språkene russisk, hviterussisk og ukrainsk dominerte i den europeiske delen av Sovjetunionen, mens de baltiske språkene litauisk og latvisk og det finsk-ugriske språket estisk ble brukt ved siden av russisk i Baltikum. I Kaukasus ble det tyrkiske språket aserbajdsjansk brukt ved siden av armensk og georgisk. I de russiske nordområdene var det flere minoritetsgrupper som snakket forskjellige uralske språk, mens de fleste språkene i Sentral-Asia var tyrkiske. Unntaket i Sentral-Asia var tadsjikisk, som er et iransk språk.

I 1918 ble det sendt ut et dekret som sa at alle nasjonaliteter i Sovjetunionen hadde rett til opplæring på sitt eget språk. Dette førte til at det også måtte utarbeides skriftspråk for alle språkene som ikke hadde det. Det fonemiske prinsippet ble lagt til grunn for alfabetiseringen. De nye ortografiene brukte enten det det kyrilliske, det latinske eller det arabiske alfabetet, avhengig av språkbrukernes geografiske tilholdssted og kulturelle tilknytning. Etter 1937 gikk man over til å bruke det kyrilliske alfabetet for alle språkene som hadde fått nytt skriftspråk etter 1917. Hovedgrunnen til dette var at det skulle bli lettere for de språklige minoritetene å lære skriftspråket til både russisk og sitt eget morsmål. I 1960 ble skolelovene endret, og opplæringen ble mer dominert av russisk. Undervisningen på minoritetsspråk gikk kraftig ned. I slutten av sovjetperioden foregikk nesten all undervisning på russisk i hele unionen.
Levealder og spedbarnsdødelighet

Etter kommunistenes maktovertagelse gikk forventet levealder markant opp for alle aldersgrupper. Et nyfødt barn hadde i 1926-27 en forventet levealder på 44,4 år, opp fra 32,3 år tretti år tidligere. I 1958-59 var den forventede levealderen for nyfødte oppe i 68,6 år. Denne forbedringen ble brukt av sovjetmyndighetene til å «bevise» at det sosialistiske samfunnssystemet var overlegent det kapitalistiske systemet.[8]

Trenden fortsatte inn på 60-tallet, da den forventede levealderen i Sovjetunionen gikk forbi den forventede levealderen i USA. Fra 1964 snudde trenden. Mens levealderen for kvinner holdt seg noenlunde stabil gikk den dramatisk ned for menn. De fleste vestlige kilder la skylden på økende alkoholmisbruk og et dårligere helsevesen, og denne teorien ble også implisitt godtatt av de sovjetiske myndighetene.[8]

Forbedringen i spedbarnsdødeligheten flatet etter hvert også ut, og etter en stund begynte spedbarnsdødeligheten til og med å stige. Etter 1974 sluttet myndighetene å publisere statistikker over dette. Denne utviklingen kan delvis forklares med at antallet barnefødsler gikk drastisk opp i de asiatiske delene av landet der spedbarnsdødeligheten var høyest mens antallet barnefødsler gikk markant ned i den mer utviklede europeiske delen av Sovjetunionen. For eksempel gikk antallet fødsler pr. innbygger i Tadsjikistan opp fra 1,92 til 2,91 fra 1958-59 til 1979-80, mens tallet i Latvia var nede i 0,91 i 1979-80.[8]
Emigrasjon

På tross av strenge regler som skulle hindre emigrasjon var det mange sovjetborgere som ønsket å søke lykken andre steder. Ønsket om å utvandre gjaldt spesielt jøder, da disse ofte følte seg fremmedgjort av antisemittiske holdninger i samfunnet og tidvis også antijødiske kampanjer fra Sovjetstaten. I Stalin-tiden og like etterpå var mulighetene for å forlate landet små, men fra midten av 60-tallet åpnet det seg muligheter for å utvandre til Israel. Flesteparten av jødene som emigrerte i denne perioden kom fra de vestlige områdene av Sovjetunionen som hadde blitt erobret i forbindelse med andre verdenskrig, og disse emigrantene hadde ofte sionistiske motiver.

Etter 1973 skjedde det en markant endring i det jødiske utvandringsmønsteret, heretter var det stort sett bedre assimilerte jøder fra den russiske delen av Sovjetunionen som emigrerte. Disse hadde en mindre markant jødisk nasjonalitetsfølelse, og forlot som regel Sovjetunionen av kulturelle eller politiske grunner. Flertallet av disse dro til USA. I toppåret 1979 var den jødiske utvandringen på omtrent 50 000 personer i året, før denne falt kraftig inn på 80-tallet til under 1000 i 1984. Under Gorbatsjovs glasnost- og perestrojka-politikk økte den jødiske emigrasjonen til gamle nivåer igjen.[9]
Historie

Sovjetunionen anses vanligvis som etterkommer av Det russiske keiserdømmet og de kortlivede provisoriske regjeringene til Georgij Lvov og senere Aleksandr Kerenskij. Den siste tsaren, Nikolaj II, styrte Russland frem til mars 1917 da han ble tvunget til å gå av. I oktober 1917 tok Vladimir Lenin makten i det som ble kjent som Oktoberrevolusjonen. Fra 1917 til 1922 var Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk og de andre sovjetrepublikkene uavhengige land, før de gikk sammen i Sovjetunionen i desember 1922.
Revolusjonen og dannelsen av Sovjetstaten
Lenin taler til massene i 1920

Utdypende artikler: Den russiske revolusjon og Den russiske borgerkrigen

Moderne revolusjonære tendenser i det russiske riket begynte med Dekabristopprøret i 1825. Selv om livegenskapet ble avskaffet i 1861 var det på dårlige vilkår for bøndene, noe som gav næring til revolusjonære bevegelser. I kjølvannet av 1905-revolusjonen ble et parlament – Statsdumaen – opprettet i 1906, men tsaren motstod forsøket på å omdanne landet til et konstitusjonelt monarki. Den sosiale uroen fortsatte, og problemene ble etter hvert forsterket av tapene i første verdenskrig og matmangelen i de større byene.

En spontan folkeoppstand i Petrograd i mars 1917 gjorde slutt på tsarens styre, i det som ble kjent som Februarrevolusjonen. Tsarens autoritære styre ble erstattet av en mer liberal, provisorisk regjering, men denne trakk ikke landet ut av verdenskrigen. Samtidig vokste det opp arbeiderråd (såkalte «sovjeter») i hele landet, der bolsjevikene under Lenins ledelse arbeidet for en ny, sosialistisk revolusjon. I Oktoberrevolusjonen i november 1917 tok bolsjevikene makten fra den liberale regjeringen. Oktoberrevolusjonen ble etterfulgt av Den russiske borgerkrigen, en blodig krig som på tross av utenlandsk intervenering endte med seier for sovjetstyret i 1921. En krig med Polen ble avsluttet med Riga-freden samme år, og fastsatte landets nye grenser i vest.
Samlingen av sovjetrepublikkene

I slutten av desember 1922 gikk delegasjoner fra Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk og Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk sammen og fremforhandlet en unionsavtale. Avtalen ble godkjent av Den første sovjetkongress og endelig undertegnet den 30. desember. Den første fremmede staten som anerkjente Sovjetunionen var Den irske republikk. Den 1. februar 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av Det britiske imperiet.

Allerede fra starten av satte bolsjevikene i gang en massiv omveltning av samfunnssystemet. I 1920 kom GOELRO, en plan som blant annet innebar en intensiv elektrifisering av landet og en påfølgende omstrukturering av økonomien. Gjennom planen ble det bygget ut en lang rekke store vannkraftverk, blant annet Dneproges i Ukraina, og vannkraften muliggjorde en påfølgende industriutbygging. GOELRO ble prototypen for de senere femårsplanene.
Stalin kommer til makten
Rivningen av Frelseren Kristus-katedralen i Moskva i 1931. Organisert religion ble undertrykket i Sovjetunionen, og mange kirkebygg ble lagt i ruiner eller omgjort til andre formål.

Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti i 1922. Mot slutten av Lenins liv var han ofte i konflikt med Stalin. Lenin mente blant annet at Stalin var en alt for grov type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen med det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Kamenev og Zinovjev. Zinovjev var leder for Komintern, mens Kamenev fungerte som leder for Politbyrået i Lenins sykefravær. Kort før Oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Zinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om revolusjon for den borgerlige regjering. Dette ble imidlertid avverget av Stalin. Triumviratets hovedmotstander var Lev Trotskij.

Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i 1924, og det var duket for maktkamp.

I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Dette endte med at Trotskij selv ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Zinovjev kom i opposisjon til Stalin, som fant nye støttespillere i Nikolaj Bukharin, Jan Rudzutak, Mikhail Frunze og Feliks Dzierżyński. Kamenev og Zinovjev ble fjernet fra maktposisjonene i 1926. Under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

I 1927 hadde Stalin fått all makt i Sovjetunionen. Offisielt nøyde han seg med vervet som generalsekretær i kommunistpartiet, men alle avgjørelser av betydning måtte innom Stalin.
Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger
Sovjetisk propagandaplakat, 1930: «Kamerat, bli med i kolkosen!» Kollektiviseringsprosessen møtte stor motstand blant mange bønder, og førte blant annet til hungersnøden Holodomor i Ukraina i 1932-33.

Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført NEP-politikken i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, grunnlaget for militær opprustning.

Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. Store deler av de rikeste bøndene («kulakker» i offisiell språkbruk) ødela avlingene og slaktet dyrene så de ikke skulle bli overtatt av staten. Tvangskollektiviseringen førte til at store deler av kulakkene ble sendt i tvangsarbeidsleirer eller drept.

Industrialiseringen var til en stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.

Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommisærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at den oppsatte produksjonskvoten ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde 7−10 millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Ifølge historikeren Alan Bullock var kornhøsten ikke verre enn den i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløse innkrevninger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden, og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.[10][11]

I siste halvdel av 1930-tallet startet Moskva-prosessene. En lang rekke mennesker ble dømt for mer eller mindre fiktive forbrytelser. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og i intelligentsiaen, utryddet under disse prosessene.
Andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Østfronten (andre verdenskrig)
Bilde fra Jaltakonferansen 1945. Fra høyre: Stalin sammen med Roosevelt og Churchill.

Den sovjetiske utenrikspolitikken hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Samtidig med at Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter okkuperte landet de baltiske statene og Nord-Romania (Moldovia), som etter Molotov-Ribbentropavtalen var definert som Sovjetunionens interessesfære. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes under den finske vinterkrigen.

Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941, da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Den sovjetiske hæren var dårlig organisert og ikke forberedt på angrepet, og tyskerne rykket raskt dypt inn på sovjetisk territorium og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetledelsen tonet også ned sin klassekampretorikk og fremholdt at nasjonen var i fare, det var livsviktig at alle samfunnslag forsvarte landet.
Fil:Soviet soldiers advancing through rubble Stalingrad.jpg
Den sovjetiske seieren i slaget om Stalingrad ble vendepunktet på Østfronten under andre verdenskrig.

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen mellom Storbritannia og Frankrike i kampen mot Tyskland og Italia. Under ledelse av dyktige generaler som blant andre Zjukov presset de sovjetiske styrkene etterhvert tyskerne tilbake, etter at krigslykken hadde snudd etter slaget om Stalingrad. På toppmøtene i Teheran (1943) og Jalta (1945) ble det lagt et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Sovjetunionen annekterte byen Königsberg med omgivelser fra Tyskland, og presset også vestgrensen vestover på bekostning av Polen. Latvia, Litauen og Estland var også blitt innlemmet i Sovjetunionen sommeren 1940. Grenseforflytningene førte med seg en omfattende etnisk rensning, der millioner av mennesker ble deportert eller drept. 60 millioner døde under andre verdenskrig
Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt Østblokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Som resultat av seirene på slagmarken tok Den røde armé kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til Den tyske demokratiske republikk («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i Vest-Tyskland og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.
Gerald Ford og Leonid Brezjnev undertegner SALT I-avtalen

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot Japan, og i Operasjon Auguststorm okkuperte de den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.
Khrusjtsjov og Brezjnev

Utdypende artikler: Sovjetunionens historie (1953–1985) og Cubakrisen

I maktkampen i Sovjetunionen etter Stalins død i 1953 tapte Stalins fraksjon. Nikita Khrusjtsjov ble Sovjetunionens nye leder, og konsoliderte sin stilling i en tale til den tyvende sovjetkongress i 1956 der han kritiserte Stalins forbrytelser. Dette startet avstaliniseringen, og markerte begynnelsen på en periode med et åpnere kultur- og samfunnsliv i Sovjetunionen. Khrusjtsjov-epoken var preget av store innenrikspolitiske eksperimenter, blant annet med vidtrekkende jordbruksreformer slik som Jomfrulandplanen. Khrusjtsjovs utenrikspolitikk huskes best for U2-affæren, der et amerikansk spionfly på vei fra Pakistan til Bodø i Norge ble skutt ned over sovjetisk luftrom, og Cubakrisen, der verden var på randen av atomkrig.

Khrusjtsjov satt frem til 1964, da han ble kastet fra makten av Leonid Brezjnev og Nikolaj Podgornyj. Sammen med Aleksej Kosygin dannet disse et nytt lederskap. Brezjnev gjenopptok Stalins linje med fokus på tungindustri. Han forsøkte også å myke opp forholdet til USA, blant annet gjennom Salt-avtalene. Avspenningspolitikken tok slutt omtrent ved inngangen til 1980-årene, da krigen i Afghanistan og sovjetisk opprustning førte til en ny og kaldere periode i forholdet til USA. Brezjnev-epoken så også økonomisk stagnasjon, noe som førte til folkelig misnøye mot statsledelsen.
Romkappløpet
Fil:Gagarin space suite.jpg
Den sovjetiske kosmonauten Jurij Gagarin ble det første menneske i verdensrommet i 1961

Utdypende artikkel: Romkappløpet

Parallelt med våpenkappløpet var den også et kappløp mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.

Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet da Sovjet skjøt opp Sputnik 1 den 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi. Sovjeterne tapte kampen om å komme først til Månen, men var blant annet først ute med å sende et menneske ut i verdensrommet (Jurij Gagarin i 1961) og først ute med en romvandring (Aleksej Leonov i 1965).
Gorbatsjovs reformer og Sovjetunionens fall

Utdypende artikkel: Oppløsningen av Sovjetunionen
Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov (til høyre) i samtale med USAs president Ronald Reagan, 1985.

På 1980-tallet var Sovjetunionens økonomiske situasjon dyster, og det ble etter hvert satt i gang et lappeteppe av reformer for å forbedre situasjonen. Etter Brezjnevs død hadde man et kort mellomspill med Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko, før Mikhail Gorbatsjov ble generalsekretær i 1985. Gorbatsjov igangsatte omfattende økonomiske reformer (perestrojka), og myket også opp systemet med offentlig sensur (glasnost).

På slutten av 1980-tallet begynte delrepublikkene i Sovjetunionen prosessen med å løsrive seg fra unionen, da den sovjetiske grunnloven åpnet for utmelding. Den 7. april 1990 ble det vedtatt en ny lov som gav delrepublikkene lov til å melde seg ut etter folkeavstemninger med minst to tredjedels flertall for uavhengighet. Mange delrepublikker holdt også for første gang i unionens historie frie valg til nasjonalforsamlingene samme år. De nyvalgte nasjonalforsamlingene vedtok snart lover som gikk i mot det sentrale lovverket. I 1989 ble Boris Jeltsin valgt til leder i det nyopprettede russiske parlamentet, og den 12. juni 1990 erklærte det russiske parlamentet av russiske lover skulle ha forrang foran sovjetiske lover. Den uoversiktlige juridiske situasjonen fortsatte i 1991 mens sovjetrepublikkene sakte men sikkert de facto ble uavhengige.

Den 17. mars 1991 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt unionen skulle fortsette. I ni av femten sovjetrepublikker ble det flertall for fortsatt union, noe som styrket Gorbatsjovs stilling noe. Sommeren 1991 ble det fremforhandlet en ny unionsavtale, som ville omdanne Sovjetunionen til et løsere forbund av halvveis uavhengige stater.

Selv om åtte av sovjetrepublikkene godtok avtalen ble avtalen ødelagt av kuppforsøket mot Gorbatsjov i august 1991. De konservative kuppmakerne ønsket å stoppe Gorbatsjovs reformprosess, og var beredt til å bruke makt til å holde unionen samlet. Kuppet feilet, men Gorbatsjov var likevel den store taperen på bekostning av Jeltsin. Maktbalansen var nå i delrepublikkenes favør, og i 1991 fulgte Estland og Latvia Litauens eksempel fra året før og erklærte sin uavhengighet. De 12 gjenværende sovjetrepublikkene fortsatte forhandlingene om en ny union, uten å bli enige.

Den 8. desember 1991 undertegnet presidentene i Russland, Ukraina og Hviterussland Minsk-avtalen. Denne etablerte Samveldet av uavhengige stater (SUS). Den 21. desember ble det undertegnet en lignende avtale mellom alle sovjetrepublikkene unntatt Georgia, noe som førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Den 25. desember gjorde Gorbatsjov det uunngåelige og gikk av som Sovjetunionens president. Dagen etter valgte Det øverste sovjet å oppløse seg selv, samtidig som de godtok oppløsningen av unionen. Selv om mange offentlige sovjetiske institusjoner bestod en tid til før de ble overført til de nye, uavhengige landene regnes 26. desember 1991 som dagen for Sovjetunionens oppløsning.
Politikk
Fra en sovjetisk partibok. Sovjetunionens samfunnsliv ble totalt dominert av Sovjetunionens kommunistiske parti, landets eneste tillatte politiske parti.

Gjennom hele Sovjetunionens levetid var sovjetisk politikk dominert av Sovjetunionens kommunistiske parti, det eneste tillatte politiske partiet. Partiet anså seg som Marxist-Leninistisk, og basert på Lenins prinsipp om demokratisk sentralisme. Under Khrusjtsjov og Brezjnev ble kommunistpartiets dominans enda sterkere enn under Stalin. Den nye sovjetiske grunnloven fra 1977 definerte partiet som «den ledende kraft i Sovjetsamfunnet» og «kjernen i dets politiske system», og sørget for partiets dominans i alle stats- og samfunnsorganisasjoner.[12]

Partiets øverste administrative organ var politbyrået. Partiets ledende rolle gjorde at dette forumet også ble det øverste statsadministrative maktorgan. Politbyrået skulle i teorien velges av partiets sentralkomité, men fungerte i praksis som et selvsupplerende organ.[13]

Under politbyrået kom ministerrådet og partiets sekretariat. Partiets sekretariat hadde hovedansvar for å kontrollere at administrasjonen fulgte opp politiske vedtak, og koordinerte økonomien og samfunnslivet. Sekretariatet la også frem forslag til politbyrået. Sekretariatet ble ledet av generalsekretæren, som var landets mektigste person. Alle ansettelser i høyere stillinger i statsapparatet måtte også godkjennes av partiets sekretariat. [14]

Ministerrådet var nominelt sett Sovjetunionens regjering. Under Brezjnev hadde den over 100 medlemmer, og bestod av ministere, statsministrene i delrepublikkene og formenn for forskjellige statlige komiteer (slik som Gosplan), i tillegg til et formannskap ledet av unionens statsminister. Ministerrådet skulle lede den daglige administrasjonen av landet, med partiets sekretariat i en kontrollerende funksjon. Ministerrådet kunne også forberede og legge frem forslag til politbyrået.[15]

Den øverste lovgivende makten i Sovjetunionen var Det øverste sovjet. Parlamentet møttes imidlertid bare to ganger i året, og vedtok alltid partiets og regjeringens forlag uten å protestere. Det øverste sovjet hadde også et valgt presidium, der lederen var Sovjetunionens president og dermed landets formelle statsoverhode. Presidiet kunne utstede lover når Det øverste sovjet ikke var samlet.[16]
Kreml i Moskva, 1981. Ordet Kreml ble ofte brukt synonymt om den russiske politiske ledelsen, og gav opphav til uttrykket kremlologi. Til venstre for Kreml sees Moskvaelven, til høyre Vasilijkatedralen.
Medlemskap i internasjonale organisasjoner

Sovjetunionen var en av statene som grunnla De forente nasjoner i 1945, og landet fikk fast plass i sikkerhetsrådet med tilhørende vetorett. Ved siden av Sovjetunionen som helhet fikk også Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk og Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk plass i hovedforsamlingen. Stalin hadde opprinnelig krevd at alle seksten sovjetrepublikkene skulle få plass i FN. Under Jaltakonferansen gjorde Roosevelt det klart at da måtte også alle amerikanske delstater få plass. Kompromisset ble dermed at kun Ukraina og Hviterussland ble med, noe som gav Sovjetunionen tre stemmer i hovedforsamlingen.[17] Ukrainas og Hviterusslands medlemskap i FN gav liten mening fra en juridisk synsvinkel, men siden Stalin fryktet at FN ville bli alt for dominert av vestmaktene valgte Roosevelt og Churchill delvis å imøtekomme Stalins krav.[18]
«På vakt for fred og sosialisme» – Sovjetisk frimerke fra 1975 som markerer tyveårsjubileet til Warszawapakten.

Østblokkens motstykke til Det europeiske økonomiske fellesskap var COMECON. COMECON ble stiftet i 1949 etter initiativ fra Stalin, og skulle roe ned satellittstatene som ikke fikk ta del i Marshallhjelpen. Organisasjonen vokste etterhvert ut over Europas grenser, og omfattet 450 millioner mennesker i ti land på tre kontinenter. Gjennom COMECON fikk medlemslandene koordinert femårsplanene sine med tanke på utenrikshandel, utvekslet forskningsresultater og teknologi, utvekslet arbeidskraft og muligheten til å samarbeide om utvinningen av naturressurser.[19]

I 1955 undertegnet østblokklandene «Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse», vanligvis kjent som Warszawapakten. Traktaten var ment som et svar på vestens NATO, som ble dannet i 1949. Warszawapakten var fullstendig dominert av Sovjetunionen, og fungerte i praksis som et verktøy for å holde de andre landene i Øst-Europa politisk og militært i sjakk. Warszawapakten hadde ingen egen kommandostruktur, men var underlagt det sovjetiske forsvarsdepartementet. Pakten bidro til å danne en fasade av en felles beslutningstakingsprosess i øst, mens den i praksis ga Sovjetunionen full kontroll over de militære styrkene til sine allierte. [20]
Administrativ inndeling
De femten unionsrepublikkene mellom 1956 og 1991:
1 – Armenske SSR
2 – Aserbajdsjanske SSR
3 – Hviterussiske SSR
4 – Estiske SSR
5 – Georgiske SSR
6 – Kasakhiske SSR
7 – Kirgisiske SSR
8 – Latviske SSR
9 – Litauiske SSR
10 – Moldaviske SSR
11 – Russiske SFSR
12 – Tadsjikiske SSR
13 – Turkmenske SSR
14 – Ukrainske SSR
15 – Usbekiske SSR

Sovjetunionen var formelt en føderasjon. Mellom 1956 og 1991 bestod unionen av 15 nasjonale sosialistiske sovjetrepublikker (eller unionsrepublikker), som på papiret kunne trekke seg ut av unionen. Hver sovjetrepublikk hadde sin egen hovedstad, mens Moskva var hovedstad for hele Sovjetunionen. Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk hadde i tillegg en spesiell status. Hver av republikkene hadde sin egen forfatning, som sammen med Sovjetunionens sentrale grunnlov la opp til maktfordelingsprinsippet. I praksis fattet regjeringen i Moskva alle beslutninger av betydning, og de regionale styresmaktene hadde svært liten innflytelse.

Innenfor republikkene fantes det såkalte autonome sosialistiske sovjetrepublikker (for eksempel Nakhitsjevan), autonome regioner (for eksempel Den jødiske autonome oblast) og autonome distrikter. Disse enhetene hadde delstatskarakter, men med mindre selvstyre enn sovjetrepublikkene. Forskjellige tolkninger av Sovjetunionens grunnlov av 1977 er en viktig faktor i flere konflikter i post-sovjetiske stater. Dette gjelder blant annet Abkhasia, som var en autonom republikk, og Nagorno-Karabakh, som var en autonom region.
Unionsrepublikkene i 1991 og nåværende stater

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble alle sovjetrepublikkene selvstendige stater. De baltiske statene ble senere med i NATO og EU, mens resten av etterfølgerstatene gikk inn i Samveldet av uavhengige stater (SUS). Tidligere sovjetrepublikker har også gått inn i en mengde andre mellomstatlige organisasjoner, blant annet GUAM og Shanghai-gruppen. Tabellen under viser de tidligere sovjetrepublikkene og de nåværende landene, og oppsummerer deres viktigste mellomstatlige organisasjoner.
Unionsrepublikk i USSR Nåværende stat SUS NATO EU EAEC GUUAM CSTO SCO
Russisk SFSRs flagg
Russiske SFSR|Russisk SFSRs flagg 1922–56 Russisk SFSRs flagg
Russiske SFSR 1956–91 Russlands flagg
Russland 1991 – – 2002 – Blank 1996
Den karelo-finske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Karelo-finske SSR 1940–56
Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Hviterussiske SSR 1922–91 Hviterusslands flagg
Hviterussland 1991 – – 2002 – Blank –
Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Estiske SSR 1940–91 Estlands flagg
Estland – 2004 2004 – – – –
Den latviske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Latviske SSR 1940–91 Latvias flagg
Latvia – 2004 2004 – – – –
Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Litauiske SSR 1940–91 Litauens flagg
Litauen – 2004 2004 – – – –
Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Moldovske SSR 1940–91 Moldovas flagg
Moldova 1991 – – Obs. 1997 – –
Ukrainsk SSRs flagg
Ukrainske SSR 1922–91 Ukrainas flagg
Ukraina 1991 – – Obs. 1997 – –
Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikks flagg
Transkaukasiske SFSR 1922–36 Den armenske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Armenske SSR 1936–91 Armenias flagg
Armenia 1991 – – Obs. – Blank –
Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Aserbajdsjanske SSR 1936-91 Aserbajdsjans flagg
Aserbajdsjan 1991 – – – 1997 – –
Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Georgiske SSR 1936–91 Georgias flagg
Georgia 1993-2008 – – – 1997 – –
Den kasakhiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Kasakhiske SSR 1936–91 Kasakhstans flagg
Kasakhstan 1991 – – 2002 – Blank 1996
Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Kirgisiske SSR 1936–91 Kirgisistans flagg
Kirgisistan 1991 – – 2002 – Blank 1996
Den tadsjikiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Tadsjikiske SSR 1929–91 Tadsjikistans flagg
Tadsjikistan 1991 – – 2002 – Blank 1996
Den turkmenske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Turkmenske SSR 1925–91 Turkmenistans flagg
Turkmenistan 1991-2005 – – – – – –
Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikks flagg
Usbekiske SSR 1925–91 Usbekistans flagg
Usbekistan 1991 – – – 1999–2005 – 2001

* Unionsrepublikk i USSR: Navn på unionsrepublikken og tidsrom for medlemskapet i Sovjetunionen
* Nåværende stat: Stat som etter 1991 har vært uavhengig og internasjonalt anerkjent
* SUS:Medlemskap i Samveldet av uavhengige stater
* NATO: Medlemskap i NATO
* EU: Medlemskap i Den europeiske union
* EAEC: Medlemskap i det eurasiske økonomiske samarbeidsområdet EAEC (eller EURASEC)
* GUAM: Medlemskap i det demokratiske og økonomiske samarbeidsområdet GUAM
* CSTO: Medlemskap i den kollektive sikkerhetspakten i SUS, CSTO
* SCO: Medlemskap i Shanghai-gruppen
* Obs.: Observatør i EAEC

Sovjetledere

Som sentralt maktapparat utpekte politbyrået Sovjetunionens leder. Samtidig eksisterte de formelle embedene kommunistpartiets generalsekretær, Sovjetunionens statsminister og formannen av det øverste sovjet. Josef Stalin og andre utøvde formelt makt som kommunistpartiets generalsekretær. Vladimir Lenin og Georgij Malenkov var formelt statsministre.

Som kommunistpartiets generalsekretær ble Mikhail Gorbatsjov i 1985 utpekt som sovjetleder. Den 13. mars 1990 overførte han kommunistpartiets konstitusjonelle rolle som styrende organ til det øverste sovjet. Den 15. mars samme år ble embedstittelen «formann av det øverste sovjet» endret til «president av Sovjetunionen» (russisk: Президент на СССР, Prezident na SSSR).
Navn Periode Kommentar
Mikhail Gorbatsjov Mikhail Gorbatsjov 1985–1991 Gorbatsjov ønsket å reformere Sovjetunionen, men mislyktes i å holde landet sammen.
Konstantin Tsjernenko 1984–1985 Tsjernenko var leder i knappe 13 måneder, og hadde såpass dårlig helse at han var ute av stand til å lede landet på en fornuftig måte.
Jurij Andropov 1982–1984 Andropov var leder i 16 måneder, og foretok en rekke utrenskninger i det sovjetiske lederskapet.
Leonid Brezjnev Leonid Brezjnev 1964–1982 Brezjnevs periode var preget av økonomisk stagnasjon, en tiltagende personlighetskult, forsøk på avspenning med USA på 1970-tallet og invasjonene av av Tsjekkoslovakia i 1968 og Afghanistan i 1979.
Nikita Khrusjtsjov Nikita Khrusjtsjov 1953–1964 Khrusjtsjov huskes best for storstilte landsbruksreformer og utenrikspolitiske eventyr som Cubakrisen.
Georgij Malenkov 1953 Malenkov ble statsminister etter Stalins død, men ble raskt satt på sidelinjen av Khrusjtsjov.
Josef Stalin Josef Stalin 1924–1953 Stalin førte landet gjennom den andre verdenskrig og en storstilt industrialisering. Han huskes også for deportasjoner, utrenskninger og Gulag-systemet.
Vladimir Lenin Vladimir Lenin 1922–1924 Lenin var Sovjetunionens grunnlegger, men fikk liten innvirkning etter statens opprettelse pga. sin sykdom (han hadde slag og døde kort tid etter.).
Forsvar
Sovjetisk jagerfly av typen MiG-31. Det sovjetiske forsvaret hadde stort fokus på forsvar av eget luftrom, og opererte verdens mest omfattende nettverk av antiluftskyts og jagerfly.
SS-20 mellomdistanserakett. Sovjetiske SS-20 kunne ødelegge praktisk talt ethvert militært mål i Europa på svært kort tid. Utplasseringen av disse mobile rakettene på slutten av 1970-tallet satte i gang et nytt våpenkappløp i Europa der NATO blant annet utplasserte Pershing II-raketter i Vest-Tyskland for motvirke trusselen etter det såkalte Dobbeltvedtaket.

Utdypende artikler: Den røde armé og Den sovjetiske marine

Sovjetunionens forsvar hadde fem grener: De strategiske rakettstyrkene, hæren, flyvåpenet, luftforsvarsstyrkene og marinen. Den sovjetiske hæren var kjent som Den røde armé, og begynte som bolsjevikenes styrker under borgerkrigen. Hæren var våpengrenen med mest politisk innflytelse, og hadde i 1989 to millioner mann under våpen fordelt på 150 motoriserte rifledivisjoner og 52 panserdivisjoner. Den sovjetiske marinen var frem til starten av 60-tallet en relativt lite utbygget forsvarsgren, men etter Cubakrisen ble den kraftig utvidet under Sergej Gorsjkovs ledelse. Sovjetmarinen var spesielt kjent for missilkryssere og ubåter, og hadde en mannskapsstyrke på 500 000 mann (1989).

De strategiske rakettstyrkene rådet over mer enn 1 400 interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) fordelt på 28 baser og 300 kommandosentre. Størstedelen av styrken var tunge R-36 (NATO-betegnelse SS-18) og UR-100N (NATO-betegnelse SS-19) ICBMer, men på slutten av unionens levetid skiftet fokuset til en viss grad til lettere og mer mobile enheter. Det sovjetiske luftvåpenet hadde hovedfokus på strategiske bombefly, og skulle i en krigssituasjon slå ut fiendtlig infrastruktur og kjernefysisk kapasitet. Flyvåpenet hadde også jagerbombere og taktiske bombefly som skulle støtte hæren i kamp. Den femte våpengrenen var luftforsvarsstyrkene, som ble skilt ut som en egen våpengren i 1948. Disse opererte verdens mest omfattende nettverk av antiluftskyts og jagerfly, og hadde ansvaret for å beskytte sovjetisk infrastruktur, industri og strategiske rakettstyrker i tilfelle invasjon.

Det øverste forsvarspolitiske organet i Sovjetunionen var Forsvarsrådet. Dette bestod av en blanding av fagmilitære og politikere, og ble ledet av generalsekretæren i partiet. Forsvarsrådet tok seg av koordineringen med forskningsmiljøene og forsvarsindustrien, bestemte de overordnede militære doktrinene, utformet forsvarsbudsjettet, styrte utplasseringen av sovjetiske styrker i utlandet, og var de med myndighet til å beordre bruk av atomvåpen. Underlagt Forsvarsrådet var tre militære organisasjoner: Hovedmilitærrådet, Forsvarsdepartementet og Generalstaben. I tillegg til den praktiske gjennomføringen av Forsvarsrådets vedtak hadde disse tre en rådgivende funksjon.[21] Hovedmilitærrådet bestod av toppledelsen i Forsvarsdepartementet, og hadde ansvaret for trening og mobilisering av militære styrker.[22]

Forsvarsdepartementet hadde ansvaret for den daglige oppfølgingen av forsvaret. I tillegg til en politisk utpekt forsvarsminister bestod departementsledelsen av tre førsteviseministre (hvorav én var øverstkommanderende for Warszawapakten), og elleve viseministre fra forskjellige deler av forsvarsapparatet (både fra den operative biten og fra avdelinger med støttefunksjoner).[23] Generalstaben var inndelt i fem hoveddirektorater og fire direktorater, og stod for strategisk og operativ forskning og planlegging, etterretning og analyse. De hadde også ansvaret for kommunikasjon med pressen og for militærattachéer i utlandet. I krigstid fikk Generalstaben overansvaret for utføringen av militære planer og koordineringen av forsvarsgrenene.[24]

Sovjethæren var direkte involvert i flere militære operasjoner utenlands i etterkrigstiden. Blant disse var oppstandene i Øst-Tyskland (1953), Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968). Sovjetunionen var også deltagende i borgerkrigen i Afghanistan i ni år fra 1979.

Sovjetunionen hadde almen verneplikt for menn, og omtrent 75 % av de militære mannskapene var soldater i førstegangstjeneste. Verneplikten varte til soldatene fylte 50 (65 for offiserer), og reservestyrkene bestod av omtrent 50 millioner mann. Det var også repetisjonsøvelser med jevne mellomrom. Kvinner kunne gjøre frivillig tjeneste, men ble ikke brukt i kamp. Unntaket fra dette var under borgerkrigen og under andre verdenskrig, da tilsammen 800 000 kvinner var innrullert, mange i stridende avdelinger. Det fantes svært få kvinner i offiserskorpset.
Økonomi
Stålverket i Magnitogorsk på 1930-tallet

Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte «nye økonomiske politikk» (NEP) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning. Den første femårsplanen ble lansert i 1928. Under andre verdenskrig ble mye sovjetisk industri flyttet langt østover for å unngå at den skulle falle i hendene på tyskerne. Etter krigen ble mye tysk industri tatt som krigsbytte, sammen med kunnskapsrike tyske ingeniører og vitenskapsmenn.

Etter NEP-perioden hadde Sovjetunionen en sentralstyrt økonomi – såkalt planøkonomi. All økonomisk virksomhet fant sted etter planer fra byrået Gosplan. Før kollapsen var den sovjetiske økonomien den største planøkonomien i verden. Sovjetunionens bruttonasjonalprodukt (BNP) var estimert til 2,4 billioner USD (1986), noe som tilsvarte 8 375 USD pr. innbygger. Den økonomiske veksten (justert for inflasjon) var på samme tid ca. 1,5 %.[25] Til sammenligning hadde Norge i 1989 et BNP på 75,8 milliarder USD (17 900 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 5,7 %, mens USA hadde BNP på $5,2 billioner USD (21 082 pr. innbygger) og en økonomisk vekst på 2,9 %.[26]

Det sovjetiske jordbruket var hovedsakelig basert på kollektivbruk og statsbruk, disse stod for mesteparten av produksjonen av hvete, poteter, sukker, bomull, solsikker og lin. Private jordstykker var også viktige i matproduksjonen, her ble det spesielt produsert kjøtt, melk, egg og grønnsaker. Det var stadig underproduksjon av mat, og store mengder korn og kjøtt måtte importeres. Selv om jordbruket stadig ble prioritert fra statens side var det mange strukturelle svakheter i systemet, blant annet utilstrekkelig gjødsling, manglende kjølesystemer, dårlig lagring og transport, samt urealistisk planlegging og styring av landbrukssektoren. Videre hadde kun 1,1 % av jordbruksarealet optimale nedbørsmengder, noe som gav sterkt varierende kornhøster. Store deler av landet lå også for langt nord til å kunne brukes til effektivt jordbruk.[27]

Hovedårsaken til matknappheten var imidlertid korrupsjon, lav arbeidsmoral og svinn. Én tredjedel av produserte varer på kollektivbrukene og statsbrukene forsvant på veien fra jordet til konsumentene. Samtidig hadde bønder liten grunn til å slite seg ut på kollektivbrukene; en bonde i 1950 fikk 2⁄3 av inntekten sin fra å jobbe på sitt lille private jordstykke på fritiden og kun 1⁄3 fra fulltidsjobben i stats- eller kollektivbruket. Når bøndenes små, private jordstykker i 1950 stod for 38 % av landets samlede matproduksjon er det tydelig at produktiviteten på fellesjorden var langt lavere enn den kunne ha vært.[28] Selv om Khrutstsjov i 1960 erklærte at Sovjetunionen skulle gå forbi USA i kjøttproduksjon innen 1980 var det lite som endret seg. På begynnelsen av 80-tallet stod de 4 prosentene av de totale dyrkede landområdene som ble drevet privat for 60 % av potetavlingene, 40 % av frukt og grønnsaker og mellom 30 og 40 % av produksjonen av kjøtt og egg. Samtidig gikk tallet på kollektivbrukbønder ned fra 17 millioner på midten av 60-tallet til 9 millioner i 1980, noe som ytterligere bidro til problemene i jordbruket.[29]

Sovjetunionen hadde verdens største havgående fiskeflåte, som ble etterfulgt av store, moderne fiskeforedlingsskip. Mesteparten av fisket foregikk i Atlanterhavet og i Stillehavet, kun 10 % av fisket ble gjort i innsjøer og i elver.[27]
Sovjetunionen var selvforsynt med kraft, etter en massiv utbygging av atomkraftverk og vannkraftverk. Bildet viser byggingen av vannkraftverket Dneproges i Zaporizjzjia i Ukraina, ca. 1930.

Sovjetisk industri vokste etter hvert og gjorde landet til det nest største industrilandet i verden. Graden av industrialisering varierte stort innad i landet, de mest industrialiserte delene av Sovjetunionen var det nordvestlige Russland, områdene like øst for Ural og det østlige Ukraina. Minst industrialisert var Sentral-Asia, Moldova, Hviterussland og det vestlige Ukraina.[30] De høyest prioriterte industrisektorene var maskinindustrien og metallindustrien, i tillegg til produksjonen av forsvarmateriell. Produksjonen av forbruksvarer ble i liten grad prioritert. Mesteparten av forskningsressursene ble brukt i forsvarssektoren. Sovjetunionen var selvforsynt med energi og var en viktig eksportør av kraft. Landet var på slutten verdens største produsent av olje og naturgass, og verdens nest største produsent av kull. De viktigste kildene til elektrisk strøm var kull, petroleum, atomenergi og vannkraft.[27]

Det var et mål for sovjetmyndighetene å være selvforsynte, og utenrikshandelen spilte derfor en mindre rolle for landets næringsliv. I 1985 var importen og eksporten samlet på 185,9 milliarder USD, noe som kun utgjorde 4 % av BNP. Landets viktigste handelspartnere var de andre kommunistiske landene i Øst-Europa, handelen med disse utgjorde 67 % av utenrikshandelen. Av den resterende utenrikshandelen var 22 % med i-land og 11 % med u-land. De viktigste eksportvarene var petroleumsprodukter, industriutstyr, metaller, tømmer, landbruksvarer, maskinutstyr og våpen og annet militært utstyr. De viktigste importvarene var korn og andre jordbruksvarer, stål (spesielt rørledninger), industrivarer og forbruksvarer. Handelen med andre kommunistiske land foregikk på bilateral basis, der importen og eksporten var like stor. Med vesten var det stadig underskudd i handelsbalansen, men dette ble oppveiet av inntekten ved våpeneksport til den tredje verden.[27] Kjente sovjetiske eksportvarer inkluderte bilmerkene Lada og Moskvitch, lastebilene Kamaz og Ural, våpen som automatgeværet AK-47 og stridsvognen T-55, kameramerket Zenit og andre.

Veksten støtte på problemer fra 1970-tallet, hvor industrivekst basert på mengde med arbeidskraft og tilgjengelige råvarer ikke lenger var mulig. Kvaliteten måtte heves for å hevde seg på eksportmarkedet, noe som viste seg vanskelig å få til. Produksjonen av forbruksvarer var alltid mindre enn etterspørselen, noe som førte til en vedvarende vareknapphet. Kvaliteten på mat, klær, husvære og tjenester var også ofte utilstrekkelig for innbyggerne. Sent på 1980-tallet ble det innført økonomiske reformer, spesielt under Gorbatsjovs glasnost, hvor sentral styring ble redusert til fordel for økt lokalt selvstyre og en viss markedstilpasning.
Sovjetisk 25-rubelseddel, 1961.

Sovjetunionens valuta het rubel (valutakode: SUR), og var delt inn i 100 kopek. Det var ikke lov å omsette rubler utenfor landets grenser, og innenlands ble vekslingskursen bestemt av myndighetene. Under valutareformen i 1961 ble kursen satt til 90 kopek for én dollar.[31] Kursen kunne variere fra år til år, for eksempel gikk den gradvis fra 0,838 rubler for én dollar i 1985 til 0,580 rubler for én dollar i 1990.[32] Siden vekslingskursen mot andre valutaer var satt urealistisk høyt vokste det frem et stort svartbørsmarked for handel med utenlandsk valuta i Sovjetunionen.

Sovjetunionen hadde i 1991 ca. 1 100 flyplasser med permanent dekke. Flyflåten var på ca. 4 000 sivile fly. Jernbanenettet var på samme tid på totalt 147 400 kilometer, hvorav 53 900 var elektrifisert. Veinettet var på 1 757 000 kilometer, hvorav 1 310 600 hadde fast dekke. Landet hadde 123 700 kilometer med navigerbare vannveier (ikke inkludert Kaspihavet). Sovjetunionens viktigste havnebyer var Leningrad, Riga, Tallinn, Kaliningrad, Liepāja, Ventspils, Murmansk og Arkhangelsk.[32] Det sovjetiske handelsflåten var på ca. 2 500 havgående fartøyer.[27]
Samfunn
Utdanningssystem
Sovjetiske skolebarn, 1985.

Skoleplikten i Sovjetunionen begynte da barna var syv år, og varte frem til og med videregående skole da elevene var sytten eller atten. De første åtte årene var felles for alle elever, mens det var fire valgmuligheter for de siste to årene. 60 prosent valgte å bruke de to siste årene på allmennfag, noe som gav rett til å ta opptakseksamen til universiteter og høyskoler. Det gikk også an å ta en mer spesialisert og teoretisk utdannelse på videregående skole-nivå og gå ut i jobb uten høyere studier, dette tok tre eller fire år. Det fantes også yrkesskoler med studieløp over to til fire år. Det siste alternativet var å gå rett ut i en industrijobb etter åttendeklasse, men man skulle da fullføre skolegangen gjennom kveldskurs eller fjernundervisning. Imidlertid mislyktes halvparten i sistnevnte gruppe i å fullføre videregående opplæring.[33]

Læreplanene i skolen var styrt fra sentralt hold, det samme var lærebøker, oppmøtepolitikk og eksamener. Det ble stilt høye krav til elevene med hovedvekt på realfag og språk, opplæringen i første fremmedspråk gikk over seks år. De humanistiske fagene var ideologisk baserte, med stort fokus på marxisme. De siste to trinnene var alle elever pålagt å ha to uketimer med militær trening.

Grunnloven garanterte alle innbyggere skolegang på morsmålet, men dette gjaldt ikke alltid i praksis for brukere av mindre språk eller for elever bosatt utenfor eget språkområde. For ikke-russere var det også obligatorisk undervisning i russisk. Siden den store majoriteten av høyere utdanning foregikk på russisk valgte også mange å sende barna sine på russiskspråklige grunnskoler.

Høyere utdanning var delt inn i to systemer – universiteter og høyskoler (kalt «institutter»). En universitetsutdannelse varte typisk i fem år, og var i hovedsak svært spesialisert. Likevel var studentene pålagt å ta emner i ideologiske temaer (marxisme, kommunistpartiets historie), ta ett fremmedspråk og ha obligatorisk fysisk fostring. Etter laveregradsstudier kunne man gå videre til en kandidat nauk-grad, noe som omtrent tilsvarte hovedfag. Den høyeste akademiske graden var doktor nauk, som omtrent tilsvarte en doktorgrad i det gamle europeiske systemet.[34]

Opptak til universiteter skjedde to ganger årlig etter tøffe opptaksprøver. Man søkte seg inn på spesifikke studieprogrammer, og opptaksprøvene varierte med studieprogrammet. Grunnet mange søkere var det også vanskeligere å komme seg inn på spesielt prestisjefylte universiteter, blant disse utmerket Statsuniversitetet i Moskva og Statsuniversitetet i Leningrad seg som spesielt vanskelige å komme inn på. Antallet studieplasser innenfor hvert fagområde ble bestemt sentralt av Departementet for høyere utdannelse i Moskva etter de til en hver tid rådende prognoser for industriens fremtidige behov. Søkere med minoritetsbakgrunn hadde også en egen kvote ved opptak til universiteter.

All høyere utdanning var finansiert over offentlige budsjetter, og det ble ikke betalt skolepenger. Studentene fikk også stipender til livsopphold, og studenter med gode resultater fikk høyere stipender.

Det var i liten grad overlapp mellom utdannelsene som ble tilbudt ved universiteter og ved høyskoler, alle profesjonsutdannelser (som medisin og arkitektur) hørte hjemme i høyskolesystemet. Høyskolene var alltid spesialiserte og hadde undervisning kun i ett fagområde (med unntak av de obligatoriske emnene i ideologi, fremmedspråk og fysisk fostring). Høyskolene var også mer praktisk rettet enn universitetene. Høyskoleutdanning varte i fem eller seks år.

Universitetene og høyskolene jobbet tett sammen med industrien, og uteksaminerte kandidater ble beordret i jobb av spesielle ansettelseskommisjoner. De nyutdannede kunne til en viss grad komme med ønsker til kommisjonen, men kommisjonens avgjørelse var alltid absolutt. Dette gjorde at ektefeller kunne bli beordret til forskjellige kanter av landet. Pliktarbeidsperioden varte i to år, etter dette kunne man hovedsakelig velge hvor man ville søke arbeid.
Media
En Pravda-forside fra 1950-tallet. Pravda var Sovjetunionens viktigste dagsavis med 20 millioner daglige lesere.

Sovjetunionens massemedier fungerte som kommunistpartiets forlengede arm, og hadde som oppgave både å kontrollere og mobilisere samfunnet. Allerede fra revolusjonen av var Lenin og bolsjevikene avhengig av medienes støtte for å vinne støtte i folket. Gjennom radio, aviser og andre publikasjoner oppfordret myndighetene folket til å «bygge sosialismen» samtidig som partilinjen ble gjort kjent. Senere ble filmer, TV og datamaskiner viktige deler av sovjetmyndighetenes propaganda, og alle medier ble brukt til å spre marxistisk-leninistiske verdier til folket. Den teknologiske utviklingen gjorde det imidlertid vanskeligere å beholde grepet over massekommunikasjonen, blant annet gjorde hjemmevideosystemene på 1980-tallet det vanskelig å kontrollere sirkulasjonen av forbudte videokassetter.[35]

I 1988 hadde Sovjetunionen mer enn 8 000 dagsaviser på ca. 60 språk. Disse hadde et samlet opplagstall på omtrent 170 millioner eksemplarer. Riksdekkende aviser var alltid på russisk, på tross av at kun halvparten av befolkningen var etniske russere. Andre språk stod for omtrent 25 % av det samlede opplaget. Alle avisjournalister og redaktører var medlemmer av den partikontrollerte fagforeningen for journalister, og 80 % var partimedlemmer. Alle ansettelser av redaktører kom fra partiet. Journalistutdannelsen var også sterkt politisk styrt, og den vanligste veien inn i avisbransjen var gjennom instituttet for journalistikk ved Statsuniversitetet i Moskva der studentene fikk god opplæring i partilinjen.

Av dagsavisene var Pravda den største og viktigste, med 20 millioner daglige lesere. Pravda hadde hovedfokus på hendelser i kommunistpartiet og innenriks- og utenriksnyheter. Andre viktige aviser var Izvestija (utgitt av presidiet i Det øverste sovjet, 8-10 millioner daglige lesere), Trud («Arbeid», utgitt av fagforeningene, 8-9 millioner daglige lesere) og Komsomolskaja Pravda (utgitt av Komsomol, 9-10 millioner daglige lesere).[36]

Fra og med 1970-tallet ble fjernsynet det viktigste massemediet. I 1988 hadde omtrent 75 millioner husholdninger fjernsynsapparat, og det anslås at 93 % av befolkningen så på TV. Sovjetunionen hadde fire TV-kanaler som sendte et femtitalls timer daglig. Alle kanalene hadde tilholdssted i Moskva. Omtrent 20 % av sendingene var nyheter, med programmet Vremja som flaggskipet. Vremja ble sett av mellom 80 og 90 % av husholdningene, og ble sendt klokken 21.00 Moskva-tid. Hovedfokuset for nyhetene lå innenriks, og det var i liten grad meldt om sportsnyheter. Det viktigste programmet for utenriksnyheter var Vokrug sveta («Verden rundt»), som med sine to sendinger hver ettermiddag og kveld daglig tiltrakk seg mellom 60 og 90 millioner seere. Alle TV-programmer skulle ha en ideologisk vinkling, spesielt var det viktig å oppfordre seerne til å arbeide hardere. TV-filmer handlet ofte om heltedåder fra andre verdenskrig eller politiets og sikkerhetstjenestens kamp mot «imperialistiske trusler». Barneprogrammene var alltid av ikke-voldelig natur, mens underholdningsprogrammene la vekt på riktige sosiale verdier.[37]

Som med fjernsyn og aviser hadde også radiosendingene en ideologisk natur. Myndighetene sendte tilsammen 1 400 timer radio daglig over hele landet. De viktigste radiostasjonene sendte fra Moskva, der åtte stasjoner sendte 180 timer om dagen. Blant de var Radio Moscow World Service som var sovjetstatens offisielle talerør utad, og som på høyden på 1970-tallet sendte 254 timer daglig på tilsammen 77 ulike språk. Myndighetenes kontroll over eteren var imidlertid ikke tilnærmet absolutt slik den var med fjernsynet (i Estland fikk deler av landet inn finsk fjernsyn), og de statskontrollerte stasjonene måtte konkurrere med utenlandske stasjoner på tross av sovjetmyndighetenes forsøk på å blokkere dem. Viktige utenlandske stasjoner som kunne tas inn i Sovjetunionen var Radio Free Europe, Voice of America, BBC og Deutsche Welle. Det estimeres at to til tre millioner sovjetborgere lyttet til utenlandsk radio regelmessig.[38]
Helsevesen

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!»[39] De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Den samfunnsmedisinske fremgangen fortsatte under Khrusjtsjov, blant annet var spedbarnsdødeligheten i Sovjetunionen lavere på 60-tallet enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, men kvaliteten var varierende. Tannhelsetjenester var lite prioritert, og lå i kvalitet langt etter hva de gjorde i vesten. Som på andre områder i sovjetsamfunnet var de beste sykehusene reservert for partifunksjonærer og andre samfunnstopper.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA. Dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter. Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet. Leger hadde langt lavere status og lønn enn i vestlige land. På 1980-tallet var en gjennomsnittlig legelønn på 183 rubler i måneden, noe som var langt lavere enn gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.[40]
Boligpolitikk
Typiske sovjetiske boligbygg i Nizjnij Novgorod. Sovjetiske drabantbyer var bygget etter mikrorajon-prinsippet, der det aldri skulle være mer enn fem hundre meter fra et boligbygg til servicetilbudet i nabolaget

Boligbygging ble med unntak av i NEP-perioden sett på som en offentlig oppgave. Under Stalin var industriutbygging prioritert på bekostning av nye boliger, men fra 1957 ble boligbygging en sak med høy prioritet. Frem til 1970 ble det bygget 34 millioner boligenheter i landet, noe som gav nytt husrom til halvparten av Sovjetunionens innbyggere. En gjennomsnittlig leilighet bygget i Khrusjtsjov- eller Brezjnev-tiden var på 45 kvadratmeter, og huset typisk fire til seks personer. Fokuset lå på kvantitet fremfor kvalitet samtidig som vedlikeholdsbudsjettene var ikke-eksisterende, noe som har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som mange av de tidligere Sovjetrepublikkene fortsatt sliter med. De tette boforholdene i kombinasjon med utbredt alkoholisme gav grobunn for familievold, og bidro også til den høye skilsmissestatistikken – over ett av tre ekteskap gikk i oppløsning på 1980-tallet.[41]

Boliger ble tildelt av lokaladministrasjonene. Det var vanlig med to eller tre år på venteliste for nygifte par før de ble tildelt sin første bolig. For ugifte var situasjonen enda mer håpløs, og mange måtte bo på sovesaler i tilknytning til arbeidsplassen i påvente av å bli tildelt bolig. Det var imidlertid mulig å gå sammen i boligkooperasjoner for å bygge sine egne boligblokker, selv om dette var relativt uvanlig. All omsetting av boliger måtte også godkjennes av spesielle boligkommisjoner, noe som skulle holde prisene nede og hindre boligspekulasjon. Staten så imidlertid igjennom fingrene med et utstrakt sort marked med boligbytte, så lenge dette skjedde uten økonomisk vinning. Husleier i Sovjetunionen var fastsatt politisk, og boliger ble kraftig subsidiert.
Politi og sikkerhetstjeneste

Det vanlige politiet i Sovjetunionen var kjent som «milits». Det lå under innenriksdepartementet, men de lokale politienhetene var også til en viss grad ansvarlige overfor sine lokale sovjeter.

I tillegg til vanlige politioppgaver som å håndheve alminnelig orden, trafikk, etterforskning av kriminalsaker og registrering av motorkjøretøyer hadde militsen flere arbeidsoppgaver som skilte dem fra politistyrker i vesten. Blant den viktigste var å kontrollere utlendingers reisevirksomhet innad i Sovjetunionen. Utenlandske statsborgere i Sovjetunionen hadde ikke lov til å bevege seg mer enn 40 kilometer unna stedet de var registrert. Militsen hadde derfor kontrollposter utenfor de større byene der de sjekket biler på vei ut for uautoriserte utlendinger. Reisevirksomhet utenfor 40-kilometersgrensen måtte klareres med militsen på forhånd, og 97 % av landet var stengt for utlendinger. Sovjetiske borgeres reisevirksomhet var også underlagt restriksjoner, og militsen hadde ansvaret for å utstede innenrikspass for innbyggere over 16 år. Militsen holdt også vakt utenfor ambassader i Moskva for å hindre «uautoriserte» besøk fra sovjetiske borgere.

Den sovjetiske sikkerhetstjenesten (KGB, «komiteen for statens sikkerhet») var på mange måter en stat i staten, og var myndighetenes viktigste redskap for å holde opposisjonen i sjakk. Partiets kontroll over KGB gikk via sentralkomiteens avdeling for administrative organer, som måtte godkjenne alle utnevnelser til høyere verv i sikkerhetstjenesten.[42] KGB fikk en stadig viktigere rolle i sovjetisk politikk opp igjennom unionens levetid. Under Brezjnev økte organisasjonen kraftig i anseelse og autoritet og fikk mange nye ansvarsområder, noe som banet vei for KGB-lederen Jurij Andropovs inntog i sovjetisk toppolitikk. Dette førte naturlig nok til en enda sterkere rolle for KGB i sovjetisk politikk.[43]

KGB hadde sin opprinnelse i tsjekaen, innstiftet av Lenin seks uker etter Oktoberrevolusjonen i 1917 med det formål å hindre «kontrarevolusjon» og sabotasje. Under Stalin ble sikkerhetstjenesten omdøpt til NKVD og fikk sitt mandat kraftig utvidet, og var blant annet ansvarlig for driften av gulag-systemet. På 1930-tallet var NKVD Stalins verktøy i en serie av utrenskninger, etter at han hadde gitt ordre om at «politiske kriminelle» skulle arresteres og stilles for retten så fort som råd var. Det var ingen ankemulighet, og etter forhåndsavgjorte farseaktige rettssaker ble de dømte gjerne skutt i løpet av 24 timer.

Etter Stalins død ble sikkerhetstjenesten omorganisert, og KGB ble opprettet i 1954. Organisasjonen vokste seg etterhvert svært stor, og på 1980-tallet hadde KGB over hundre tusen ansatte i inn- og utland, i tillegg til et stort antall informanter. KGB var inndelt i forskjellige direktorater, blant de viktigste var det tredje og det femte. Tredje hoveddirektorat var ansvarlig for å overvåke og indoktrinere de væpnede styrker, og hadde offiserer i alle militære avdelinger ned på kompaninivå. Det femte hoveddirektorat hadde som oppgave å overvåke sovjetiske borgere. Dette innebar også ting som å knuse ulovlige organisasjoner, infiltrere kirken, hindre kontakt mellom sovjetere og utenlandske statsborgere og bekjempelse av ulovlig utgitt litteratur. Andre viktige avdelinger i KGB var første hoveddirektorat, med ansvar for hemmelige operasjoner i utlandet slik som industrispionasje, og åttende direktorat, som drev overvåkning i utlandet. Mesteparten av den militære overvåkningen ble imidlertid utført av den militære etterretningstjenesten GRU.

KGB-offiserer hadde høy sosial status i Sovjetunionen, og tilgang til mange goder vanlige borgere ikke hadde. I tillegg til at lønnen typisk lå 2-3 ganger høyere enn i sivile sektorer hadde KGB-folk adgang til egne butikker med langt bedre varer enn ellers i landet, i tillegg til spesielle feriesteder og andre fritidstilbud. KGB hadde også etter hvert stor politisk innflytelse, under Brezjnev ble det vanlig med en KGB-representant i partikomiteer på alle nivåer. Etter at den tidligere KGB-sjefen Andropov ble generalsekretær ble det også en trend at KGB-offiserer gikk inn som partisekretærer og eksekutivkomité-formenn ute i regionene.
Lov og rett

Sovjetunionens rettssystem var i utgangspunktet basert på kontinentale, europeiske prinsipper, et såkalt civil law-system. Parallelt med det vanlige rettssystemet eksisterte det også et eget system for å slå ned på kritikere av regimet. Grensene for de to rettssystemene var ofte diffuse, og «vanlige» saker kunne raskt falle utenfor det vanlige rettssystemet dersom de hadde politisk karakter.[44]

I følge marxistisk teori var kriminalitet et resultat av klassemotsetninger, og under sosialismen ville derfor kriminaliteten forsvinne. I den kaotiske situasjonen i etterkant av Oktoberrevolusjonen ble imidlertid Lenin nødt til å sette opp domstoler, spesielt for å bekjempe økonomisk kriminalitet. De første domstolene hadde et uformelt preg, og bar ofte preg av rene folkeforsamlinger. Under Stalin ble systemet mer formelt, men samtidig begynte det parallelle systemet for å knekke politisk opposisjon å utvikle seg. Under justisminister Andrej Vysjinskij ble det satt opp spesialtribunaler med fullmakt til å utdele fengselsstraffer på opptil fem år for alle de mente var «sosialt farlige».[45] Stalin brukte også rettsvesenet til å kvitte seg med resten av det sovjetiske lederskapet under de såkalte «Moskvaprosessene», der andre medlemmer av politbyrået og ledende offiserer ble beskyldt for «høyreavvik» og «trotskisme» og henrettet.

Etter Stalins død ble tilstandene normalisert, og Khrusjtsjov innførte en lang rekke juridiske reformer. Sikkerhetspolitiet kunne ikke lenger arrestere folk etter eget forgodtbefinnende, og påtalemyndighetens rolle ble styrket. Samtidig kunne rettssystemets prinsipper bli mer åpent diskutert i samfunnslivet. Khrusjtsjov desentraliserte dessuten rettsvesenet, og oppmuntret arbeidsplasser og nabolag til å danne folkedomstoler som kunne ta seg av hverdagskriminalitet. Disse mistet imidlertid sin rolle etter at Brezjnev tok makten.

Påtalemyndigheten var den viktigste institusjonen i det sovjetiske rettssystemet i den andre halvdel av unionens levetid. Denne var hierarkisk bygget opp med en riksadvokat på toppen. Påtalemyndigheten var involvert i alle stadier av etterforskninger, og hadde makt til å overstyre politietterforskere. Påtalemyndigheten hadde også ansvaret for fengselsvesenet, kunne avvise anker både i straffesaker og privatsaker, og ansvaret for å sjekke at regler ble fulgt både i offentlige og frivillige organisasjoner. Påtalemyndigheten var det mest prestisjetunge stedet å arbeide for jurister.

Advokatstanden (russisk: advokatura) var delt inn i «kollegier» med ca. 150 advokater i hver, og hvert kollegium organiserte advokatkontorer i et gitt geografisk område. Her kunne folk få juridisk assistanse, og advokatprisene var kraftig subsidiert av staten. Grunnloven av 1977 garanterte også fri rettshjelp i straffesaker.

Dommere ble på papiret valgt av folket til perioder på fem år, men som med alle andre valgte embeter i Sovjetunionen ble de i praksis utpekt av kommunistpartiet. Alle innbyggere over 25 år som hadde stemmerett var valgbare, men i praksis hadde de aller fleste dommere juridisk embetseksamen. I første rettsinstans var fagdommeren supplert av to lekdommere, som deltok på lik linje med fagdommer både i behandlingen av saker og i straffeutmålinger. Lekdommerne ble valgt på arbeidsplasser, kollektivbruk og i borettslag for perioder på to år. Høyere rettsinstanser hadde ikke lekdommerordning.

Kriminaliteten var på mange områder lav i Sovjetunionen. All kriminalitetsstatistikk ble utarbeidet av staten og er derfor upålitelig, men det var sannsynligvis mindre drap, ran og annen voldskriminalitet enn i vesten.[46] Mesteparten av slik kriminalitet var alkoholrelatert, og unge menn var overrepresentert. Den økonomiske kriminaliteten var imidlertid svært stor i Sovjetunionen. Spesielt var tyveri fra arbeidsplassen et stort problem.

Fengselsvesenet bestod stort sett av arbeidskolonier, og det var bare de antatt farligste forbryterne som ble plassert i rene fengsler. Tilbakefallsprosenten var langt lavere enn for eksempel i USA. Straffene var også vanligvis lave sammenlignet med i USA, og maksimumsstraffen for førstegangsforbrytere var i utgangspunktet femten år. Innsatte kunne prøveløslates etter halvveis sonet straff. Dødsstraff var begrenset til høyforræderi, spionasje, terrorisme og overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter, selv om det også ble brukt på partifunksjonærer som ble kjent skyldige i tyveri av offentlig eiendom i større skala.

Partimedlemmer og ansatte i statsadministrasjonen var pliktige til å oppføre seg forbilledlig, og ble svært strengt straffet om de ble tatt for å berike seg selv på det offentliges regning.[47] Likevel var korrupsjonen i offentlig sektor stor, og fra og med Khrusjtsjov-tiden var Sovjetunionen plaget av organisert kriminalitet med forbindelser høyt oppe i det politiske systemet.
Miljøproblematikk
Livløst landskap i nærheten av Karabasj i Tsjeljabinsk oblast. Området var tidligere dekket av skog. Sur nedbør fra et koppersmelteverk i nærheten, har drept all vegetasjon.

Offisiell sovjetisk miljøpolitikk la alltid stor vekt på handling, der mennesket aktivt skulle forbedre naturen. Lenins sitat «kommunisme er sovjetmakt og elektrifiseringen av landet!» oppsummerer på mange måter fokuset på modernisering og industriutbygging. Under den første femårsplanen fra 1928 gikk Stalin inn for å industrialisere landet for enhver pris. Verdier som miljø- og naturvern ble totalt ignorert i kampen for å danne et moderne industrisamfunn. Etter Stalins død ble det noe mer fokus på miljøproblematikk, men de grunnleggende oppfatningene av verdien av miljøvern forble de samme.[48]

Sovjetisk media la alltid vekt på landets enorme størrelse og nærmest uutømmelige naturressurser. Dette skapte en følelse av at forurensning og rovdrift på naturen var uproblematisk. Sovjetstaten hadde også stor tro på at vitenskapelige og teknologiske fremskritt skulle løse alle problemer. Den offisielle ideologien sa at under sosialismen ville miljøproblemene enkelt overvinnes, i motsetning til i kapitalistiske land der problemene visstnok ikke kunne løses. Sovjetiske myndigheter hadde en nærmest bunnløs tro på at mennesket kunne overvinne naturen. Da myndighetene ut på 1980-tallet likevel måtte innrømme at det også var økologiske problemer i Sovjetunionen, ble problemene forklart med at sosialismen ennå ikke var fullt utviklet; forurensning i et sosialistisk samfunn var bare en midlertidig anomali som ville bli løst når sosialismen gikk fremover.[48]

Tsjernobylulykken i 1986 satte en støkk i verdenssamfunnet. Dette var den første større ulykken i et sivilt atomkraftverk noe sted i verden der det ble sluppet ut et større antall radioaktive isotoper i miljøet. Likevel var de radioaktive dosene som ble spredt langt avgårde relativt små. Det største helseproblemet etter ulykken er 4000 nye tilfeller av skjoldkjertelkreft, men dette har ført til relativt få dødsfall (tall fra WHO, 2005). Likevel er langtidsvirkningene av ulykken usikre.[49]

Etter Sovjetunionens fall kom det frem at miljøproblemene var større enn hva sovjetiske myndigheter hadde innrømmet. Blant stedene med klare miljøutfordringer var Kolahalvøya ved grensen mot Norge. Rundt industribyene Nikel og Montsjegorsk var all skog drept av forurensning, samtidig som også Norden og andre deler av Russland ble rammet av utslippene. I løpet av 1990-tallet ble man i vesten også bekymret over strålingsfare fra kjernefysiske installasjoner, kasserte atomubåter og behandlingen av kjernefysisk avfall og brukt kjernebrennstoff. Tidlig på 1990-tallet ble det også kjent at Sovjetunionen dumpet radioaktivt materiale i Barentshavet og Karahavet, noe som senere ble bekreftet av det russiske parlamentet. «Kursk»-ulykken i 2000 bidro videre til bekymringene i vest.[50]
Kultur
Fil:Kolkhoznitsa.jpg
Sosialistisk realisme var den ledende kunstarten i Sovjetunionen. Denne hadde som mål å «i folket inspirere en kjærlighet til arbeideren og dennes oppgave å bygge opp kommunismen».
Vera Mukhina, Arbeideren og Kolkhoz-kvinnen (1937)

Kulturlivet i Sovjetunionen gjennomgikk flere faser. I perioden 1918–1929 var det relativt frie forhold og artister eksperimenterte med forskjellige stilretninger på søken etter en distinkt sovjetisk kunstnerisk stil. Lenin ønsket at kunst skulle være tilgjengelig for massene. Myndighetene tolererte flere trender, forutsatt at de ikke åpenbart stod i opposisjon til regimet. Innen kunst og litteratur blomstret det opp flere forskjellige skoler, enkelte tradisjonelle, andre radikalt eksperimentelle. Kommunistiske skribenter som Maksim Gorkij og Vladimir Majakovskij var aktive i denne tidsperioden.

Filmproduksjon, som ble ansett å være et nyttig propagandaverktøy for å kunne nå de brede lag av befolkningen som var analfabeter, ble oppmuntret av staten. Den sovjetiske montasjefilmen hadde sin glanstid i perioden fra 1920 til 1932. I denne perioden utviklet de sovjetiske filmskaperne et nytt nivå med sin særegne interesse for filmens montasje eller klipping. Mange av filmprodusenten Sergej Eisensteins beste arbeider er fra denne perioden, blant annet Panserkrysseren Potemkin. Siden fikk Eisenstein i likhet med flere problemer på grunn av åpen og skjult kritikk i sine kunstneriske arbeider. Kunsten ble også mer ensrettet, og hadde som mål å vise kommunismens overlegenhet overfor alle andre styringsformer.

Etter den såkalte «Khrusjtsjov-våren» på slutten av 1950- og tidlig 1960-tallet ble sensuren mindre omfattende (men ble aldri fullstendig fjernet). Større eksperimentering innenfor kunstlivet ble på ny tillatt, med det resultat at man så produksjon av mer sofistikerte og svakt regimekritiske arbeider. Regimet løsnet sitt fokus på den sovjetiske realismen, med det resultat at f.eks. mange hovedpersoner i romaner av forfatteren Jurij Trifonov beskjeftiget seg med problemer i dagliglivet snarere enn å bygge det sosialistiske samfunn. En undergrunnsbevegelse av dissidenter, kjent som samizdat, vokste frem mot slutten av denne tidsperioden.
Idrett
Blant idrettsgrenene med stor sovjetisk dominans var kunstløp. Bildet viser Aleksandr Fadejev, verdensmester 1985 og europamester 1984, 1987, 1988 og 1989.

Det var alltid en klar sammenheng mellom idrett og politikk i Sovjetunionen. Den første større partiresolusjonen om idrett gjorde det klart at «idrettsaktiviteter skal ikke bare sees på fra folkehelse- og fysisk trening-synsvinklene, ikke bare som som et aspekt i den kulturelle, økonomiske og militære treningen til ungdommen, ikke bare som et middel i å sosialisere massene ... men som et middel i å samle bønder og arbeidere til forskjellige parti-, arbeiderråd- og fagforeningsorganisasjoner, slik at de kan trekkes inn i sosiale og politiske aktiviteter.»[51]

Sovjetunionens idrettsliv var organisert under Komiteen for kroppskultur og sport, som lå under regjeringen. Denne komiteen hadde igjen 36 idrettslag under seg, der alle unntatt to var knyttet til fagforeninger. Eksempler på kjente idrettslag knyttet til fagforeningene var Lokomotiv, (jernbanearbeidere), Burevestnik (studenter) og Spartak (personer ansatt i blant annet helsevesenet, handelsnæringen, utdanningssektoren og i kulturlivet). Det var også to idrettslag utenfor fagforeningenes kontroll; Dynamo (politiet og KGB) og «Arbeidsreserven» (studenter ved tekniske høyskoler). Utenfor dette rammeverket av organisert idrett stod CSKA, sportsklubben til hæren. Jevnt over var klubber i CSKA- og Dynamo-systemet de med mest sportslig suksess.[51]

Innenfor individuelle idretter fantes det et system for rangering av idrettsutøvere, masterstvo. Disse kunne få forskjellige grader, som gikk fra «Sovjetisk sportsmester, internasjonal klasse» og «Sovjetisk sportsmester» på toppen ned til «Tredjegrads junior sportsmann» (i aldersbestemte klasser) i bunn. Innenfor breddeidretten fantes det et annet system, massovost, der folk kunne få gull- og sølvmerker for all-round-egenskaper i sport i kombinasjon med dokumenterte kunnskaper i hygiene og førstehjelp. Begge disse systemene ble innstiftet allerede i 1930-årene. Utover i Sovjetunionens levetid ble det også stadig vanligere med et system der talentfulle barn allerede i ung alder fikk tett oppfølging og intensiv trening, gjerne ved egne idrettsgrunnskoler eller ved spesielle kostskoler. Når elevene ble eldre fortsatte de ofte som fulltids idrettsutøvere, mens amatørstatusen gjerne ble opprettholdt ved at de fikk nominelle jobber i forsvaret eller studentstatus, slik at de kunne delta i internasjonale konkurranser som forutsatte amatørstatus (noe blant annet deltagelse i Olympiske leker gjorde).[51]

Frem til andre verdenskrig stod Sovjetunionen utenfor den internasjonale idrettsbevegelsen. I 1951 ble imidlertid Sovjetunionens olympiske komité stiftet, og i 1952 i Helsingfors og 1956 i Cortina d'Ampezzo ble landet med i henholdsvis Sommer-OL og Vinter-OL for første gang. Sovjetunionen gjorde raskt internasjonal suksess, og ble nest beste nasjon i Helsingfors og beste nasjon i Cortina på medaljestatistikken. Frem til og med Sommer-OL i Seoul og Vinter-OL i Calgary i 1988 tok Sovjetunionen til sammen 395 gullmedaljer i Sommer-OL og 78 gullmedaljer i Vinter-OL. De mest dominante sovjetiske grenene var turn med 73 gull og friidrett med 65 gull under sommerleker, og langrenn med 25 gull og hurtigløp på skøyter med 24 gull under vinterleker. I 1980 var Moskva vertsby for sommerlekene, men arrangementet ble boikottet av blant annet USA, Norge og andre vestlige land i protest mot den sovjetiske krigføringen i Afghanistan. Som en reaksjon på dette boikottet Sovjetunionen og en rekke østblokkland Los Angeles-lekene i 1984.
Lyd

* Vladimir Lenin: Hva er sovjetmakt? (hjelp·info) (Teksten til talen, oversatt til engelsk)
* Hymne til Sovjetunionen

Se også

* Liste over historiske stater
* Venstreekstremisme

Kilder

1. ^ Transkribert med latinske bokstaver: Sojuz Sovjetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik.
2. ^ a b The People of the Soviet Union. Encarta. Besøkt 19. august 2008.
3. ^ Mandelbaum, Michael (red.) (1991) The Rise of Nations in the Soviet Union: American Foreign Policy & the Disintegration of the USSR, s. 105 – Council on Foreign Relations Press, New York. ISBN 0876091001.
4. ^ Mandelbaum, side 103
5. ^ Ruble, Blair A. (1989): «Ethnicity and Soviet Cities» – Soviet Studies, bind 41, nr. 3, s. 401-414 [jstor].
6. ^ a b A Country Study: Soviet Union (Former) - Religous groups in the Soviet Union. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 20. august 2008.
7. ^ Bilinsky, Yaroslav (1981): «Expanding the Use of Russian or Russification? Some Critical Thoughts on Russian As a Lingua Franca and the “Language of Friendship and Cooperation of the Peoples of the USSR“» – Russian Review, bind 40, nr. 3, s. 317-332 jstor.
8. ^ a b c Dinkel, R. H. (1985): «The Seeming Paradox of Increasing Mortality in a Highly Industrialized Nation: the Example of the Soviet Union» – Population Studies, bind 39, nr. 1 [jstor].
9. ^ Salitan, Laurie P. (1989-90): «Domestic Pressures and the Politics of Exit: Trends in Soviet Emigration Policy» – Political Science Quarterly, bind 104, nr. 4, s. 671-687 [jstor].
10. ^ Alan Bullock: Hitler and Stalin: Parallel Lives, London: HarperCollins, 1991, s. 269
11. ^ The Industrialisation of Soviet Russia - The Years of Hunger: Soviet Agriculture, 1931-1933 Palgrave Macmillan, 2004
12. ^ Rosenfeldt, Nilse Erik; Pape, Carsten (1992) Ruslands historie, bind 3 : Sovjetstaten, s. 190 – Politikens forlag, København. ISBN 87-567-5078-1.
13. ^ Rosenfeldt, side 193-194
14. ^ Rosenfeldt, side 194-196
15. ^ Rosenfeldt, side 196
16. ^ Rosenfeldt, side 196-197
17. ^ The United States and the Founding of the United Nations, August 1941 - October 1945. Office of the Historian Bureau of Public Affairs, det amerikanske utenriksdepartementet. Besøkt 29. august 2008(2008-08-29 ).
18. ^ Blum, Yehuda Z.. Russia Takes Over the Soviet Union's Seat at the United Nations. European Journal of International Law. Besøkt 29. august 2008(2008-08-29 ).
19. ^ «Germany (East)», Library of Congress Country Study, Appendix B: The Council for Mutual Economic Assistance
20. ^ «Germany (East)», Library of Congress Country Study, Appendix C: The Warsaw Pact
21. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - Strategic leadership of the armed forces. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 23. august 2008.
22. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - Main Military Council. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 23. august 2008.
23. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - Ministry of Defense. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 23. august 2008.
24. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - General Staff. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 23. august 2008.
25. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - Economy. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 20. august 2008. «Gross National Product (GNP): Estimated at US$2.4 trillion (= norske billioner) in 1986; US$8,375 per capita in 1986; real growth rate in 1988 about 1.5 percent, continuing deceleration begun in mid-1970s.»
26. ^ The 1990 CIA World Factbook. Central Intelligence Agency (Internett-utgave tilrettelagt av Prosjekt Gutenberg) (1. april 1991). Besøkt 23. august 2008.
27. ^ a b c d e A Country Study: Soviet Union (Former) - Economy. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 20. august 2008.
28. ^ McCauley, Martin (2008) The Rise and Fall of the Soviet Union, s. 290 og 442 – Person, Harlow. ISBN 978-0-582-78465-9.
29. ^ Steinfeld, Hans Wilhelm (1982) Arven etter Bresjnev, s. 147-149 – Cappelen. ISBN 82-02-09064-4.
30. ^ Dienes, Leslie (1972): «Investment Priorities in Soviet Regions» – Annals of the Association of American Geographers, bind 62, nr. 3, s. 437-454 [jstor].
31. ^ Bornstein, Morris (1961): «The Reform and Revaluation of the Ruble» – The American Economic Review, bind 51, nr. 1, s. 117-123 [jstor].
32. ^ a b The 1991 CIA World Factbook. Central Intelligence Agency (15. oktober 1991). Besøkt 20. august 2008.
33. ^ Smith, Gordon B. (1988) Soviet Politics : Continuity and Contradiction, s. 239 – St. Martin’s press, New York. ISBN 0-312-00795-7.
34. ^ Smith, side 242
35. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - The mass media. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 20. august 2008.
36. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - Newspapers. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 20. august 2008.
37. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - Television and Video Cassette Recorders. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 20. august 2008.
38. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - Radio. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 20. august 2008.
39. ^ McKee, Martin (2005): «Book reviews : The Oxford dictionary of medical quotations» – European Journal of Public Health, bind 16, nr. 4 [Oversatt fra den engelskspråklige kildens «Either socialism will defeat the louse or the louse will defeat socialism»].
40. ^ Smith, side 258-60
41. ^ Smith, side 253
42. ^ Smith, side 173
43. ^ A Country Study: Soviet Union (Former) - The Security Apparatus and Kremlin Politics : After Khrushchev. Det amerikanske kongressbiblioteket. Besøkt 29. august 2008.
44. ^ Smith, side 137
45. ^ Smith, side 140
46. ^ Smith, side 151
47. ^ Smith, side 154
48. ^ a b Ziegler, Charles E. (1985): «Soviet Images of the Environment» – British Journal of Political Science, bind 15, nr. 3, s. 365-380 [jstor].
49. ^ Baverstock, Keith; Williams, Dillwyn (2006): «The Chernobyl Accident 20 Years on: An Assessment of the Health Consequences and the International Response» – Environmental Health Perspectives, bind 114, nr. 9, s. 1312-1317.
50. ^ Hønneland, Geir og Jørgensen, Anne-Kristin (2002): «Implementing Russia's International Environmental Commitments: Federal Prerogative or Regional Concern?» – Europe-Asia Studies, bind 54, nr. 8, s. 1223-1240 [jstor].
51. ^ a b c Riordan, James (1974): «Soviet Sport and Soviet Foreign Policy» – Soviet Studies, bind 26, nr. 3, s. 322-343 [jstor].

Videre lesing

* Applebaum, Anne. Gulag : fangeleirene i Sovjetunionen 1917-1986. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-20787-1
* Büchten, Daniela (red.) m.fl. Norge-Russland : naboer gjennom 1000 år. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2004. ISBN 82-304-0010-5
* Holtsmark, Sven G. (red.) Norge og Sovjetunionen : 1917 - 1955 : en utenrikspolitisk dokumentasjon. Utgitt av Institutt for forsvarsstudier i samarbeid med Det russiske vitenskapsakademis Institutt for verdenshistorie. Cappelen, 1995. ISBN 82-02-14130-3
* Hughes, Gwyneth. Det røde imperiet : Sovjetunionens skjulte historie. Av ... og Simon Welfare. Universitetsforlaget, 1991. ISBN 82-00-21277-7
* Kapuściński, Ryszard : Imperiet. Aschehoug, 2004. ISBN 978-82-03-20815-7
* Johansen, Jahn Otto: Hos oss i Moskva. Cappelen, 1976. ISBN 82-02-03628-3
* Johansen, Jahn Otto: Sovjet er ikke bare Moskva. Cappelen, 1977. ISBN 82-02-03848-0
* Johansen, Jahn Otto: Russland, Russland. Cappelen, 1985. ISBN 82-02-09303-1
* Kolstø, Pål. Russland : folket, historien, politikken, kulturen. Aschehoug, 2008. ISBN 978-82-03-23579-5
* Millar, James R. (red). Politics, work, and daily life in the USSR : A survey of former Soviet citizens. Cambridge University Press, 1987 ISBN 0-521-34890-0
* Montefiore, Simon Sebag. Stalin : den røde tsarens hoff. Cappelen, 2006. ISBN 82-02-24088-3
* Selnes, Kåre. Norge - Russland. Grannefolk gjennom tusen år. Universitetsforlaget, 1972. ISBN 82-00-04633-8
* Steinfeld, Hans Wilhelm. Tilbake til Europa. Cappelen, 1991. ISBN 82-02-13318-1
* Steinfeld, Hans Wilhelm. Fremover mot fortiden : Russland og det tapte århundret. Cappelen, 1993. ISBN 82-02-14093-5
* Waage, Peter Normann. Russland er et annet sted : en kulturhistorisk bruksanvisning Aventura, 1990 ISBN 82-588-0708-0
* Waage, Peter Normann. Et imperium går under : notater om Sovjet gjennom 1991. Aventura, 1992. ISBN 82-588-0853-2

Eksterne lenker
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Soviet Union – bilder, video eller lyd

* A Country Study: Soviet Union (Former) fra det amerikanske kongressbiblioteket
* Images of the Soviet Union - en samling bilder som viser fotoer fra hverdagssituasjoner i Sovjetunionen
* Impressions of Soviet Russia, av John Dewey
* Sovjetiske propaganda-plakater
* Her er det ukjente Holocaust. Ekstremt bestialske massakrer mot befolkningen i Baltikum.


Republikker i Sovjetunionen
Våpen

Øst-Europa

Sentral-Asia

Kaukasus

Baltikum

Kortlivede sovjetrepublikker
Coat of arms of the Soviet Union.svg


* Hviterussiske SSR Flag of Byelorussian SSR.svg
* Moldovske SSR Flag of Moldavian SSR.svg
* Russiske SFSR Flag of Russian SFSR.svg
* Ukrainske SSR Flag of Ukrainian SSR.svg



* Kasakhiske SSR Flag of Kazakh SSR.svg
* Kirgisiske SSR Flag of Kyrgyz SSR.svg
* Tadsjikiske SSR Flag of Tajik SSR.svg
* Turkmenske SSR Flag of Turkmen SSR.svg
* Usbekiske SSR Flag of Uzbek SSR.svg



* Armenske SSR Flag of Armenian SSR.svg
* Aserbajdsjanske SSR Flag of Azerbaijan SSR.svg
* Georgiske SSR Flag of Georgian SSR.svg



* Estiske SSR Flag of Estonian SSR.svg
* Latviske SSR Flag of Latvian SSR.svg
* Litauiske SSR Flag of Lithuanian SSR.svg



* Transkaukasiske SFSR Flag of Transcaucasian SFSR.svg

1922-1936

* Karelo-finske SSR Flag of the Karelo-Finnish SSR.svg

1940-1956


[skjul]
v • d • r
Land og biland i Europa
Selvstendige stater

Abkhasia1,5 · Albania · Andorra · Armenia2 · Aserbajdsjan1 · Belgia · Bosnia-Hercegovina · Bulgaria · Danmark3 · Estland · Finland · Frankrike1,3 · Georgia1 · Hellas1 · Hviterussland · Irland · Island · Italia1 · Kasakhstan1 · Kosovo5 · Kroatia · Kypros2 · Latvia · Liechtenstein · Litauen · Luxembourg · Makedonia4 · Malta · Moldova · Monaco · Montenegro · Nederland3 · Nord-Kypros2,5 · Norge3 · Polen · Portugal3 · Romania · Russland1 · San Marino · Serbia · Slovakia · Slovenia · Spania1 · Storbritannia3 · Sveits · Sverige · Sør-Ossetia1,5 · Tsjekkia · Transnistria5 · Tyrkia1 · Tyskland · Ukraina · Ungarn · Vatikanstaten · Østerrike
Europa
Biland
Akrotiri og Dhekelia · Færøyene · Gibraltar · Guernsey · Jersey · Man · Åland
1 Har deler av sitt territorium utenfor Europa. 2 Fullstendig i Vestasia, men har sosialpolitiske tilknytninger til Europa. 3 Har biland utenfor Europa. 4 Uenighet om navn av Hellas, se den makedonske navnekonflikten. 5 Er en stat uten bred anerkjennelse av det internasjonale samfunnet som suveren.


Velkommen til Wikitreff tirsdag 22. mars og Wikipedia Academy onsdag 23. mars – på Radisson Blu Scandinavia Hotel i Oslo!
Mikhail Gorbatsjov
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mikhail Gorbatsjov
Михаил Сергеевич Горбачёв
Mikhail Gorbatsjov Михаил Сергеевич Горбачёв
Mikhail Gorbatsjov i 1985
Født 2. mars 1931 (80 år)
Sovjetunionen Privolnoje i Stavropol kraj, Sovjetunionen
Ektefelle Raisa Gorbatsjova
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti
Sovjetunionens statsleder
Periode(r) 1985 - 1991
Forgjenger Konstantin Tsjernenko
Etterfølger Vladimir Ivasjko

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1990

Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (russisk: Михаил Сергеевич Горбачёв, født 2. mars 1931 i Privolnoje i Stavropol kraj) er en russisk politiker. Han var Sovjetunionens leder som generalsekretær i sentralkomitéen til Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1985 til mars 1990 og deretter som Sovjetunionens president fra mars 1990 til desember 1991. Gjennom sin politikk med perestrojka og glasnost bidro han til Sovjetunionens sammenbrudd og dermed avslutningen av Den kalde krigen. Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990 for sin viktige rolle i omveltningene i østblokken.

Gorbatsjov kom fra landbruksområdet Stavropol kraj i det nordlige Kaukasus og studerte jus ved Moskvas statsuniversitet, hvor han ble uteksaminert i 1955. Han giftet seg med Raisa Titorenko i 1956. Paret vendte tilbake til Stavropol-regionen, hvor Gorbatsjov nådde til topps i det lokale kommunistparti. I 1970 ble han partiformann i den nordkaukasiske region og fikk medlemskap i Det øverste sovjet.

Deretter ble han landbrukssekretær, i 1971 ble han valgt inn som medlem av kommunistpartiets Sentralkomite og i 1978 ble han valgt til sekretær for Sentralkomiteen På denne tiden flyttet han til Moskva. I 1980 ble han medlem av politbyrået. I den egenskap fikk Gorbatsjov det fulle ansvar for landets økonomi. Etter at først Jurij Andropov og deretter Konstantin Tsjernenko døde i hhv. 1984 og 1985 ble Gorbatsjov utnevnt til partiets generalsekretær. Han innledet nesten omgående et omfattende politisk og økonomisk reformprogram under parolene «glasnost» (åpenhet) og «perestrojka» (omstrukturering). Hensikten var å reformere systemet, men det skulle bevares, ikke brytes ned. Systemet var i seg selv godt nok, men det skulle akselereres, og arbeidsdisiplinen skulle forbedres.

Samtidig med denne innsatsen innenlands arbeidet Gorbatsjov for internasjonal avspenning og nedrustning. Han hjemkalte de sovjetiske troppene fra Afghanistan i 1989, fikk slutt på våpenkappløpet med USA (avtale i 1987), og fastslo at det ikke ville bli brukt våpenmakt mot befolkningen i Øst-Europa i 1989. Det var med bakgrunn i dette han mottok Nobels fredspris i 1990.

Mens Gorbatsjov var i USA i desember 1987, for det tredje møtet med president Ronald Reagan, opplevde han det som senere har blitt kalt for Gorby-mania. Den siste dagen Gorbatsjov og hans kone Raisa var i Washington kjørte de med bil gjennom gatene for å se seg rundt.

Da han så folkemengden som sto i gatene og jublet til ham, ba Gorbatsjov sjåføren om å stoppe. Han gikk ut av bilen og begynte å hilse på folk med håndtrykk og omfavnelser. Denne opplevelsen satte han stor pris på, for det russiske folket var langt mindre åpenlyst begeistret for hans forsøk på å forandre verden.

Gorby-manien kunne sees også andre steder enn i gatene. Sovjet-lederen ble feiret med store middager og hyllet i mediene. Magasinet Time kåret ham til Årets mann 1987.

Etter et mislykket kuppforsøk fra kommunistpartiets harde kjerne og et gjennomført motkupp fra reformfløyen under Boris Jeltsin var Gorbatsjov politisk svekket og måtte være passiv tilskuer til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. 25. desember 1991 trakk han seg formelt tilbake fra presidentstillingen for en stat som noen uker tidligere var blitt oppløst.
Bush, Reagan og Gorbatsjov i New York, 1988

Gorbatsjov var med sine 54 år ung, og hadde nye ideer om hvordan Sovjetunionens økonomi skulle reddes fra strukturproblemene den hadde. I motsetning til sine forgjengere hadde Gorbatsjov en energisk og fargerik karisma. Han talte direkte til folket og hørte på deres kommentarer og kritikk. Han elsket å improvisere og forstod å utnytte TV-mediet på en effektiv måte. Han besøkte fabrikker og arbeidsplasser og fikk på denne måten redusert avstanden til folket. Han mestret alle politikkens fasetter, og med sin populistiske sans var han revolusjonerende i sovjetisk sammenheng.

Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet det seg en livlig politisk aktivitet, men det var ikke plass til Gorbatsjov. I dag driver han privat konsulentvirksomhet i Moskva.

Det er blitt sagt om ham at han sammen med folk som Nelson Mandela og Alexander Dubček var en av «tilbaketrekningens helter». De har det til felles at de avstod fra å bruke vold, og i stedet valgte en langsom og vanskelig tilbaketrekning fra maktposisjonen.
Reklameoppdrag

Etter 1991 spilte Gorbatsjov i en amerikansk Pizza Hut-reklame. I et intervju med avisa Telegraph forklarte Gorbatsjov reklameoppdraget med at han trengte inntektene for å finansiere et nytt hovedkvarter for sin egen stiftelse: «Gorbatsjov-stiftelsen», etter at hans etterfølger Boris Jeltsin fjernet dette.[1]
Referanser

1. ^ (en) Telegraph.co.uk : «Mikhail Gorbachev: 'My family paid too high a price for glasnost'»


Forgjenger:
Andrej Gromyko Sovjetunionens president
(1988–1991)
Etterfølger:
ingen (Sovjetunionen oppløst)
Forgjenger:
Konstantin Tsjernenko Generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti
(1985–1991)
Etterfølger:
Vladimir Ivasjko
Forgjenger:
Leonid Brezjnev Formann i Russlands kommunistparti
(1989–1990)
Etterfølger:
Ivan Polozkov


Eksterne lenker
Commons Commons: Mikhail Gorbachev – bilder, video eller lyd

* http://www.mikhailgorbachev.org/
* NRK: «Gorbatsjov gjør comeback» besøkt 01.10.08

Wikiquote-logo-en.png Wikiquote: Mikhail Gorbatsjov – sitater
[vis]
v • d • r
Nobels fredsprisvinnere (1976–2000)
Betty Williams / Mairead Corrigan (1976) · Amnesty International (1977) · Anwar Sadat / Menachem Begin (1978) · Mor Teresa (1979) · Adolfo Pérez Esquivel (1980) · FNs høykommissær for flyktninger (1981) · Alva Myrdal / Alfonso García Robles (1982) · Lech Wałęsa (1983) · Desmond Tutu (1984) · Den internasjonale legeforening mot atomkrig (1985) · Elie Wiesel (1986) · Óscar Arias (1987) · FNs fredsbevarende styrker (1988) · 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso (1989) · Mikhail Gorbatsjov (1990) · Aung San Suu Kyi (1991) · Rigoberta Menchú (1992) · Nelson Mandela / F.W. de Klerk (1993) · Yasir Arafat / Shimon Peres / Yitzhak Rabin (1994) · Pugwash-bevegelsen / Józef Rotblat (1995) · Carlos Belo / José Horta (1996) · Den internasjonale kampanjen mot landminer / Jody Williams (1997) · John Hume / David Trimble (1998) · Leger Uten Grenser (1999) · Kim Dae-jung (2000)
Komplett liste · (1901–1925) · (1926–1950) · (1951–1975) · (1976–2000) · (2001–2025)
[vis]
v • d • r
Årets person i Time 1976–2000

Jimmy Carter (1976) · Anwar Sadat (1977) · Deng Xiaoping (1978) · Ayatollah Khomeini (1979) · Ronald Reagan (1980) · Lech Wałęsa (1981) · Datamaskinen (1982) · Ronald Reagan / Jurij Andropov (1983) · Peter Ueberroth (1984) · Deng Xiaoping (1985) · Corazon Aquino (1986) · Mikhail Gorbatsjov (1987) · Jorden i fare (1988) · Mikhail Gorbatsjov (1989) · George H.W. Bush (1990) · Ted Turner (1991) · Bill Clinton (1992) · «The Peacemakers»: Yasir Arafat / F.W. de Klerk / Nelson Mandela / Yitzhak Rabin (1993) · Pave Johannes Paul II (1994) · Newt Gingrich (1995) · David Ho (1996) · Andrew Grove (1997) · Bill Clinton / Kenneth Starr (1998) · Jeffrey P. Bezos (1999) · George W. Bush (2000)
Full liste · 1927–1950 · 1951–1975 · 1976–2000 · 2001–idag

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Mikhail_Gorbatsjov»
Kategorier: Personer fra den kalde krigen | Sovjetledere | Russiske nobelprisvinnere | Nobelprisvinnere (fred) | Personer fra Stavropol kraj | Fødsler i 1931 | Æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø
Skjulte kategorier: Utmerkede artikler/pt | Anbefalte artikler/es
Personlig