Skråkabelbro
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Skråstagsbro)
Gå til: navigasjon, søk
Nr.1. Parallelle kabler, ett tårn
Nr.2 Parallelle kabler, to tårn
Nr.3 Ikke parallelle kabler
En skråkabelbro er en bro som består av en eller flere søyler (tårn eller pyloner), med kabelforankringer som støtter brodekket.
Kabler spennes over tårn og forankres på begge sider. Kablene utsettes for strekk og holdes tilbake i forankringene.
Det er to hovedtyper av slike skråkabelbroer, definert etter hvordan kablene er festet til tårnet.
Den ene hovedtypen går ut på at avstandene mellom kablene er lik både i tårnet og i festet under selve brodekket, se oppriss nr. 1 og 2 til høyre.
Den andre går ut på at kablene er montert i en viftefasong, hvor kabelfestene er ganske tett i selve tårnet samtidig som kablene er festet mer spredt utover brodekket, se oppriss nr. 3 til høyre.
En skråkabelbro krever mindre kabler enn en hengebro og er betydelig lettere i vekt enn en typisk «fritt fram»-bro.
Innhold
[skjul]
* 1 Historie
* 2 Ulikheter mellom hengebro og skråkabelbro
* 3 Noen skråstagbroer
o 3.1 I Norge
Historie [rediger]
Åmodt bro fra 1851 er den første «slektningen» til skråstagbro i Norge
Den første skråkabelbroen ble bygd i tømmer i 1784 og var tegnet av en tysk konstruktør ved navn C.T. Loescher.
Mange tidligere hengebroer var bygd som kombinerte hengebroer og skråkabelbroer som gangbroen Dryburgh Abbey fra 1817, og senere Brooklyn bro (1883).
Konstruktørene bak disse broene fant frem teknologier som kunne gjøre broen stivere.
John A. Roebling dro nytte av denne teknologien da han konstruerte hengebroen i Niagara Falls. Denne konstruksjonsmetoden gav mindre deformasjoner ved jernbanelaster.
I det tyvende århundre dukket de aller første skråkabelbroene opp, som A. Gisclards Cassagnes bro 1899. Den horisontale delen av kabelkreftene balanseres av en separat horisontal båndkabel som igjen forhindrer betydelig kompresjon av dekket. [trenger referanse]
Den første, anerkjente, moderne skråkabelbroen ble utformet på Strömsund av Franz Dischinger 1955. På denne tiden var det en tendens til å benytte færre kabler, som i Theodor-Heuss-broen i Düsseldorf bygd i 1958.
Broer med færre kabler gir større monteringskostnader da det trengs mer midlertidig understøttelse av brodekket under bygging. I dag bruker en ofte flere kabler i stedet
Ulikheter mellom hengebro og skråkabelbro [rediger]
Uddevallabroen i Sverige, Byggeteknisk konsulent Johs Holt AS
«Kjærlighetsbroen» i Taiwan
En flertårns skråkabelbro har visse likhetstrekk med en hengebro, men er faktisk ganske ulik når det gjelder konstruksjonsprinsipper.
I en hengebro er to store kaber ført over to eller flere tårn og festet i begge ender med ankerfeste i grunnen eller til en massiv motvekt. Slike kabelanordinger har kun en primær last-bære funksjon for brodekket. Før dekket kommer på plass spennes kablene kun etter sin egenvekt. Deretter monteres vertikale kabler direkte i hovedkabelen og ned på dekket. Spenningen i hovedkabelen økes betraktelig og det kreves at hovedkabelen er godt festet til grunnen på begge sider. Denne konstruksjonsmetoden stiller strenge krav til grunnforholdene.
I skråkabelbroer er tårnene den primære last-bærestrukturen. Ofte bygges slike skråkabelbroer ut ifra tårnet etter «fritt fram prinsippet». En bygger en seksjon og strammer opp kabelen som er festet til den, flytter fram vognen og støper en seksjon til.
Da kablene her er skrå, i motsetning til i hengebroene hvor sekundærkablene er vertikale, vil dette kreve at brodekket er sterkere grunnet horisontale trykklaster.
Noen skråstagbroer [rediger]
* Uddevallabroen i Sverige, totallengde 1 712 m.
* Millau-broen i Frankrike, totallengde 2 460 m.
* Pont de Normandie i Frankrike, totallengde 2 143 m.
* Vasco da Gama-broen i Portugal, totallengde 17 200 m.
* Øresundsbroen i Sverige og Danmark, totallengde 7 845 m.
I Norge [rediger]
* Stavanger bybro i Rogaland, totallengde 1 067 m.
* Grenlandsbroa i Telemark, totallengde 608 m.
* Helgelandsbroa i Nordland, totallengde 1 065 m.
* Skarnsundbroa i Nord-Trøndelag, totallengde 1 010 m.
* Samelandsbrua i Finnmark, ved grensen til Finland, totallengde 316 m.
* Puttesund bro i Østfold, totallengde 138 m.
* Smålenene bru i Østfold, totallengde 300 m.
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Skr%C3%A5kabelbro»
Kategori: Skråkabelbroer
Skjult kategori: Artikler som trenger referanser
Personlig
* Logg inn eller opprett en konto
Strömsund er et svensk tettsted i Jämtlands län i Jämtland. Det er Strömsund kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 3 516 innbyggere. Strömsund ligger cirka 100 kilometer nord for Östersund.
En innbygger er en person som bor innen et spesifikt område. Et område her kan for eksempel være et land, fylke, kommune, by og sted.
En kommune er et geografisk avgrenset område som utgjør en egen politisk og administrativ enhet innen en statsdannelse. En kommune har delvis selvstyre i lokale saker.
Ordet kommune er lånt fra fransk commun som igjen er dannet av det latinske communis som betyr «felles».
Innhold
[skjul]
* 1 Kommunebegrep i noen land
o 1.1 Norge
* 2 Se også
* 3 Eksterne lenker
o 3.1 Norske kommuner
o 3.2 Danske kommuner
o 3.3 Svenske kommuner
Kommunebegrep i noen land [rediger]
Flagg Land Kommunebegrep
Argentina Argentina municipio
Bahrain Bahrain بلدي
Belgia Belgia gemeente / commune / gemeinde
Bolivia Bolivia municipio
Kurdistan Kurdistan شارهوانی
Brasil Brasil município (ved Distrito Federal deler man inn i administrative regioner)
Canada Canada municipality (engelsk) municipalité (fransk)
Chile Chile municipio eller comuna
Colombia Colombia municipio
Costa Rica Costa Rica cantón
Danmark Danmark kommune
Ecuador Ecuador cantón
El Salvador El Salvador municipio
Filippinene Filippinene baranggay
Finland Finland kunta / kommun
Frankrike Frankrike commune
Færøyene Færøyene kommuna
Belgia Belgia commune / gemeente / gemeinde
Grønland Grønland kommuneaqoue
Hellas Hellas Δήμος
Honduras Honduras municipio
Island Island sveitarfélag
Italia Italia comune
Kypros Kypros Δήμος/Belediye
Luxemburg Luxemburg commune
Mexico Mexico municipio (ved Mexicos føderale distrikt deler man inn i delegaciones)
Nederland Nederland gemeente
Norge Norge kommune
Paraguay Paraguay distrito
Peru Peru provincia og distrito
Polen Polen gmina
Portugal Portugal município / concelho
Puerto Rico Puerto Rico municipio
Spania Spania municipio (concejo)
Storbritannia Storbritannia district i England
Sveits Sveits (politische) Gemeinde, commune, comune m.m.
Sverige Sverige kommun
Tyskland Tyskland Gemeinde
USA USA city, borough i Alaska og parish i Louisiana
Venezuela Venezuela municipio
Norge [rediger]
Se den utdypende artikkelen Norges kommuner
I Norge er kommunestyre det øverste politiske organet i kommunen, og velges ved kommune- og fylkestingvalg hvert fjerde år. Da velger lokalbefolkningen, dvs. kommunens innbyggere, representanter til kommunestyret. Deretter velger kommunestyret ordfører, og han eller hun kommer som oftest fra det største partiet og har kommunestyrets flertall bak seg. Kommunene har også en administrasjon med fast ansatte. Den administrative sjefen kalles rådmann.
Kommunene ble innført med formannskapslovene fra 1837 og landet ble delt i 392 geografiske områder med basis i prestegjeldene. Antallet kommuner toppet seg i 1957 med 744 kommuner. I 2008 var det 430 kommuner i Norge.
Se også [rediger]
* Kommunehus
* Kommuneloven
* Kommunenes Sentralforbund
* Kommunenummer
* Kommuneplan
* Kommunesammenslåing
* Kommunesektorens interesse-og arbeidsgiverorganisasjon
* Kommunesenter
* Kommunestyre
* Kommunevalg
* Kommunevåpen
* Fylke
Eksterne lenker [rediger]
Norske kommuner [rediger]
* Veiviser til Norges 430 kommuner
* Detaljert statistikk over kommuner i Norge (søk i feltet øverst til høyre)
En stat er et sett institusjoner som innehar autoritet til å lage regler som styrer folket i ett eller flere samfunn og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. Dette følger av at staten inkluderer institusjoner som væpnede styrker, statsforvaltning (statsadministrasjon) eller statlig byråkrati, domstoler og politi.
Selv om begrepet i vanlig bruk ofte omfatter alle former for offentlige organer og offentlig styre - historiske eller moderne - innehar det moderne statssystemet en rekke kjennetegn som først ble befestet i Vest-Europa fra begynnelsen av 1600-tallet.
På slutten av 1900-tallet ledet en kombinasjon av utviklingstrekk som globalisering av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer og kapital og framvesten av mange internasjonale institusjoner til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enehetene i verden, slik de har vært det siden 1700-tallet. Staten blir derfor fortsatt ansett å være det mest sentrale begrepet i studiet av politikk, og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt. Politiske sosiologer i tradisjonene til både Karl Marx og Max Weber foretrekker vanligvis en bred definisjon som retter oppmerksomheten mot maktapparatets rolle.
Siden slutten av 1800-tallet har hele verdens beboelige landområder vært oppdelt i stater. Før dette fantes det ganske store landområder som enten ikke var gjort krav på, ikke var befolket, eller var befolket av nomader som ikke hadde organisert seg i stater. I dag finnes det mer enn 200 stater i verden og et stort flertall av dem er representert i De forente nasjoner.
Innen føderalstater brukes begrepet stat også om delstater, som ikke selv innehar suverenitet, men som er underordnet autoriteteten til en større føderal stat slik som tilfellet er i Tyskland og USA.
I dagligtale brukes ofte ordene "land", "nasjon" og "stat" som synonymer, men som definerte begreper skilles de fra hverandre:
* et land er et geografisk område
* en nasjon er en gruppe mennesker som deler et sett kulturtrekk
* et imperium er en multikulturell politisk formasjon med et sentrum (gjerne en stat) som beriker seg på bekostning av periferier.
* en stat er et sett med styrende institusjoner med suverenitet over et bestemt landområde
Innhold
[skjul]
* 1 Folkerettslig definisjon
* 2 Statsformer gjennom tidene
o 2.1 Staten i den klassiske oldtiden
o 2.2 Statssystemet i Føydal-Europa
o 2.3 Den "moderne stat"
* 3 Staten i moderne politisk tenkning
* 4 Referanser
* 5 Litteratur
* 6 Se også
* 7 Eksterne lenker
Folkerettslig definisjon [rediger]
For at noe skal regnes som en stat i folkerettslig forstand må fire vilkår være oppfylt. For det første må staten ha et noenlunde fast avgrenset territorium. Dette kan være fastlagt gjennom grensetraktater med tilgrensende stater, eller gjennom sedvane. For det andre må staten ha en befolkning av en viss størrelse. Det er noe usikkert hvilke krav som stilles, men det må antas at befolkningen må være såpass stor at den er i stand til å «fornye seg og opprettholde statens virksomhet gjennom lengre tid»[1]. For det tredje må staten ha en form for sentralisert statsstyre, som opprettholder en viss rettsorden. Kravene som stilles her er imidlertid ikke spesielt strenge, og det at statsstyret mister kontrollen gjennom et visst tidsrom gjør ikke at statusen som stat faller bort umiddelbart. Dersom situasjonen vedvarer over lengre tid vil situasjonen imidlertid kunne stille seg annerledes. Det fjerde og kanskje viktigste vikåret er at staten må ha en viss uavhengighet, eller suverenitet i forhold til andre stater. Det er en formell uavhengighet som kreves. At et land i stor grad er avhengig av et annet økonomisk og militært fratar det ikke karakteren av å være en stat. Vilkåret må ses i sammenheng med det tredje vilkåret om statsstyre. Forutsetningen er at statsstyret har en reell bestemmende myndighet såvel lovgivningsmessig som administrativt.
Er disse fire vilkårene oppfylt vil man ha å gjøre med en stat i rettslig forstand, uavhengig av om andre stater har anerkjent statsdannelsen. Anerkjennelse av andre stater er en politisk markering uten rettslig betydning. Det er således ikke tvilsomt at Taiwan rettslig sett er en stat, selv om den har blitt anerkjent av svært få andre stater, noe som skyldes frykt for negative reaksjoner fra Folkerepublikken Kina. Anerkjennelse vil dog ha praktisk betydning i form av muligheten til å inngå samarbeid og internasjonale avtaler med andre stater.
Statsformer gjennom tidene [rediger]
En stat kan historisk sett sees som en utvidelse av høvding- eller klanmakt over et større område, normalt med en eller flere byer, hvor en sentral makthaver eller makthavere innkrever skatter, sørger for offentlige tjenester og mobiliserer innbyggerne til krig. Sosiologen Charles Tilly har argumentert for at staten vokste fram nettopp grunnet dens overlegenhet i å føre krig[2]. Stater har minst flere tusen innbyggere, og den sentraliserte makten utøves på tvers av slektskapsbånd. Selv om stater erstattet tidligere slektsbasert lojalitet og identitet, ble statenes styrende eliter paradoksalt nok rekruttert nettopp utfra tilhørighet til visse slekter eller familier ("kongefamilier").
Arkeologen Gordon Childe (1950) mente stater sprang fram av den muligheten til spesialisering og overskudd som fulgte av overgangen til jordbruk. Dette synet står sterkt, selv om stater oppstod i Mesopotamia først omkring 3500 f.Kr, det vil si drøye 7 000 år etter introduksjonen av jordbruk. Og det finnes også eksempler på stater som ikke bygger på jordbruk, som middelalderens mongolske stater.
Historikeren Karl Wittfogel (1957) mente statsdannelsene fulgte av den sentraliseringen av makt og ressursoverskudd som var nødvendig for å kunne beordre store arbeider med oppdemming og irrigasjon av elver for jordbruksformål. Hans studier av samfunnene rundt Huang He i Kina syntes å bekrefte hypotesen, men studier i Mesopotamia har vist at irrigasjonsanlegg ofte hadde et lokalt, "statsløst" utspring (Adams 1966). Andre har hevdet at stater oppstod for å beskytte veksten i byenes handel med luksusvarer (Rathje 1971) eller at maktkonsentrasjonen gjennom stater fulgte naturlig av behovet for å forsvare ressurser gjennom krig (Carneiro 1970).
Kombinasjonen av flere faktorer er den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor stater plutselig oppstod i Mesopotamia fra om lag 3500 før Kristus.
Staten i den klassiske oldtiden [rediger]
I Midtøsten starter statsdannelsen omkring 3500 f.Kr i Mesopotamia, om lag 3200 f.Kr også i det sørlige Egeerhavet og Egypt. På samme måte som jordbruk oppstod også stater uavhengig flere steder på kloden, uten impulser fra hverandre. Statsdannelsene i Nord-Kina fra 2000 f.Kr eller i Amerika fra om lag 1500 f.Kr var ikke inspirert av modeller andre steder. Det eldste kjente eksempel på lovverk har vi fra Hammurabi (Mesopotamia).
I den vestlige verden begynner statens historie i antikkens Hellas. I den klassiske oldtiden fantes ulike statsformer som den hellenistiske kongen og hans militærapparat og den romerske keiseren med sitt aristokrati. Før det fjerde århundret e.Kr., i de greske bystatenes epoke, ble frie medlemmer av samfunnet i noen bystater som Athen tildelt borgerretter og hadde mulighet til demokratisk deltakelse. Det 'athenske demokratiet' forsvant seinere som følge av erobring og kolonisering. Dette ledet til at arvelig monarki var blitt regelen innen Alexander den stores tid.
Antikkens Roma stod i motsetning til dette ved at direkte demokrati ikke ble introdusert. Staten utviklet seg i stedet fra et monarki til en republikk som ble styrt av det romerske senatet dominert av det romerske aristokratiet. Mens de greske bystatene bidro til utviklingen av direkte demokrati, bidro Roma til utviklingen av romerretten og skillet mellom den private og offentlige sfære.
Statssystemet i Føydal-Europa [rediger]
Oppløsningen av Vestromerriket medførte at keiserriket ble oppdelt og makten over de ulike delene tilfalt nye herrer med politiske, juridiske og militære roller som tilsvarte organiseringen av økonomien. Tidlig i Middelalderen ble makten i de vesteuropeiske statene oppdelt i en føydalstruktur der autoritet var nært knyttet til besittelse av eiendom. Kongen satt øverst i maktstrukturen og staten ble definert ut fra landområdene han hadde makt over.
Statssystemet i det føydale Europa var en ustabil blanding av overhøyhet og salvede konger. Selv om monarken formelt satt på toppen av et hierarki av fyrster, var han ikke en eneveldig konge med ubegrenset makt. Forholdet mellom lensherrene og monarkene var i stedet preget av varierende grad av gjensidig avhengighet, særlig på grunn av mangelen på et sentralisert skattesystem. Dermed var monarken avhengig av lensherrenes samtykke i viktige spørsmål. Som følge av føydalsamfunnets legale grunnlag og den Den romersk-katolske kirkes krav om å være en lovgivende makt på linje med sekulære myndigheter, er ikke forståelsen av 'den moderne stat' et godt grunnlag for å forstå politikk i den føydale middelalderen.
Den "moderne stat" [rediger]
Framveksten av den "moderne stat" som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av 1400-tallet som kulminerte i framveksten av diktatur og kapitalisme.
Etter hvert som Europas dynastiske stater - England under Tudorene, Spania under Habsburgerne og Frankrike under Bourbonene - igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, framviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den "moderne stat". Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet fram til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene for enevelde på 1600- og 1700-tallet, da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem, diplomatiske bånd med permanente ambassader og utviklingen av en statlig økonomisk politikk - merkantilisme.
Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i framveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på et nasjonalt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepene stat, nasjon og nasjonalstat fra hverandre. Selv for de mest etnisk homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmer nasjonalisme i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet.
Det var i den samme historiske perioden at begrepet "stat" først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepet "stat", som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordet state - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538.[1] Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet av internasjonal politikk der statssystemet rutinemessig tidfestet til Westfalerfreden i 1648, som markerte slutten på Tredveårskrigen.[3] Selv om opprinnelsen er omstridt blir Niccolò Machiavelli ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet i Fyrsten fra 1532. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerne Thomas Hobbes` og John Lockes tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt.
I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat på Max Webers bok Politik als Beruf (Politikk som yrke). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De tre idealtypene legitimering av lydighet er tradisjonell autoritet, karismatisk autoritet og legal-rasjonell autoritet.
Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den "moderne stat". Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn av samfunnsklassenes interesser og kamper, mens ikke-marxister - ofte i Webers eller Emile Durkheims tradisjon - vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik som krig, imperialisme eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremkomsten av kapitalistiske stater, og relaterer dannelsen av stater i Vesten med fremkomsten av kapitalisme.
Staten i moderne politisk tenkning [rediger]
Politiske teoretikere som Thomas Hobbes, John Locke, Jean-Jacques Rousseau, og Robert Nozick har behandlet spørsmål relatert til statens ideelle og faktiske rolle.
Framveksten av det moderne statssystemet var nært beslektet med endringer i politisk tenkning, særlig angående en endret forståelse av legitim statlig makt. Opplysningsfilosofenes krav om at offentlig autoritet skal ha sitt grunnlag i fornuften undergravde eneveldets begrep om "konge av Guds nåde" og bidro til å intensivere kravet om å flytte suverenitet fra monarken til folket. Denne ideen ble klarest formulert i Rousseaus teori om folkesuverenitet.
Referanser [rediger]
1. ^ Carl August Fleischer (2000) Folkerett, 7. utg. – Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 82-00-45285-9.(side 63)
2. ^ Tilly, Charles (1990). Coercion, Capital, and European States, AD 990-1990. Cambridge, Mass., USA: B. Blackwell. ISBN 1557863687
3. ^ de Carvalho, Benjamin (2005): "Den westfalske fetisj i internasjonal politikk. Om den suverene stat og statssystemets opprinnelse. i Internasjonal Politikk no.1, 2005
Litteratur [rediger]
* Andreas Osiander: The States System of Europe, 1640-1990. Oxford: Oxford University Press (1994)
* Theda Skocpol: States and Social Revolutions: A Comparative Analysis of France, Russia and China. Cambridge: Cambridge University Press (1999)
* Hendrik Spruyt: The Sovereign State and its Competitors. Princeton: Princeton University Press (1994)
* Charles Tilly: Coercion, Capital and European States AD 990-1992. Massachusets: Blackwell (1995)
* Max Weber: Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Oslo: Gyldendal (1995)
Statsforvaltning er en stats indre styre, statsadministrasjon (Ref: Bokmålsordboka).
Statsforvaltningen i Norge er den delen av offentlig forvaltning som omfatter departementer, direktorater og en rekke faste råd og utvalg, og driver i hovedsak ikke-markedsrettet virksomhet. De er underlagt regjeringen, hvor statsrådene leder hvert sitt departement.
Det blir jevnlig gjort endringer i departementsstrukturen, ved at saksområder blir overført mellom departementer eller ved at departementer blir nedlagt eller opprettet. Stoltenberg II-regjeringen har pr. april 2010 18 departementer og 20 regjeringsmedlemmer medregnet statsministeren.Jens Stoltenbergs andre regjering
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Coat of Arms of Norway.svg
Norges politiske system
* Stortinget
* Stortingsvalg 1945–
* Presidentskapet
* Stortingsrepresentant
o 2009–2013
* Statsministeren
* Statsrådet
* Kongen
o Harald V
o Liste over monarker
* Regjeringen
o Stoltenberg II
o Liste over regjeringer
* Kommuner
* Fylkeskommuner
* Politiske partier
* Grunnloven
Jens Stoltenbergs andre regjering er den sittende regjeringen i Norge og ble dannet 17. oktober 2005. Den er en koalisjonsregjering som utgår av Det norske Arbeiderparti (Ap), Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp), som sammen fikk flertall ved stortingsvalget 2005. Etter forhandlinger ble partiene enige om en regjeringsplattform, Soria Moria-erklæringen, og kunne presentere en regjeringserklæring 13. oktober 2005. Regjeringa består pr. 2009 av stats- og utenriksministeren og 18 statsråder. Regjeringsmedlemmene bistås av 44 statssekretærer[1] og 19 politiske rådgivere[2].
Regjeringen blir også kalt den rødgrønne regjeringen.
Innhold
[skjul]
* 1 Bakgrunn
* 2 Soria Moria-forhandlingene
o 2.1 Soria Moria-erklæringen
* 3 Statsråder
* 4 Regjeringens underutvalg
* 5 Endringer i departementsstrukturen
* 6 Statssekretærer
o 6.1 Statsministerens kontor
o 6.2 Finansdepartementet
o 6.3 Samferdselsdepartementet
o 6.4 Utenriksdepartementet
+ 6.4.1 Utenrikssaker
+ 6.4.2 Utviklingssaker
o 6.5 Kunnskapsdepartementet
o 6.6 Kommunal- og regionaldepartementet
o 6.7 Forsvarsdepartementet
o 6.8 Miljøverndepartementet
o 6.9 Landbruks- og matdepartementet
o 6.10 Arbeidsdepartementet
o 6.11 Helse- og omsorgsdepartementet
o 6.12 Justis- og politidepartementet
o 6.13 Kulturdepartementet
o 6.14 Nærings- og handelsdepartementet
o 6.15 Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
o 6.16 Olje- og energidepartementet
o 6.17 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
o 6.18 Fiskeri- og kystdepartementet
* 7 Politiske rådgivere
* 8 Regjeringsmedlemmenes rang
* 9 Referanser
* 10 Eksterne lenker
Bakgrunn [rediger]
Dette var første gang siden samlingsregjeringen etter krigen at Ap gikk til valg med et regjeringsalternativ som innebar samarbeid med andre partier. På siste halvdel av 1900-tallet hadde Ap hatt regjeringsmakten i lange perioder, men alltid med mindretall i Stortinget. Foran dette valget inngikk partiet imidlertid et samarbeid med Sp og SV med formål å kunne danne en flertallsregjering, som en motvekt til den borgerlige Bondevik II-regjeringen.
Dette var også første gang Sp inngikk et regjeringssamarbeid med partier som befant seg til venstre for seg på den politiske høyre–venstre-aksen. Tidligere hadde partiet sittet i regjering en rekke ganger, men da i ulike konstellasjoner med partiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
For SV var dette første gang i partiets 30 år lange historie at det tok sete i en regjering.
Soria Moria-forhandlingene [rediger]
Etter valgseieren 12. september ble de tre partiene enige om å innlede regjeringsforhandlinger på Soria Moria Hotell og konferansesenter. Forhandlingene begynte 26. september og ble avsluttet med en pressekonferanse der regjeringserklæringen ble presentert den 13. oktober.
Blant temaene det ble forhandlet om var:
* petroleumsvirksomhet i Barentshavet,
* norsk landbruks vilkår, blant annet i forbindelse med de samtidig pågående forhandlingene i WTO,
* norsk militær deltagelse i Afghanistan og Irak,
* organiseringen av offentlige sykehus,
* offentlig finansiert skolemat,
* karakterer i skolen, og
* mulighet for homofile å inngå ekteskap og bli vurdert som adoptivforeldre
Soria Moria-erklæringen [rediger]
Wikisource Wikikilden: Soria Moria-erklæringen – originaltekst
Statsråder [rediger]
Ap fikk ved stortingsvalget 2005 mer enn dobbelt så stor oppslutning som de to andre partiene til sammen, og fikk derfor ti statsråder inkludert statsministeren, og dermed flertall, mens SV fikk fem statsråder og Sp fire. Regjeringen besto av ti menn og ni kvinner.
Ved stortingsvalget 2009 fikk Ap mer enn dobbelt så stor oppslutning som de to andre partiene til sammen, og fikk til sammen 64 (+3) mandater. SV fikk 11 (-4), Sp fikk også 11 (-). Ap fikk da tolv ministre, mens SV og Sp fikk fire hver. Regjeringen består av ti menn og ti kvinner.
Navn Parti Fra Til
Statsminister Jens Stoltenberg Ap 17. oktober 2005
Utenriksminister Jonas Gahr Støre Ap 17. oktober 2005
Statsråd i Navn Parti Fra Til
Arbeidsdepartementet
(Arbeids- og inkluderingsdepartementet til og med 31. desember 2009)
(Arbeids- og sosialdepartementet til og med 31. desember 2005) Hanne Bjurstrøm Ap 21. desember 2009
Rigmor Aasrud (settestatsråd) Ap 20. oktober 2009 21. desember 2009
Bjarne Håkon Hanssen (settestatsråd) Ap 2. oktober 2009 20. oktober 2009
Dag Terje Andersen Ap 20. juni 2008 2. oktober 2009
Bjarne Håkon Hanssen Ap 17. oktober 2005 20. juni 2008
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
(Barne- og likestillingsdepartementet til og med 31. desember 2009)
(Barne- og familiedepartementet til og med 31. desember 2005) Audun Lysbakken SV 20. oktober 2009
Tora Aasland (konstituert) SV 29. november 2010 20. mars 2011
Anniken Huitfeldt Ap 29. februar 2008 20. oktober 2009
Trond Giske (settestatsråd) Ap 15. februar 2008 29. februar 2008
Manuela Ramin-Osmundsen Ap 18. oktober 2007 15. februar 2008
Karita Bekkemellem Ap 17. oktober 2005 18. oktober 2007
Finansdepartementet Sigbjørn Johnsen Ap 20. oktober 2009
Kristin Halvorsen SV 17. oktober 2005 20. oktober 2009
Fiskeri- og kystdepartementet Lisbeth Berg-Hansen Ap 20. oktober 2009
Sylvia Brustad (settestatsråd) Ap 2. oktober 2009 20. oktober 2009
Helga Pedersen Ap 17. oktober 2005 2. oktober 2009
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
(Fornyings- og administrasjonsdepartementet til og med 31. desember 2009)
(Moderniseringsdepartementet til og med 31. desember 2005) Rigmor Aasrud Ap 20. oktober 2009
Heidi Grande Røys SV 17. oktober 2005 20. oktober 2009
Forsvarsdepartementet Grete Faremo Ap 20. oktober 2009
Anne-Grete Strøm-Erichsen Ap 17. oktober 2005 20. oktober 2009
Helse- og omsorgsdepartementet Anne-Grete Strøm-Erichsen Ap 20. oktober 2009
Bjarne Håkon Hanssen Ap 20. juni 2008 20. oktober 2009
Sylvia Brustad Ap 17. oktober 2005 20. juni 2008
Justis- og politidepartementet Knut Storberget Ap 17. oktober 2005
Grete Faremo (konstituert) Ap 1. januar 2011 31. mars 2011
Trond Giske (settestatsråd) Ap 26. februar 2009 30. mars 2009
Kommunal- og regionaldepartementet Liv Signe Navarsete Sp 20. oktober 2009
Magnhild Meltveit Kleppa Sp 21. september 2007 20. oktober 2009
Åslaug Haga Sp 17. oktober 2005 21. september 2007
Kulturdepartementet
(Kultur- og kirkedepartementet til og med 31. desember 2009) Anniken Huitfeldt Ap 20. oktober 2009
Trond Giske Ap 17. oktober 2005 20. oktober 2009
Kunnskapsdepartementet (barnehage- og opplæringssaker) Kristin Halvorsen SV 20. oktober 2009
Bård Vegar Solhjell SV 18. oktober 2007 20. oktober 2009
Kunnskapsdepartementet (forsknings- og høyere utdanningssaker) Tora Aasland SV 18. oktober 2007
Kunnskapsdepartementet
(Utdannings- og forskningsdepartementet til og med 31. desember 2005) Øystein Djupedal SV 17. oktober 2005 18. oktober 2007
Landbruks- og matdepartementet Lars Peder Brekk Sp 20. juni 2008
Terje Riis-Johansen Sp 17. oktober 2005 20. juni 2008
Miljøverndepartementet Erik Solheim SV 18. oktober 2007
Helen Bjørnøy SV 17. oktober 2005 18. oktober 2007
Nærings- og handelsdepartementet Trond Giske Ap 20. oktober 2009
Sylvia Brustad Ap 20. juni 2008 20. oktober 2009
Dag Terje Andersen Ap 29. september 2006 20. juni 2008
Odd Eriksen Ap 17. oktober 2005 29. september 2006
Olje- og energidepartementet Ola Borten Moe Sp 4. mars 2011
Terje Riis-Johansen Sp 20. juni 2008 4. mars 2011
Åslaug Haga Sp 21. september 2007 20. juni 2008
Odd Roger Enoksen Sp 17. oktober 2005 21. september 2007
Samferdselsdepartementet Magnhild Meltveit Kleppa Sp 20. oktober 2009
Liv Signe Navarsete Sp 17. oktober 2005 20. oktober 2009
Utenriksdepartementet (utviklingssaker) Erik Solheim SV 17. oktober 2005
Statsministerens kontor («samordningsminister») Karl Eirik Schjøtt-Pedersen Ap 20. oktober 2009
Statsråd (bistod statsråd Erik Solheim med internasjonale klimaforhandlinger) Hanne Bjurstrøm Ap 20. oktober 2009 21. desember 2009
Regjeringens underutvalg [rediger]
Regjeringens underutvalg består av de tre partilederne Jens Stoltenberg (Ap), Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (Sp). Senterpartiet var først representert ved Åslaug Haga inntil 20. juni 2008, deretter av fungerende leder Lars Peder Brekk inntil Liv Signe Navarsete ble valgt til partileder på et ekstraordinært landsmøte i partiet 12. september 2008.
Endringer i departementsstrukturen [rediger]
I forbindelse med regjeringsskiftet ble det foretatt enkelte endringer i departementsstrukturen, både rene navneendringer og overførsel av saksområder mellom departementene. Disse endringene trådte formelt i kraft fra 1. januar 2006, men statsrådene fikk allerede fra tiltredelsen ansvar for saksfeltene i samsvar med endringene.
* Utdannings- og forskningsdepartementet fikk overført ansvaret for barnehagesakene fra Barne- og familiedepartementet, og endret navn til Kunnskapsdepartementet.
* Barne- og familiedepartementet endret navn til Barne- og likestillingsdepartementet.
* Arbeids- og sosialdepartementet endret navn til Arbeids- og inkluderingsdepartementet og fikk overført innvandringsavdelingen, integrerings- og mangfoldsavdelingen og same- og minoritetsavdelingen fra Kommunal- og regionaldepartementet. Samtidig ble seksjon for alkohol- og narkotikapolitikk overført til Helse- og omsorgsdepartementet.
* Moderniseringsdepartementet endret navn til Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
18. oktober 2007 ble det gjort flere statsrådsskifter med konsekvenser for departementsstrukturen:
* Kunnskapsminister Øystein Djupedal ble erstattet av Tora Aasland, ny minister for forskning og høyere utdanning, og Bård Vegard Solhjell, ny sjef i Kunnskapsdepartementet med ansvar for barnehage- og grunnopplæringssaker.
* Statsråd Erik Solheim overtok samtidig Miljøverndepartementet, samtidig som han beholdt ansvaret for utviklingssaker i Utenriksdepartementet. Helen Bjørnøy gikk av som miljøvernminister.
* Manuela Ramin-Osmundsen ble utnevnt til statsråd og sjef i Barne- og likestillingsdepartementet, også med ansvar for anti-diskriminerings-sakene i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
1. januar 2010 ble det opprettet opprettet fire nye departementer til erstatning for fire som ble nedlagt: Arbeidsdepartementet (AD) består av det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet med unntak av innvandrings-, integrerings- og mangfolds- og same- og minoritetspolitiske saker. Departementet fikk også ansvar for oppgaver knyttet til offentlige tjenestepensjoner som tidligere lå i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) består av det tidligere Barne- og likestillingsdepartementet og inkluderings- og mangfoldssaker som ble overført fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) består av det tidligere Fornyings- og administrasjonsdepartementet med unntak av offentlige tjenestepensjonsordninger, kirkesaker som ble overført fra det tidligere Kultur- og kirkedepartementet og same- og minoritetspolitiske saker ble overført fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Kulturdepartementet (KUD) består av det tidligere Kultur- og kirkedepartementet med unntak av kirkesaker. I tillegg fikk Justis- og politidepartementet overført innvandringssakene, med unntak av arbeidsinnvandring, fra det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet.[3]
Statssekretærer [rediger]
Statsministerens kontor [rediger]
* Svein Fjellheim (Ap)
* Torbjørn Giæver Eriksen (Ap)
* Rita Skjærvik (Ap) – permisjon fra 9. mars til 1. november 2006 og fra 18. januar 2010 til 18. august 2010[4]
* Dagfinn Sundsbø (Sp) – utnevnt 20. oktober 2009
* Snorre Wikstrøm (Ap) – utnevnt 21. desember 2007, avløste Wetland, avskjed 12. september 2008, utnevnt på nytt 23. oktober 2009
* Mina Gerhardsen (Ap) – utnevnt 23. oktober 2009
* Tor Brostigen (SV) – utnevnt 20. november 2009 med virkning fra 1. januar 2010[5]
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Lars Erik Flatø (Ap) – stabssjef, avskjed 1. desember 2006
* Bård Vegar Solhjell (SV) – avskjed 18. oktober 2007, da han ble statsråd i Kunnskapsdepartementet
* Morten Wetland (Ap) – avskjed 21. desember 2007
* Hege Solbakken (Sp) – avskjed 3. oktober 2008, gikk til Samferdselsdepartementet
* Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) – stabssjef, utnevnt 1. desember 2006, kom fra Stortinget, avløste Flatø, ble statsråd 20. oktober 2009
* Hilde Singsaas (Ap) – konstituert 17. mars 2006, utnevnt 1. desember 2006, til Finansdepartementet 20. oktober 2009
* Per Johannessønn Jordal (Sp) – utnevnt 3. mars 2008, avskjed i nåde 16. oktober 2009[6]
* Jan-Erik Larsen (Ap) – utnevnt 12. september 2008, avskjed i nåde 16. oktober 2009[6]
* Kjersti Markusson (SV) – utnevnt 22. oktober 2007, avløste Solhjell, gitt avskjed i nåde 20. november 2009 med virkning fra 1. januar 2010[5]
* Lotte Grepp Knutsen (Ap) – konstituert fra 13. januar 2010 til 16. august 2010[4]
Finansdepartementet [rediger]
* Roger Schjerva (SV) – permisjon 18. mai - 28. juni 2009
* Hilde Singsaas (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009, kom fra Statsministerens kontor
* Kjetil Lund (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009
* Morten Søberg (Sp) – utnevnt 17. desember 2010.
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Bjørn Arild Gram (Sp) – avskjed 12. oktober 2007, avløst av Geving
* Kjersti Markusson (SV) – avskjed fra 22. oktober 2007, gikk til Statsministerens kontor
* Geir Axelsen (Ap) – avskjed 20. oktober 2009
* Roger Østlie Sandum (SV)- gikk til Kunnskapsdepartementet.
* Henriette Westhrin (SV) – utnevnt 18. oktober 2007, kom fra Miljøverndepartementet. Avskjed 20. oktober 2009, gikk til Barne- og likestillingsdepartementet.
* Ole Morten Geving (Sp) – utnevnt 12. oktober 2007, avløste Gram. Avskjed 17. desember 2010.
Samferdselsdepartementet [rediger]
* Lars Erik Bartnes (Sp) – utnevnt 20. oktober 2009, opprykk fra stilling som politisk rådgiver
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Steinulf Tungesvik (Sp) – permisjon fra 17. oktober 2007, avskjed 29. februar 2008
* Hege Solbakken (Sp) – utnevnt 3. mars 2008, kom fra Statsministerens kontor, permisjon 29. september 2008 - 29. juni 2009, gikk til Kommunaldepartementet
* Guri Størvold (Sp) – utnevnt 12. september 2008 (vikar for Solbakken)
* Geir Pollestad (Sp) – utnevnt 8. oktober 2008, kom fra Olje- og energidepartementet, avskjed i nåde fra 1. oktober 2009[7]
* Erik Lahnstein (Sp) – konstituert 17. oktober 2007, opprykk fra stilling som politisk rådgiver, avskjed i nåde fra 4. januar 2010[8]
Utenriksdepartementet [rediger]
Utenrikssaker [rediger]
* Gry Larsen (Ap) – utnevnt 24. april 2009, opprykk fra stilling som politisk rådgiver
* Erik Lahnstein (Sp) – utnevnt 18. desember 2009 med virkning fra 4. januar 2010[8]
* Espen Barth Eide (Ap) – utnevnt 18. juni 2010 med virkning fra 28. juni 2010[9]
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Kjetil Skogrand (Ap) – avskjed 17. november 2006
* Liv Monica Bargem Stubholt (Sp) – avskjed 21. september 2007, gikk til Olje- og energidepartementet
* Raymond Johansen (Ap) – avskjed 24. april 2009, valgt til partisekretær i Ap
* Elisabeth Walaas (Ap) – utnevnt 21. september 2007, avskjed i nåde fra 4. januar 2010[8]
Utviklingssaker [rediger]
* Ingrid Fiskaa (SV) – utnevnt 20. november 2009[5]
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Håkon Arald Gulbrandsen (SV) – utnevnt 16. november 2007, avskjed i nåde 20. november 2009[5]
* Anne Margareth Fagertun Stenhammer (SV) – avskjed 16. november 2007
Kunnskapsdepartementet [rediger]
* Lisbet Rugtvedt (SV) (for kunnskapsminister Kristin Halvorsen)
* Roger Sandum (SV) (for kunnskapsminister Kristin Halvorsen)
* Kyrre Lekve (SV) (for forskningsminister Tora Aasland) – utnevnt 20. oktober 2009
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Åge Ronald Rosnes (SV) – avskjed 4. september 2006
* Per Botolf Maurseth (SV) – utnevnt 4. september 2006, fikk avskjed 18. oktober 2007
* Jens Revold (SV) (for forskningsminister Tora Aasland) – utnevnt 18. oktober 2007, avløste Maurseth, avskjed i nåde fra 13. mars 2009[10]
* Åsa Elvik (SV) (for forskningsminister Tora Aasland) – utnevnt fra 13. mars 2009, overtok etter Revold, fikk avskjed i nåde 20. oktober 2009[10]
Kommunal- og regionaldepartementet [rediger]
* Dag-Henrik Sandbakken (Sp)
* Guri Størvold (Sp) – utnevnt 20. oktober 2009
* Hege Solbakken (Sp)
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Janne Sjelmo Nordås (Sp) – utnevnt 2. november 2007, avskjed i nåde fra 1. oktober 2009[7]
Forsvarsdepartementet [rediger]
* Roger Ingebrigtsen (Ap) – utnevnt 18. juni 2010 med virkning fra 28. juni 2010[9]
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Espen Barth Eide (Ap) – til Utenriksdepartementet fra 28. juni 2010[9]
Miljøverndepartementet [rediger]
* Heidi Sørensen (SV) – utnevnt 18. oktober 2007, kom fra Stortinget
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Henriette Westhrin (SV) – avskjed 18. oktober 2007, gikk til Finansdepartementet
Landbruks- og matdepartementet [rediger]
* Ola T. Heggem (Sp)
Arbeidsdepartementet [rediger]
* Jan-Erik Støstad (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009
* Gina Lund (Ap) – utnevnt 30. oktober 2009[11]
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Berit Oskal Eira (Ap)
* Libe Solberg Rieber-Mohn (Ap)
* Laila Gustavsen (Ap) – avskjed i nåde fra 1. oktober 2009[7]
* Raimo Valle (Ap)
Helse- og omsorgsdepartementet [rediger]
* Tone Helen Toften (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009
* Ragnhild Mathisen (Ap) – utnevnt 23. oktober 2009
* Robin Martin Kåss (Ap) - utnevnt 25. juni 2010
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Wegard Harsvik (Ap) – avskjed 3. desember 2007, gikk til Kultur- og kirkedepartementet
* Arvid Libak (Ap) – utnevnt 13. oktober 2006, opprykk fra stilling som politisk rådgiver, gikk til Nærings og handelsdepartementet 20. juni 2008
* Kari Henriksen (Ap) – utnevnt 3. desember 2007, avskjed 3. april 2009
* Rigmor Aasrud (Ap) – avskjed i nåde fra 1. oktober 2009[7]
* Dagfinn Sundsbø (Sp) – utnevnt 20. juni 2008, avskjed 20. oktober 2009, til Statsministerens kontor
* Ellen B. Pedersen (SV) – utnevnt 27. juni 2008, avskjed 20. oktober 2009
* Ketil Lindseth (Ap) – avskjed 20. oktober 2009
* Roger Ingebrigtsen (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009, til Forsvarsdepartementet 28. juni 2010.
Justis- og politidepartementet [rediger]
* Terje Moland Pedersen (Ap)
* Astri Aas-Hansen (Ap) – utnevnt 9. februar 2007, opprykk fra stilling som politisk rådgiver
* Pål Lønseth (Ap) – utnevnt 23. oktober 2009
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Anne Rygh Pedersen (Ap) – avskjed 9. februar 2007
Kulturdepartementet [rediger]
* Lotte Grepp Knutsen (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009, konstituert ved Statsministerens kontor fra 13. januar 2010 til 16. august 2010[4]
* Lubna Jaffery Fjell (Ap) – utnevnt 23. oktober 2009
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Randi Øverland (Ap) – avskjed 30. november 2007
* Mette Gundersen (Ap) – permisjon 1. oktober 2006 - 3. juni 2007, siden avskjed
* Wegard Harsvik (Ap) – utnevnt 3. desember 2007, avløste Øverland, avskjed 20. oktober 2009
* Halvard Ingebrigtsen – konstituert 12. oktober 2006, utnevnt 1. juni 2007
* Roger Solheim (Ap) – konstituert fra 13. januar 2010 til 16. august 2010[4]
Nærings- og handelsdepartementet [rediger]
* Rikke Lind (Ap) – utnevnt 26. januar 2007, permisjon 7. januar-1. august 2008
* Halvard Ingebrigtsen (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009
* Pål Julius Skogholt (SV) – utnevnt 20. november 2009[5]
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Karin Yrvin (Ap) – avskjed 29. september 2006
* Frode Berge (Ap) – avskjed 14. desember 2007, avløst av Slåke
* Annelene Svingen (Ap) – konstituert 7. januar-1. august 2008, avskjed 20. juni 2008
* Arvid Libak (Ap) – utnevnt 20. juni 2008, kom fra Helse- og omsorgsdepartementet, avskjed 12. september 2008
* Øyvind Slåke (Ap) – utnevnt 14. desember 2007, avløste Berge
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet [rediger]
* Raimo Valle (Ap) – utnevnt 20. oktober 2009
* Inger-Anne Ravlum (Ap) – utnevnt 23. oktober 2009
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Wenche Lyngholm (SV) – avskjed 20. oktober 2009
Olje- og energidepartementet [rediger]
* Sigrid Hjørnegård (Sp) – utnevnt 27. mars 2009
* Per Rune Henriksen (Ap) – utnevnt 3. september 2010[1]
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Anita Utseth – statssekretær for Odd Roger Enoksen til 21. september 2007
* Guri Størvold (Sp) – utnevnt 21. september 2007, kom fra Kommunal- og regionaldepartementet, avskjed 20. juni 2008
* Geir Pollestad – utnevnt 20. juni 2008, opprykk fra stilling som politisk rådgiver, avskjed 8. oktober 2008.
* Liv Monica Bargem Stubholt (Sp) – utnevnt 21. september 2007, kom fra Utenriksdepartementet, avskjed 27. mars 2009
* Robin Martin Kåss (Ap) – utnevnt 8. oktober 2008, gikk til Helse og Omsorgsdepartementet 25 juni 2010
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet [rediger]
* Henriette Westhrin (SV) – utnevnt 20. oktober 2009
* Kirsti Bergstø (SV) - utnevnt 26. november 2010
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Kjell Erik Øie (Ap) – avskjed i nåde 27. mars 2009
* Krishna Chudasama (Ap) – avskjed i nåde 1. desember 2006
* Lotte Grepp Knutsen (Ap) – utnevnt 27. mars 2009, opprykk fra stilling som politisk rådgiver, etterfulgte Øie, gikk til Kulturdepartementet 20. oktober 2010
Fiskeri- og kystdepartementet [rediger]
* Vidar Ulriksen (Ap)
Avgåtte statssekretærer i perioden:
* Kari-Anne Opsal (Ap) – konstituert som statssekretær i Helga Pedersens foreldrepermisjon fra 1. desember 2006.
Politiske rådgivere [rediger]
For statsminister Jens Stoltenberg (Ap)
* Sindre Fossum Beyer (Ap)[12]
For kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV)
* Sylvi Annie Bratten (SV)[12]
For kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp)
* Anja Kristin Salte Hjelseth (Sp)[2]
For utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap)
* Tarjei Skirbekk (Ap)[12]
For forsvarsminister Grete Faremo (Ap)
* Kathrine Raadim (Ap)[12]
For finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap)
* Randi Ness (Ap)[12]
For nærings- og handelsminister Trond Giske (Ap)
* Jeanette Iren Moen (Ap)[12]
For samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)
* Sigrid Brattabø Handegard (Sp)[13]
For helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap)
* Heidi Lindebotten[12]
For miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV)
* Morten Wasstøl (SV) – miljøsaker[12]
* Arvinn E. Gadgil (SV) – utviklingssaker[12]
For justisminister Knut Storberget (Ap)
* Eirik Øwre Thorshaug (Ap)[12]
For olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp)
* Ivar Vigdenes (Sp)[14]
For forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV)
* ingen[2]
For kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap)
* Roger Solheim (Ap) – konstituert statssekretær fra 13. januar 2010 til 16. august 2010[4]
For landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp)
* Ane Hansdatter Kismul ferie og permisjon fra 22. juni 2009 (Sp)[12]
* Hildegunn Gjengedal (Sp) – vikar fra 22. juni 2009[12]
For fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud (Ap)
* Trond Blattmann (Ap) [12]
For arbeidsminister Hanne Bjurstrøm
* Jon Reidar Øyan (Ap)[12] til 1. februar 2011
* Liv Tørres (Ap) fra 24. januar 2011
For fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap)
* Fride Solbakken (Ap)[12]
For barne- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV)
* Line Gaare Paulsen (SV)[12]
Regjeringsmedlemmenes rang [rediger]
Hoffrangreglementet beskriver at statsministeren i Norge har rang etter stortingspresidenten og før høyesterettsjustitiarius. Øvrige regjeringsmedlemmer har rang etter Stortingets visepresidenter og foran sjefen for Det kongelige hoff.
Statsministeren og utenriksministeren er de eneste med den formelle tittelen "minister", mens øvrige regjeringsmedlemmer har tittel "statsråd". Tradisjonelt er utenriksministeren rangert som nummer to i regjeringen, mens statsrådene er rangert etter regjeringsansiennitet og deretter etter alder for dem med lik ansiennitet som statsråd. Ved koalisjonsregjeringer er det likevel slik at partilederne tradisjonelt rangeres etter statsministeren og før utenriksministeren.[15]
Dette gir følgende rangering av medlemmene i regjeringen Stoltenberg II:[16]
1. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap)
2. Statsråd og sjef for Kunnskapsdepartementet (kunnskapsminister) Kristin Halvorsen (SV)
3. Statsråd og sjef for Kommunal- og regionaldepartementet (kommunal- og regionalminister) Liv Signe Navarsete (Sp)
4. Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap)
5. Statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet (forsvarsminister) Grete Faremo (Ap)
6. Statsråd og sjef for Finansdepartementet (finansminister) Sigbjørn Johnsen (Ap)
7. Statsråd og sjef for Nærings- og handelsdepartementet (nærings- og handelsminister) Trond Giske (Ap)
8. Statsråd og sjef for Samferdselsdepartementet (samferdselsminister) Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)
9. Statsråd og sjef for Helse- og omsorgsdepartementet (helse- og omsorgsminister) Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap)
10. Statsråd og sjef for Miljøverndepartementet og for utviklingssaker i Utenriksdepartementet (miljø- og utviklingsminister) Erik Solheim (SV)
11. Statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet og for innvandringsavdelingen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (justisminister) Knut Storberget (Ap)
12. Statsråd ved Statsministerens kontor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap)
13. Statsråd og sjef for forsknings- og høyere utdanningssaker i Kunnskapsdepartementet (forsknings- og høyere utdanningsminister) Tora Aasland (SV)
14. Statsråd og sjef for Kultur- og kirkedepartementet med unntak av kirkeavdelingen (kulturminister) Anniken Huitfeldt (Ap)
15. Statsråd og sjef for Landbruks- og matdepartementet (landbruks- og matminister) Lars Peder Brekk (Sp)
16. Statsråd og sjef for Fornyings- og adminstrasjonsdepartementet og for kirkeavdelingen i Kultur- og kirkedepartementet (fornyings- og kirkeminister) - også nordisk samarbeidsminister Rigmor Aasrud (Ap)
17. Statsråd og sjef for Arbeids- og inkluderingsdepartementet med unntak av innvandringsavdelingen og integrerings- og mangfoldsavdelingen (arbeidsminister) Hanne Bjurstrøm (Ap)
18. Statsråd og sjef for Fiskeri- og kystdepartementet (fiskeri- og kystminister) Lisbeth Berg-Hansen (Ap)
19. Statsråd og sjef for Barne- og likestillingsdepartementet og for inkluderings- og mangfoldsavdelingen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (barne-, likestillings- og inkluderingsminister) Audun Lysbakken (SV)
20. Statsråd og sjef for Olje- og energidepartementet (olje- og energiminister) Ola Borten Moe (Sp)
Referanser [rediger]
1. ^ a b Ny statssekretær i OED. Statsministerens kontor (3. september 2010(2010-09-03 )).
2. ^ a b c Ny politisk rådgiver i KRD. Statsministerens kontor (30. november 2009(2009-11-30 )).
3. ^ Endringer i departementsstrukturen fra nyttår. Statsministerens kontor (18. desember 2009(2009-12-18 )).
4. ^ a b c d e Endringer blant statssekretærene. Statsministerens kontor (13. januar 2010(2010-01-13 )).
5. ^ a b c d e Nye statssekretærer. Statsministerens kontor (20. november 2009(2009-11-20 )).
6. ^ a b Endringer blant statssekretærene. Statsministerens kontor (16. oktober 2009(2009-10-16 )).
7. ^ a b c d Endringer blant statssekretærene. Statsministerens kontor (25. september 2009(2009-09-25 )).
8. ^ a b c Endringer blant statssekretærene. Statsministerens kontor (18. desember 2009(2009-12-18 )).
9. ^ a b c Endring blant statssekretærene. Statsministerens kontor (18. juni 2010(2010-06-18 )).
10. ^ a b Skifte av statssekretær i KD. Statsministerens kontor (6. mars 2009(2009-03-06 )).
11. ^ Ny statssekretær. Statsministerens kontor (30. oktober 2009(2009-10-30 )).
12. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Ny politisk rådgiver i NHD. Statsministerens kontor (3. november 2009(2009-11-03 )).
13. ^ Ny politisk rådgiver i SD. Statsministerens kontor (12. november 2009(2009-11-12 )).
14. ^ Ivar Vigdenes ansatt som politisk rådgiver. OED (26. mars 2010(2010-03-26 )).
15. ^ Arne Spildo (2003) Om statsråd, s. 15 – Statsministerens kontor, Oslo.
16. ^ Endringer i regjeringen. Statsministerens kontor (20. oktober 2009(2009-10-20 )). Besøkt 27. desember 2009(2009-12-27 ).
Eksterne lenker [rediger]
Commons Commons: Jens Stoltenbergs andre regjering – bilder, video eller lyd
[vis]
v • d • r
Norges regjeringer 1945–
Gerhardsen I (1945) · Gerhardsen II (1945–51) · Torp (1951–55) · Gerhardsen III (1955–63) · Lyng (1963) · Gerhardsen IV (1963–65) · Borten (1965–71) · Bratteli I (1971–72) · Korvald (1972–73) · Bratteli II (1973–76) · Nordli (1976–81) · Brundtland I (1981) · Willoch (1981–86) · Brundtland II (1986–89) · Syse (1989–90) · Brundtland III (1990–96) · Jagland (1996–97) · Bondevik I (1997–2000) · Stoltenberg (2000–01) · Bondevik II (2001–05) · Stoltenberg II (2005–)
[vis]
Sosialistisk Venstreparti
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Disambig red.svg «SV» omdirigeres hit. For annen bruk, se SV (andre betydninger) .
Sosialistisk Venstreparti
Hill&KnowltonOslo.jpg
Ideologi: Sosialisme, Demokratisk sosialisme
Grunnlagt: 1975
Leder: Kristin Halvorsen (1997)
Ungdomsparti: Sosialistisk Ungdom
Hovedkontor: Oslo
Nettsted: Nettsted
Medlemstall: Ca. 10 497[1]
(2004)
Representanter
Ordførere: 5 (2007)
Kommune: 550 (2007)
Fylke: 47 (2007)
Storting: 11 (2009)
Sosialistisk Venstreparti på Commons
Sosialistisk Venstreparti (SV) er et norsk, registrert politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti» [2]. Partiet ble stiftet 16. mars 1975. Dets ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU). Partileder i dag er Kristin Halvorsen, som har vært partileder siden 1997. Nestledere er Audun Lysbakken, siden 2005, og Bård Vegar Solhjell, siden 2007. Partisekretær er Silje Schei Tveitdal. Partiets stortingsgruppe består etter stortingsvalget 2009 av 11 representanter. Parlamentarisk leder er Bård Vegar Solhjell [3]. I valget fikk partiet 6,2% oppslutning [4]. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av venstresiden i norsk politikk. Partiets slagord er ulike mennesker - like muligheter[5].
Innhold
[skjul]
* 1 Politisk plattform
* 2 Historie
o 2.1 Forholdet til østblokken
o 2.2 Jugoslavia-krigen
o 2.3 Deltagelse i Jens Stoltenbergs regjeringer
* 3 Sosialistisk Venstrepartis ledere
* 4 Sosialistisk Venstrepartis parlamentariske ledere
* 5 Sosialistisk Venstrepartis partisekretærer
* 6 Valghistorikk
* 7 Eksterne lenker
* 8 Litteratur
* 9 Referanser
Politisk plattform [rediger]
Erik Solheim på SVs landsmøte i 2009
SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen[6].
Det er ventet at partiet vil vedta nytt prinsipprogram på landsmøtet 2011[7]. Ifølge det eksisterende prinsipprogrammet ønsker SV å skape «et sosialistisk samfunn bygget på andre interesser og verdier og andre behov enn de kapitalismen fremmer»[8]. For å oppnå dette ønsker partiet sterkere offentlig styring av økonomien.
I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:
* «ei bærekraftig utvikling»
* «en rettferdig verdensorden»
* «en fredelig verden»
* «solidaritet og fellesskap»
* «økonomisk demokrati»
Historie [rediger]
SVs forhistorie starter for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO-alliansen, som var ledet av USA. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet, og fra kretsen rundt tidsskriftet Orientering sprang en opposisjon mot Arbeiderpartiledelsens orientering i retning av USA. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen - de mektige maktblokkene i øst og vest. I 1961 ble denne grupperingen ekskludert fra Arbeiderpartiet. Ettersom denne grupperingen anså Norges Kommunistiske Parti (NKP) for å være for Moskva-orientert, ga eksklusjonen startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF). [9] [10][11][12]
SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.[13][10][14][15]
EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Forsøket på å omdanne denne valgalliansen til et permanent parti endte med at NKP ved samlingskongressen i Trondheim i 1975 brøt ut, mens SF, AIK (Arbeiderpartiets nei-side) og uavhengige sosialister dannet Sosialistisk Venstreparti. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre OM. [16][10][17][18]
Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets hell i stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.[19][20][21]
Mot slutten av 90-tallet gjorde SV barnehager, skole og utdanning til viktigste saker, under slagordet "Barn og unge først". SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en "rødgrønn" flertallsregjering, med Kristin Halvorsen ble landets første kvinnelige finansminister.[22][23]
Forholdet til østblokken [rediger]
Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land».[24]
I tiden etter den kalde krigen, har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. Det har vært hevdet at en rekke ledende politikere i SF og det senere SV var fascinert av østeuropeiske regimer som DDR og Titos Jugoslavia. For eksempel har Bernt Hagtvet hevdet at det kunne «bikke over i ukritisk begeistring»[25]. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hånlig omtale av den sovjetiske dissidenten Andrej Sakharov, mottaker av Nobels Fredspris i 1975 i Ny Tid, og av hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977.[26]. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer.[27] SVs nåværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen. [28]
Jugoslavia-krigen [rediger]
I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia, og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk.
Deltagelse i Jens Stoltenbergs regjeringer [rediger]
I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.
Ved Stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen flertall og kunne fortsette i regjering.
Sosialistisk Venstrepartis ledere [rediger]
Kristin Halvorsen er dagens leder
* Kristin Halvorsen 1997–
* Erik Solheim 1987–1997
* Theo Koritzinsky 1983–1987
* Berge Furre 1976–1983
* Berit Ås 1975–1976
Sosialistisk Venstrepartis parlamentariske ledere [rediger]
* Bård Vegar Solhjell 2009 -
* Inge Ryan 2005–2009
* Kristin Halvorsen 1997–2005
* Kjellbjørg Lunde 1989–1997
* Hanna Kvanmo 1977–1989
For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.
Sosialistisk Venstrepartis partisekretærer [rediger]
* Silje Schei Tveitdal 2009-
* Edle Daasvand 2005-2009
* Bård Vegar Solhjell 2001-2005
* Turid Leirvoll 1993-2001
* Bente Sandvig 1989-1993
* Hilde Vogt 1985-1989
* Erik Solheim 1981-1985
* Liss Schanche 1979-1981
* Lasse Jahnsen 1977-1979
* Rune Fredh 1975-1977
Valghistorikk [rediger]
Oppslutningen til SV i de ulike fylkene ved stortingsvalget 2005
Valgår Valgtype Stemmer Representanter
1973 Storting 11,2 % 16 repr.
1975 Kommune 5,5 %
1975 Fylke 5,7 %
1977 Storting 4,2 % 2 repr.
1979 Kommune 4,1 %
1979 Fylke 4,4 %
1981 Storting 4,9 % 4 repr.
1983 Kommune 5,1 %
1983 Fylke 5,3 %
1985 Storting 5,5 % 6 repr.
1987 Kommune 5,5 %
1987 Fylke 5,7 %
1989 Storting 10,1 % 17 repr.
1991 Kommune 11,6 %
1991 Fylke 12,2 %
1993 Storting 7,9 % 13 repr.
1995 Kommune 6,0 %
1995 Fylke 6,1 %
1997 Storting 6,0 % 9 repr.
1999 Kommune 7,8 %
1999 Fylke 8,5 %
2001 Storting 12,5 % 23 repr.
2003 Kommune 12,4 %
2003 Fylke 13,0 %
2005 Storting 8,8 % 15 repr.
2007 Kommune 6,2 %
2007 Fylke 6,5 %
2009 Storting 6,2 % 11 repr.
Eksterne lenker [rediger]
* Sosialistisk Venstreparti
* SU - Sosialistisk Ungdom
* Valgresultater for SV i kommune- og fylkestingsvalget 2007 (NRK)
Litteratur [rediger]
* Urwin, Derek W. (1997). The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 0-472-10680-5
* Aardal, Bernt O. og Henry Valen (1997). The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press.
Vietnamkrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vietnamkrigen
Konflikt: Den kalde krigen
Vietnamkrigen
FNL-base ved My Tho i brann, 5. april 1968
Dato 1955[1]/1960[2]
til 30. april[3]/ 15. mai 1975[4]
Sted Vietnam, Laos, Kambodsja
Resultat
Fredsavtale i 1973: USA og andre utenlandske allierte trakk seg ut av Sør-Vietnam. Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam i 1975.
Territoriale endringer
Sør-Vietnam opphørte å eksistere
Parter
Sør-Vietnams flaggSør-Vietnam
USAUSA
Sør-KoreaSør-Korea
ThailandThailand
AustraliaAustralia
New ZealandNew Zealand
FilippineneFilippinene Nord-Vietnams flagg Nord-Vietnam
FNL FNL
Laos Pathet Lao
CPKbanner.PNG Røde Khmer
Folkerepublikken Kina Kina
Nord-Korea Nord-Korea
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
Kommandanter
Sør-Vietnams flagg Ngô Đình Diệm
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Văn Thiệu
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Cao Kỳ
Sør-Vietnams flagg Cao Văn Viên
USA John F. Kennedy
USA Lyndon Johnson
USA Robert McNamara
USA William Westmoreland
USA Richard Nixon
USA Creighton Abrams Nord-Vietnams flagg Ho Chi Minh
Nord-Vietnams flagg Le Duan
Nord-Vietnams flagg Nguyen Chi Thanh
Nord-Vietnams flagg Võ Nguyên Giáp
Nord-Vietnams flagg Văn Tiến Dũng
FNL Trần Văn Trà
FNL Hoàng Văn Thái
FNL Nguyễn Văn Linh
Styrker
ca 1 200 000 (1968) 520 000 (1968)
Tap
Sør-Vietnams flagg 230 000
USA 58 209
Sør-Korea 5 000
Australia 520 døde Nord-Vietnams flagg anslag varierer
FNL mellom 600 000 og over 1,1 millioner
Vietnamkrigen (fra siste halvdel av 1950-tallet–1975), også kalt andre indokinesiske krig, startet da Nord-Vietnam infiltrerte og etter hvert invaderte Sør-Vietnam for å samle det under kommunistisk styre. USA fryktet gjennom dominoteorien at dette ville kunne føre til en spredning av kommunismen over hele Sørøstasia, særlig på bakgrunn av den politiske uro i blant annet Indonesia på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etterhvert sterkt på sørvietnamesisk side. Krigen spredte seg i en periode til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til grenseområdene inne i Laos og Kambodsja, hvor sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene. Krigen førte til anslagsvis 5 millioner døde og skadede, hvorav 3 millioner sivile.
Innhold
[skjul]
* 1 Andre verdenskrig og tiden etter
* 2 Opptakt til ny krig
* 3 Ny krig
* 4 Amerikansk opptrapping
* 5 Amerikansk tilbaketrekking
* 6 Fredsavtale 1973 – amerikanerne ut
* 7 Krigens fortsettelse – til 1975
* 8 Se også
* 9 Eksterne lenker
* 10 Noter og referanser
Andre verdenskrig og tiden etter
USS Montague tar med flyktninger sørover fra Haiphong i august 1954
Utdypende artikkel: Vietnams historie og Første indokinesiske krig
Før andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina og ble okkupert av japanerne under krigen. Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart.
Den franske handlingslammelsen etter krigen utnyttet Ho Chi Minh og erklærte Vietnam selvstendig fra Frankrike 2. september 1945. Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig i det nordlige Vietnam. Frigjøringskampene i Den første indokinesiske krig pågikk frem til 1954, da Frankrike led et endelig nederlag ved slaget ved Dien Bien Phu.
Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.
Den første indokinesiske krig ble avsluttet med fredskonferansen i Genève i 1954 som bestemte at Frankrike skulle trekke seg ut av Fransk Indokina og dele Vietnam midlertidig i to med en demilitarisert sone.
Viet Minh hadde kontroll over neste hele det nordlige Vietnam, bortsett fra Hanoi og et område rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i den nyopprettede staten Sør-Vietnam, selv om rundt 90 000 Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom 5 000 og 10 000 kadre ble igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.[5] Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.[5] Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.[5] Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».[5].
I følge Genève-avtalen skulle det holdes fritt valg innen to år og dette valget skulle ligge til grunn for en samling av landet. Delingen av landet førte til en flyktningstrøm på rundt en million fra Nord-Vietnam til Sør-Vietnam, særlig av katolikker og av en del kommunister fra Sør-Vietnam til Nord-Vietnam.
Opptakt til ny krig
Barn ser med skrekk på tre drepte FNL-soldater, mai 1968
Sivile i Dinh Tuong-provinsen flykter fra kampene under Tết-offensiven
Kart over Sør-Vietnam
Ho Chi Minh-stien - de nordvietnamesiske forsyningslinjene
Utdypende artikkel: Opptakten til Vietnamkrigen
Til tross for Genéve-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Den sørvietnamesiske regjeringen under Ngo Dinh Diem nektet å gjennomføre de planlagte valgene under henvisning til den militære uroen. USA støttet opprusting av en sørvietnamesisk hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sørvietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt korrupsjon.
De siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.[6] I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi.[7] I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen.[8]
Det var i denne perioden en langsom oppbygging av militær motstand bestående av ulike politiske grupperinger mot det sørvietnamesiske styret til Ngô Đình Diệm, men først i 1959 besluttet det nordvietnamesiske politbyrået en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars.[6] I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.[9] Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja.
Ny krig
I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter.[5] og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen».[5] en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.
President John F. Kennedy sendte de første amerikanske mannskapene i 1961, først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militært tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap.
Amerikanerne mente etterhvert at de hadde satset på feil person gjennom Diệm og et CIA-organisert militærkupp fjernet ham. Mordet på Diệm førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene.
Amerikansk opptrapping
En del sentrale aktører i 1966: fra v.: Lyndon B. Johnson, William Westmoreland, Nguyen Van Thieu og Nguyen Cao Ky
I årene 1964–1966 skjedde det en voldsom amerikansk militær opptrapping med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en utmattelses- og geriljakrig mot den nordvietnamesiske hæren og geriljabevegelsen FNL som i følge den øverstkommanderende for FNL, Trần Văn Trà, var en enhetlig militær styrke som tok sine ordre fra politbyrået i Hanoi.[10] Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien sikret forsyningslinjene til de nordvietnamesiske styrkene og FNL i sør. Et foreløpig klimaks kom ved Tết-offensiven under den vietnamesiske nyttårsfeiringen Tết i februar 1968 og Slaget om Huế som var til begynnelsen av mars og slaget ved Khe Sanh ikke endte før i april samme år.
Selv om de nordvietnamesiske styrkene til slutt ble slått tilbake, og nok ikke oppnådde de militære målene, ble dette allikevel en stor politisk seier for Nord-Vietnam. Tết-offensiven hadde flyttet krigen inn i byer og i områder som amerikanerne hadde erklært som sikre og det ble nå klart, særlig for den amerikanske opinionen, at krigen ikke ville la seg vinne innenfor de økonomiske, menneskelige og militære midler de var villige til å ofre. I tillegg ble Vietnamkrigen den første krigen med en intens mediedekning, særlig via TV, og krigens redsler kom hjem i de amerikanske stuene. My Lai-massakren, som i et krigshistorisk perspektiv dessverre ikke er så spesiell og ble overskygget av Huế-massakren i antall drepte, ble allikevel for alle krigsmotstandere i Vesten en symbolsak for meningsløs nedslakting av mennesker i en unødvendig krig. Den politiske belastningen, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk ble for stor. I 1969 ble en av kuppmakerne mot Diệm, Nguyen Van Thieu president og det ble satset på å vinne folkelig støtte, men uten særlig hell.
Amerikansk tilbaketrekking
President Lyndon Johnson, som nettopp hadde startet primærvalgene som en del av nominasjonsprosessen for det kommende presidentvalget i USA 1968, erklærte at han trakk seg fra presidentvalget, noe som ble forklart med de manglende utsiktene til løsning i Vietnam. Republikanernes Richard M. Nixon vant valget i 1968, og da han gikk til gjenvalg i presidentvalget i USA 1972 mot demokratenes George McGovern, hadde Nixon tatt slagordet Peace With Honor og vant en overveldende seier. Slagordet indikerte at tanken om militær seier var gitt opp og at det gjaldt å komme seg ut med æren i behold. Da Nixon tiltrådte som president, sto det hele 536 100 amerikanske soldater i Vietnam.
Oppfatningen om at militær seier ikke var mulig festet seg da det stadig ble tydelig at Nord-Vietnam, etterhvert sterkt økonomisk og militært støttet av særlig Sovjetunionen, hadde krefter og vilje til å fortsette kampen i uforminsket styrke. Krigen hadde etterhvert endret karakter fra geriljakrig til en mer klassisk konvensjonell krigføring med regulere nordvietnamesiske enheter. I denne situasjonen var FNLs rolle mer som en politisk overbygning.
Etter at general William Westmorelands strategi med utmattelseskrig mot Nord-Vietnam viste seg mislykket etter Tết-offensiven i 1968, endret den nye amerikanske øverstkommanderende Creighton Abrams den amerikanske taktikken til aggressiv patruljevirksomhet med små enheter. Tanken var at dette skulle lette overføringen av ansvaret Sør-Vietnams hær (ARVN). Dette såkalte «vietnamiseringsprogrammet» hvor de amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp, for å overlate dette til ARVN, noe som særlig ble en realitet under den nordvietnamesiske påskeoffensiven i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam 29. mars 1973. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.
Nixon startet tilbaketrekking av soldater, men bombingen av nordvietnamesisk infrastruktur og forsyningslinjer via Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og Kambodsja fortsatte med uforminsket styrke. Under Abrams ble det amerikanske militære engasjementet redusert fra 535 000 soldater i desember 1968 til 30 000 soldater mot slutten av 1972. Nixon gjorde store politiske poeng av reduksjonen av den amerikanske militære tilstedeværelsen.
Fredsavtale 1973 – amerikanerne ut
Amerikanske soldater løper ombord på UH-1 Huey-helikoptere
Allerede i 1968 var det gjort forsøk med fredsforhandler i Paris, etter at amerikanerne hadde slått tilbake Tet-offensiven. Men disse forhandlingene strandet blant annet på grunn av de nordvietnamesiske kravene om full bombestans og de amerikanske kravene om nordvietnamesiske tilbaketrekking fra sør. Videre ble disse forhandlingene en sak i den amerikanske presidentvalgkampen, hvor Richard M. Nixon fryktet at om fredsforhandlingene ble vellykket, ville det styrke hans motkandidat, demokratenes Hubert H. Humphrey. Nixon overbeviste den sørvietnamesiske presidenten van Thieu at de ville få en bedre avtale med ham som president.
Slik gikk det imidlertid ikke og krigen fortsatte. Men parallelt med kampene foregikk det langdryge og vanskelige fredsforhandlinger i Paris. Forhandlingene ble ledet av Henry Kissinger fra USA og Lê Ðức Thọ fra Nord-Vietnam. Nguyen van Thieu var i utgangspunktet sterkt imot denne fredsavtalen, blant annet fordi den ikke omhandlet tilbaketrekking av de tusener av nordvietnamesiske styrker som sto i Sør-Vietnam. Han mistenkte at kommunistene ikke ville holde avtalen, men bare ønsket en tilbaketrekking av amerikanske styrker. Etter at Nixon hadde lovet at USA ville slå tilbake mot kommunistene hvis de brøt avtalen, gikk Thieu likevel med på avtalen. Kissinger og Thọ ble begge tildelt Nobels fredspris for 1973 etter dette arbeidet, men sistnevnte takket nei til prisen, fordi han mente at det ikke eksisterte fred i landet.
Etter at Nord-Vietnam hadde forbedret sine militære posisjoner, og også forhandlingsposisjoner etter påskeoffensiven i 1972, ble det 27. januar 1973 ble oppnådd fredsavtale og våpenhvile trakk amerikanerne ut deres siste operative militære enheter. De første amerikanske krigsfangene ble løslatt av Nord-Vietnam 11. februar og alle amerikanske styrker var ute av landet 29. mars. Fredsavtalen regulerte ikke den militære situasjonen, men «frøs» denne. Dette medførte at tusenvis av nordvietnamesiske styrker ble stående i Sør-Vietnam, sammen med den væpnede FNL. Det var heller ikke i avtalen definert hvem som konrollerte hvilke områder. Dette gjorde at våpenhvilen og fredsavtalen var svært skjør.
Krigens fortsettelse – til 1975
Evakuerte vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip
Paris-fredsavtalen ble imidlertid ikke respektert og med de siste amerikanske soldatene ute, startet Nord-Vietnam etter en oppbyggingsperiode en storstilt offensiv med tunge våpen, herunder stridsvogner. Den sørvietnamesiske hæren (ARVN) hadde ikke mulighet til å stå imot og var svekket av dårlig moral, korrupsjon og lav lojalitet overfor en regjering med begrenset folkelig støtte.
Amerikanerne var lei av krigen, og ønsket mindre og mindre innblanding. Selv om Nixon hadde lovet Thieu amerikanske represalier dersom kommunistene brøt fredsavtalen, kom ikke denne hjelpen. Nixon var på dette tidspunktet rammet av Watergate-skandalen og måtte gå av som president i august 1974. Den påtroppende amerikanske presidenten Gerald Ford ønsket ikke å bli assosiert med krigen og holdt ikke Nixons løfter. Samtidig kuttet Ford også mer og mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet fra 1 milliard dollar til 700 millioner dollar. ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.
Parallelt med krigen, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1954.
Utfyllende artikkel: Saigons fall
Utover vinteren 1974/75 og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrkene på bred front mot den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon. Den sørvietnamesiske generalen Duong Van Minh hadde fortsatt en del styrker i Mekongdeltaet intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte 30. april.
Dette resulterte i en ganske uorganisert og improvisert evakuering av amerikansk ambassadepersonell, vaktstyrker og andre utenlandske statsborgere, blant annet ved de kjente helikopterflyvningene fra ambassadens tak til hangarskip som ble dirigert til kystområdene utenfor Saigon.
Se også
Vietnamkrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vietnamkrigen
Konflikt: Den kalde krigen
Vietnamkrigen
FNL-base ved My Tho i brann, 5. april 1968
Dato 1955[1]/1960[2]
til 30. april[3]/ 15. mai 1975[4]
Sted Vietnam, Laos, Kambodsja
Resultat
Fredsavtale i 1973: USA og andre utenlandske allierte trakk seg ut av Sør-Vietnam. Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam i 1975.
Territoriale endringer
Sør-Vietnam opphørte å eksistere
Parter
Sør-Vietnams flaggSør-Vietnam
USAUSA
Sør-KoreaSør-Korea
ThailandThailand
AustraliaAustralia
New ZealandNew Zealand
FilippineneFilippinene Nord-Vietnams flagg Nord-Vietnam
FNL FNL
Laos Pathet Lao
CPKbanner.PNG Røde Khmer
Folkerepublikken Kina Kina
Nord-Korea Nord-Korea
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
Kommandanter
Sør-Vietnams flagg Ngô Đình Diệm
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Văn Thiệu
Sør-Vietnams flagg Nguyễn Cao Kỳ
Sør-Vietnams flagg Cao Văn Viên
USA John F. Kennedy
USA Lyndon Johnson
USA Robert McNamara
USA William Westmoreland
USA Richard Nixon
USA Creighton Abrams Nord-Vietnams flagg Ho Chi Minh
Nord-Vietnams flagg Le Duan
Nord-Vietnams flagg Nguyen Chi Thanh
Nord-Vietnams flagg Võ Nguyên Giáp
Nord-Vietnams flagg Văn Tiến Dũng
FNL Trần Văn Trà
FNL Hoàng Văn Thái
FNL Nguyễn Văn Linh
Styrker
ca 1 200 000 (1968) 520 000 (1968)
Tap
Sør-Vietnams flagg 230 000
USA 58 209
Sør-Korea 5 000
Australia 520 døde Nord-Vietnams flagg anslag varierer
FNL mellom 600 000 og over 1,1 millioner
Vietnamkrigen (fra siste halvdel av 1950-tallet–1975), også kalt andre indokinesiske krig, startet da Nord-Vietnam infiltrerte og etter hvert invaderte Sør-Vietnam for å samle det under kommunistisk styre. USA fryktet gjennom dominoteorien at dette ville kunne føre til en spredning av kommunismen over hele Sørøstasia, særlig på bakgrunn av den politiske uro i blant annet Indonesia på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etterhvert sterkt på sørvietnamesisk side. Krigen spredte seg i en periode til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til grenseområdene inne i Laos og Kambodsja, hvor sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene. Krigen førte til anslagsvis 5 millioner døde og skadede, hvorav 3 millioner sivile.
Innhold
[skjul]
* 1 Andre verdenskrig og tiden etter
* 2 Opptakt til ny krig
* 3 Ny krig
* 4 Amerikansk opptrapping
* 5 Amerikansk tilbaketrekking
* 6 Fredsavtale 1973 – amerikanerne ut
* 7 Krigens fortsettelse – til 1975
* 8 Se også
* 9 Eksterne lenker
* 10 Noter og referanser
Andre verdenskrig og tiden etter
USS Montague tar med flyktninger sørover fra Haiphong i august 1954
Utdypende artikkel: Vietnams historie og Første indokinesiske krig
Før andre verdenskrig var Vietnam en del av kolonien Fransk Indokina og ble okkupert av japanerne under krigen. Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart.
Den franske handlingslammelsen etter krigen utnyttet Ho Chi Minh og erklærte Vietnam selvstendig fra Frankrike 2. september 1945. Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig i det nordlige Vietnam. Frigjøringskampene i Den første indokinesiske krig pågikk frem til 1954, da Frankrike led et endelig nederlag ved slaget ved Dien Bien Phu.
Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.
Den første indokinesiske krig ble avsluttet med fredskonferansen i Genève i 1954 som bestemte at Frankrike skulle trekke seg ut av Fransk Indokina og dele Vietnam midlertidig i to med en demilitarisert sone.
Viet Minh hadde kontroll over neste hele det nordlige Vietnam, bortsett fra Hanoi og et område rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i den nyopprettede staten Sør-Vietnam, selv om rundt 90 000 Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom 5 000 og 10 000 kadre ble igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.[5] Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.[5] Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.[5] Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».[5].
I følge Genève-avtalen skulle det holdes fritt valg innen to år og dette valget skulle ligge til grunn for en samling av landet. Delingen av landet førte til en flyktningstrøm på rundt en million fra Nord-Vietnam til Sør-Vietnam, særlig av katolikker og av en del kommunister fra Sør-Vietnam til Nord-Vietnam.
Opptakt til ny krig
Barn ser med skrekk på tre drepte FNL-soldater, mai 1968
Sivile i Dinh Tuong-provinsen flykter fra kampene under Tết-offensiven
Kart over Sør-Vietnam
Ho Chi Minh-stien - de nordvietnamesiske forsyningslinjene
Utdypende artikkel: Opptakten til Vietnamkrigen
Til tross for Genéve-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Den sørvietnamesiske regjeringen under Ngo Dinh Diem nektet å gjennomføre de planlagte valgene under henvisning til den militære uroen. USA støttet opprusting av en sørvietnamesisk hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sørvietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt korrupsjon.
De siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.[6] I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi.[7] I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen.[8]
Det var i denne perioden en langsom oppbygging av militær motstand bestående av ulike politiske grupperinger mot det sørvietnamesiske styret til Ngô Đình Diệm, men først i 1959 besluttet det nordvietnamesiske politbyrået en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars.[6] I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.[9] Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja.
Ny krig
I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter.[5] og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen».[5] en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.
President John F. Kennedy sendte de første amerikanske mannskapene i 1961, først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militært tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap.
Amerikanerne mente etterhvert at de hadde satset på feil person gjennom Diệm og et CIA-organisert militærkupp fjernet ham. Mordet på Diệm førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene.
Amerikansk opptrapping
En del sentrale aktører i 1966: fra v.: Lyndon B. Johnson, William Westmoreland, Nguyen Van Thieu og Nguyen Cao Ky
I årene 1964–1966 skjedde det en voldsom amerikansk militær opptrapping med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en utmattelses- og geriljakrig mot den nordvietnamesiske hæren og geriljabevegelsen FNL som i følge den øverstkommanderende for FNL, Trần Văn Trà, var en enhetlig militær styrke som tok sine ordre fra politbyrået i Hanoi.[10] Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien sikret forsyningslinjene til de nordvietnamesiske styrkene og FNL i sør. Et foreløpig klimaks kom ved Tết-offensiven under den vietnamesiske nyttårsfeiringen Tết i februar 1968 og Slaget om Huế som var til begynnelsen av mars og slaget ved Khe Sanh ikke endte før i april samme år.
Selv om de nordvietnamesiske styrkene til slutt ble slått tilbake, og nok ikke oppnådde de militære målene, ble dette allikevel en stor politisk seier for Nord-Vietnam. Tết-offensiven hadde flyttet krigen inn i byer og i områder som amerikanerne hadde erklært som sikre og det ble nå klart, særlig for den amerikanske opinionen, at krigen ikke ville la seg vinne innenfor de økonomiske, menneskelige og militære midler de var villige til å ofre. I tillegg ble Vietnamkrigen den første krigen med en intens mediedekning, særlig via TV, og krigens redsler kom hjem i de amerikanske stuene. My Lai-massakren, som i et krigshistorisk perspektiv dessverre ikke er så spesiell og ble overskygget av Huế-massakren i antall drepte, ble allikevel for alle krigsmotstandere i Vesten en symbolsak for meningsløs nedslakting av mennesker i en unødvendig krig. Den politiske belastningen, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk ble for stor. I 1969 ble en av kuppmakerne mot Diệm, Nguyen Van Thieu president og det ble satset på å vinne folkelig støtte, men uten særlig hell.
Amerikansk tilbaketrekking
President Lyndon Johnson, som nettopp hadde startet primærvalgene som en del av nominasjonsprosessen for det kommende presidentvalget i USA 1968, erklærte at han trakk seg fra presidentvalget, noe som ble forklart med de manglende utsiktene til løsning i Vietnam. Republikanernes Richard M. Nixon vant valget i 1968, og da han gikk til gjenvalg i presidentvalget i USA 1972 mot demokratenes George McGovern, hadde Nixon tatt slagordet Peace With Honor og vant en overveldende seier. Slagordet indikerte at tanken om militær seier var gitt opp og at det gjaldt å komme seg ut med æren i behold. Da Nixon tiltrådte som president, sto det hele 536 100 amerikanske soldater i Vietnam.
Oppfatningen om at militær seier ikke var mulig festet seg da det stadig ble tydelig at Nord-Vietnam, etterhvert sterkt økonomisk og militært støttet av særlig Sovjetunionen, hadde krefter og vilje til å fortsette kampen i uforminsket styrke. Krigen hadde etterhvert endret karakter fra geriljakrig til en mer klassisk konvensjonell krigføring med regulere nordvietnamesiske enheter. I denne situasjonen var FNLs rolle mer som en politisk overbygning.
Etter at general William Westmorelands strategi med utmattelseskrig mot Nord-Vietnam viste seg mislykket etter Tết-offensiven i 1968, endret den nye amerikanske øverstkommanderende Creighton Abrams den amerikanske taktikken til aggressiv patruljevirksomhet med små enheter. Tanken var at dette skulle lette overføringen av ansvaret Sør-Vietnams hær (ARVN). Dette såkalte «vietnamiseringsprogrammet» hvor de amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp, for å overlate dette til ARVN, noe som særlig ble en realitet under den nordvietnamesiske påskeoffensiven i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam 29. mars 1973. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.
Nixon startet tilbaketrekking av soldater, men bombingen av nordvietnamesisk infrastruktur og forsyningslinjer via Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og Kambodsja fortsatte med uforminsket styrke. Under Abrams ble det amerikanske militære engasjementet redusert fra 535 000 soldater i desember 1968 til 30 000 soldater mot slutten av 1972. Nixon gjorde store politiske poeng av reduksjonen av den amerikanske militære tilstedeværelsen.
Fredsavtale 1973 – amerikanerne ut
Amerikanske soldater løper ombord på UH-1 Huey-helikoptere
Allerede i 1968 var det gjort forsøk med fredsforhandler i Paris, etter at amerikanerne hadde slått tilbake Tet-offensiven. Men disse forhandlingene strandet blant annet på grunn av de nordvietnamesiske kravene om full bombestans og de amerikanske kravene om nordvietnamesiske tilbaketrekking fra sør. Videre ble disse forhandlingene en sak i den amerikanske presidentvalgkampen, hvor Richard M. Nixon fryktet at om fredsforhandlingene ble vellykket, ville det styrke hans motkandidat, demokratenes Hubert H. Humphrey. Nixon overbeviste den sørvietnamesiske presidenten van Thieu at de ville få en bedre avtale med ham som president.
Slik gikk det imidlertid ikke og krigen fortsatte. Men parallelt med kampene foregikk det langdryge og vanskelige fredsforhandlinger i Paris. Forhandlingene ble ledet av Henry Kissinger fra USA og Lê Ðức Thọ fra Nord-Vietnam. Nguyen van Thieu var i utgangspunktet sterkt imot denne fredsavtalen, blant annet fordi den ikke omhandlet tilbaketrekking av de tusener av nordvietnamesiske styrker som sto i Sør-Vietnam. Han mistenkte at kommunistene ikke ville holde avtalen, men bare ønsket en tilbaketrekking av amerikanske styrker. Etter at Nixon hadde lovet at USA ville slå tilbake mot kommunistene hvis de brøt avtalen, gikk Thieu likevel med på avtalen. Kissinger og Thọ ble begge tildelt Nobels fredspris for 1973 etter dette arbeidet, men sistnevnte takket nei til prisen, fordi han mente at det ikke eksisterte fred i landet.
Etter at Nord-Vietnam hadde forbedret sine militære posisjoner, og også forhandlingsposisjoner etter påskeoffensiven i 1972, ble det 27. januar 1973 ble oppnådd fredsavtale og våpenhvile trakk amerikanerne ut deres siste operative militære enheter. De første amerikanske krigsfangene ble løslatt av Nord-Vietnam 11. februar og alle amerikanske styrker var ute av landet 29. mars. Fredsavtalen regulerte ikke den militære situasjonen, men «frøs» denne. Dette medførte at tusenvis av nordvietnamesiske styrker ble stående i Sør-Vietnam, sammen med den væpnede FNL. Det var heller ikke i avtalen definert hvem som konrollerte hvilke områder. Dette gjorde at våpenhvilen og fredsavtalen var svært skjør.
Krigens fortsettelse – til 1975
Evakuerte vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip
Paris-fredsavtalen ble imidlertid ikke respektert og med de siste amerikanske soldatene ute, startet Nord-Vietnam etter en oppbyggingsperiode en storstilt offensiv med tunge våpen, herunder stridsvogner. Den sørvietnamesiske hæren (ARVN) hadde ikke mulighet til å stå imot og var svekket av dårlig moral, korrupsjon og lav lojalitet overfor en regjering med begrenset folkelig støtte.
Amerikanerne var lei av krigen, og ønsket mindre og mindre innblanding. Selv om Nixon hadde lovet Thieu amerikanske represalier dersom kommunistene brøt fredsavtalen, kom ikke denne hjelpen. Nixon var på dette tidspunktet rammet av Watergate-skandalen og måtte gå av som president i august 1974. Den påtroppende amerikanske presidenten Gerald Ford ønsket ikke å bli assosiert med krigen og holdt ikke Nixons løfter. Samtidig kuttet Ford også mer og mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet fra 1 milliard dollar til 700 millioner dollar. ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts.
Parallelt med krigen, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1954.
Utfyllende artikkel: Saigons fall
Utover vinteren 1974/75 og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrkene på bred front mot den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon. Den sørvietnamesiske generalen Duong Van Minh hadde fortsatt en del styrker i Mekongdeltaet intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte 30. april.
Dette resulterte i en ganske uorganisert og improvisert evakuering av amerikansk ambassadepersonell, vaktstyrker og andre utenlandske statsborgere, blant annet ved de kjente helikopterflyvningene fra ambassadens tak til hangarskip som ble dirigert til kystområdene utenfor Saigon.
Se også
Nenhum comentário:
Postar um comentário